(Sire/Warner)

Det er vanskelig å tenke Detroit-rock uten å tenke på The White Stripes. Og Jack White har hatt mye å si for dette bandets utvikling, både siden han produserte debutalbumet deres ("Lack of communication", 2001) og siden han nå mer nylig ble arrestert for å ha slått ned Von Bondies' vokalist og låtskriver Jason Stollsteimer. Et love/hate-forhold der altså.

Rå bluesrock

Bak produsentspakene denne gang står tidligere Modern Lovers-og Talking Heads-medlem Jerry Harrison, og han har gitt platen et nokså distinkt og direkte bluespunk-uttrykk - selv om det blir nærliggende å sammenlikne dette både med The Stooges og nyere band som The Datsuns og The Kills - og i enkelte øyeblikk også våre egne Ricochets (spesielt i tittelsporet) og Camaros.

Fra dansegulvet til sumpen

Platen varierer mellom de latterlig fengende dansegulvslåter som singelen "C'mon c'mon" og den herlige "Not that social" (med trommeslager
Carrie Smith på vokal) og mer seige bluesnummer som "Mairead" og det nevnte, ni-minutterlange tittelsporet. Men de fleste låtene klarer de å holde under treminuttersgrensen, og det er jo et stort pluss. "Pawn shoppe heart", altså. Skitten bluesrock til folket, og dét i en akkurat passe stor dose. Passer både til bilbruk, husbruk og på gjøglepønkfest på Svartla'mon.

Av Jørgen Hegstad, Musikkprodusent i Petre