SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
I denne fortellingen får vi høre gode råd om hvordan man både kan og bør oppføre seg i naturen. Det er mer mellom himmel og jord en det vi kan se.
Ihvertfall for samer er kilder viktige, og gammer. Som oftest ble de små husene reist på slike steder der det var nært en kilde. Samene ville drikke sitt vann fra en rennende kilde. Men kildene hadde andre betydninger også. Ofte ble de brukt som medisin, altså kildevannet. Og jeg har i hvert fall i min barndom, da i ungdommen, lært, at av kildevann lagde folk medisin.
Noen beskriver denne hendelsen slik, at man tok kildevann i koppen eller guksien, kastet ord på vannet, og ga det til den syke personen. Og da virket kildevannet som medisin. Man kan selvfølgelig si det sånn at det var ordene man kastet over vannet, slik at vannet begynte å virke som medisin og kurere det syke mennesket. Og jeg tror at når man tenker videre på dette, at folk gikk til kilden for å kurere seg selv også, og når de samtidig var i nærheten av kilden så sendte de gode tanker og ønsker til kilden.
Også området rundt kunne utstråle en slik god kraft. Og ømfintlige mennesker kan kjenne slike steder det er gode krefter, gode energier, som man sier nå for tiden.
De gode tankene som er sendt til stedet stråler tilbake de goda tingene. Det samme kan man si når det gjelder sieidiene – offer-, eller tilbedelsesstedene. Jeg synes det var slike hellige steder hvor det var gode energier.
Det var det som gjorde stedet til et hellig sted.
I dag stoler vi mer på giften og kniven som legene bruker. I gamledager var det ikke leger eller slike medisiner. Man måtte bruke de mulighetene som da fantes og var i bruk. I dag tror folk bare på det man kan se, og måle med apparater. Og alt det man ikke kan måle, det er ikke sant. Da bruker jeg å spørre: Har du sett tanken? Har du målt tanken?
Alle mennesker vet at jo at tankene finnes, men jeg synes de er vanskelige å måle, men de er alikevell sanne. Når vi vandrer i naturen, så er det ikke det samme hva vi tenker der, hva vi ber om. Vi burde passe litt på tankene våre der i naturen.
Jeg har ihvertfall mangeslags, eller jeg har mange slike opplevelser i naturen da det har skjedd at naturen kommer deg i møte hvis du tenker, hvis du ber om noe.
En gang var jeg og mannsemnet mitt å fisket. Det var vår og sterk søravind. Det store vannet var åpent der ved elveutløpet, der ved elvemunningen. Vi satt garn. Det var ikke så stor råk, såpass stor var den at det var plass til ti garn etterhverandre. Og når vi fikk garnene i vannet, så knakk isen på det store vannet og et halvt kilometer stort isflak drev rett på garnene våre. Vi hadde bare tenkt å være der noen timer.
Jeg foreslo for vennen min at her er det bare å komme seg på land og koke kaffe. Men at hvis vi skulle komme oss herfra den kvelden, så måtte be om nordavind, sterk nordavind. Vi snakket ikke mer om det, vi dro på land og kokte kaffe og spiste. Så våknet jeg litt senere av at det virkelig kom en sterk nordavind. Jeg sa til kameraten at nå drar vi. For nordavinden skjøv jo isen av garnene våre.
Når jeg løftet det siste garnet i båten, så dreide det sørlig igjen, og like sterk som før, det var en skikkelig sterk vind. Og før vi nådde land, så hadde allerede isen kommet tilbake der garnene hadde vært. Vi snakket ikke mer om det, vennen min sa ingenting om det.
Det var ønsker - naturen svarer hvis vi ber om noe.