13.8
Rasnov gjorde et inntrykk som det er svært vanskelig å gjengi, men jeg måtte videre.

Lettere nervøs bar det ut på landeveien igjen. I og med at jeg har indiskregistrert sykkel har det vært litt vanskelig med forsikring her. Jeg har kjørt uten og det liker ikke bartemennene noe særlig, vel det var 50 mil til grensa og bare å beine på. Og kjøringa gikk bra. Nydelig natur med et lett middelaldersk preg. Gamle bønder med ljåen på ryggen og hest og kjerre langs veien.

Budapest tok imot meg med godt vær og igjen traff jeg den lettere forvirrede Sean.

Budapest er en fin by, den er ikke for stor, ikke for liten. Den har alt man trenger av goder og ikke minst; Den har et hamam - eller tyrkisk bad. Jeg har vært her en gang tidligere og hamamet har vært i tankene på turen hjemover. Og ja - det svarte til forventningene.

Store hårete menn som knar hardt og lenge. De har bart også. Varme bad, kalde bad, med svovel og uten svovel, dampbad med og uten smak. Og i sovesalen kan man til og med avslutte med en liten blund. Dette er alt man trenger for å starte dagen på nytt.

Og godt er det å ha litt å gå på når hjemlengselen kaller.

Nå godt inne i Europa har distansene endelig blitt mindre og det er blitt mulig å krysse igjennom et land på en dag. Slovakia og Tsjekkia ble ikke kronet med noen lange bsøk og veien mot København gikk ganske streit.

Inn i Tyskland ble jeg plutselig møtt av en mengde motorsyklister. Traff ei dame som jeg kom i snakk med og det viste seg i det vi sto og diskuterte sykler at hun hadde kjørt samme distanse som jeg har kjørt, på 5 år. Hvem er den gale?

Vel Tyskland var bra det. Kjøpte meg et godt kart for å finne småveier og å slippe unna autobahn. Mye fin natur, mange snakkende pølser, og mengder med nye biler. Cruisende gjennom landsbygda med sola synkende ned i horisonten oppdaget jeg plutselig en stor reklameplakat hengende utenfor et verdshus.
"Canned heat" sto det med store bokstaver. For de av dere som ikke er lynende opptatt av dopsmuglende boogieband fra 60-tallet, er Canned Heat mest kjent for sin opptreden på Woodstock-festivalen og for et enormt mat og alkoholinntak. De har også alltid vært kjent som The Boogie Kings.
Jeg trillet videre lettere forvirret. Canned Heat her? Midt ute på den tyske landsbygda.
Jeg snudde bare for å sjekke.

Kommer inn på plassen og hører tung blues pumpe ut fra et lydanlegg i bakgården.
"Er det sant, spiller Canned Heat her i kveld?"
"Ja, ja" - kom det fra en pølsene som sto utenfor.
Stedet var fylt av bikere som hadde krysset Tyskland for å se bandet og resten var stort sett rubbel og bit fra landsbyen. Jeg kunne endelig svare med stolthet når noen spurte hvor jeg kom fra " Jeg kommer fra India for å se Canned Heat".

Selve konserten var så som så, men jeg fikk putta i meg en god mengde bratwurst, og det var med et stort smil om munnen jeg hørte dem dra i veg med "on the road again".
Vel, tyskerne hygget seg også, det minnet mest om en norsk bygdafest, flatfyll og glede - men ingen slossing.