(Virgin/EMI)

Melodisk popteft

Sondre Lerche kunne med letthet ha havnet i ”flink og kjedelig”-båsen med sin nye plate. Men han styrer unna det sorte hullet ved å kombinere feinschmeker-takter med utsøkt, melodisk popteft.
Sondre Lerche kan minne om en sprenglærd student som skal bevise for omverdnen hva han kan. Hans dypdykk i nær og fjern pophistorie er velkjente, og svært påtagelige på ”Two Way Monologue”. Hans tilnærming til musikken er utpreget teoretisk. Alt han gjør på plate nummer to synes gjennomtenkt og ”laget” i et univers der Sondre er både Gud og jukebox-ansvarlig.

Lett å like

Men Sondre gjør min - og antagelig mange andres - skepsis til skamme ved på Two Way. Poplåtene han tryller fram er både følte og lette å like. Så da sitter man her og tenker at Sondre er en sensitiv fyr som er både smart og grei, i motsetning til smart og vanskelig. Man kan la låter som ”On The Tower”, ”Days That Are Over” og ”It’s Over” puste på seg som milde, melodiske og eksosfrie vindkast. For en fin låtskriver, tenker man. Den melodilinjen der redda dagen min. Deretter kan man henfalle til lagene og detaljene i produksjonen i instrumenteringen.

Genuin teft

Der en Sondre live og alene på Blå, med den nye metal-blå Gretsch’n sin, ble en tørr, skjematisk og livløs affære, framstår han her som en varm formidler av den noble kunstarten pop. Her er befriende få stive skuldre, strenge unge blikk og vitnesbyrd om å oppsede generasjonene i de unge-gamles verdensbilde. Her er derimot masse genuin teft, en jazzaktig snert og en letthet i uttrykket som kler det grunnleggende alvoret Sondre bringer med seg.

Formidler

Det er lett å trekke fram strykerne til Sean O’Hagan, gitarspillet til Kato Ådland eller de diskré, men akk så ruvende lydveggene til HP Gundersen, men det fremste instrumentet her er Sondres egen stemme. Det er den som gir mest her, det er den som forteller om en artist som har noe å formidle og om en artist som har gått milevis siden debuten. Og som gjør at ”Two Way Monologue” er en fin plate å høre på.

Av Håkon Moslet, musikksjef i NRK Petre
Fotomontasje: Vilde Batzer, NRK Upunkt