|
|
|
|
Første gang vi hørte om Beck, var da han i 1994 uoppfordret hevdet at han var en "Loser", på megahiten ved samme navn. Det var selvsagt bare en bløff, for siden den gang har Beck etablert seg som en sikker vinner, og på Quart stiller han som en av de aller største hovedattraksjonene.
Det som fascinerer så mye med Beck, er hans evne til å leke og lete seg på tvers og kryss fram og tilbake i musikkhistorien. Når Beck trår til er det like naturlig med elementer fra hip-hop og alternativ rock som fra folk, psykedelia, pop og rock. Og dette blander han på en herlig snurrig måte til en eklektisk miks med merkevare Beck Hansen.
Selv om han bruker fortid og nåtid til å bygge sin egen fremtid, er Beck samtidig et slags symbol på det unge 90-tallet, hvor impulser fra tv, radio og nettet bombarderte sansene til ungdommen slik ingen generasjon tidligere har opplevd. Og midt i denne forvirringen befinner Beck seg, som en klinisk analysator og en emosjonell visjonær på en og samme gang.
Godt hjulpet av megahiten ”Loser”, eksploderte debutalbumet ”Mellow Gold” på den internasjonale stjernehimmelen. Og da oppfølgeren ”Odelay” kom et par år etterpå, bekreftet han inntrykket som en av tiårets mest spennende soloartister, med kred både blant ”folket” og de mer ”alternative” miljøene. Ikke minst hans sjakktrekk med å forhandle fram en platekontrakt hvor de ”kommerse” albumene slippes på et multinasjonalt selskap, samtidig som han har frihet til å gi ut mer ”sære” plater på alternative selskap, har gitt ham kreativt spillerom – og økt kred. Så får det ikke hjelpe at det samtidig skaper litt forvirring i hans discografi, men ikke større enn at vi vet at hans siste ”major”-utgivelse var den soulinspirerte "Midnite Vultures" i 1999.
Beck spiller på Idrettsplassen fredag klokken 22.30.
Publisert 10.05.2001 17:55 - Oppdatert 01.06.2001 19:51 |
|
|
|
|
|
|
Se også:
