Selfmade handyman

SE OGSÅ:

Terrormåke!

LYD OG VIDEO

Selfmade handymann  Ken Willy Wilhelmsen kåserer

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Skråblikk: Humor

Av Ken Willy Wilhelmsen

For å ta det fra starten:

Etter lang tids utsettelse skulle jeg endelig i gang med diverse husprosjekt og forefallende arbeid. Jeg hadde rett og slett påtatt meg arbeidsoppgaver som krevde både hammer, spiker, spade og spett.
Og det var i forbindelse med verktøyinnkjøp at jeg kom over kostymet.

Et par grå håndverksbukser, i robust materiale og med masse smålommer til å legge skrujern, tommestokk og blyantstumper.

Det skal sies at min håndverkserfaring ikke strekker seg særlig lenger enn til Billy-hyller og umbraco-nøkler fra IKEA, så det har liksom aldri vært behov for benklær i slitesterkt nylon.

Men jeg kjøpte de buksene. Og for å si det sånn. Hvis utstyret er halve jobben, er buksene halve mannen.

Med det samme jeg hadde fått på meg buksene, kjente jeg at handyman-faktoren gikk rett i været. Jeg lot tommestokken gli ned i sidelomma på låret. Hengte hammeren i hempa på sida. La en blyant og noen spiker i lomma på venstresida og så meg sjøl i speilet. Og jeg var helt sikkert på at hvis hadde noen kommet forbi da, så hadde de garantert nikka og tenkt: "Ja, her ser du fagfolk i arbeid, ingen tvil om det."

Og hvis det hadde kommet noen forbi som hadde lyst til å slå av en prat, så skulle jeg sagt at jeg var i gang med diverse prosjekter.

"Det er ikke alt grunnarbeidet som er gjort etter gjeldende standard, du veit åssen det er", skulle jeg sagt mens jeg ristet litt håndverkeraktig på hodet over slett arbeid fra den forrige eieren.

Jeg følte meg som gutten med gullbuksene, selv om det var spiker og ikke penger det rasla i da jeg gikk rundt huset og så på alt som skulle vært gjort. Jeg var i det hele tatt særs fornøyd. Helt til jeg en dag måtte i butikken for å kjøpe mer verktøy.

Det ringte i dørbjella da jeg gikk inn i jernvare'n. Det rasla i lommene på vei fram til disken. Jeg venta til ekspeditøren snudde seg mot meg og sa værså god.

Så sa jeg: "Jeg skulle hatt et SDS-bor til en borhammer, skal borre gjennom noe betong."

Ekspeditøren så på meg.

Jeg stod jo der i buksene mine, så jeg slang på " Det er ikke alt grunnarbeid som er gjort etter gjeldende standard, du veit åssen det er."

Ekspeditøren smilte og så sa han: "Er det SDS-Plus eller SDS-max du trenger?"

Jeg blei stående, med et litt svett smil. Jeg så ut som et spørsmålstegn.

Det syntes nok godt, for ekspeditøren sa: "Er det tjukt feste i den enden du stikker inn i borhammeren eller er det tynt?"

"Tynt....tror jeg", sa jeg. Du trengte ikke tommestokk for å se at den såkalte håndverkeren ble betydelig mindre i løpet av noen få sekunder.

Ekspeditøren hadde sikkert hatt besøk av mange andre i altfor store håndverksbukser, for han var barmhjertig og sa at det var fort gjort å kjøpe feil når det gjaldt SDS-bor.

Selv om jeg gikk fra den butikken med et SDS-bor i hånda, følte jeg at han med umbraco-nøkkel'n og Billy-hyllene var tilbake. Håndverkeren i meg var temmelig torpedert, men jeg beholdt selvfølgelig buksa.

Og jeg fikk ferdig husprosjektene. Kanskje ikke etter gjeldende standard, men du veit åssen det er...