Enehersker i felles hav

Av Arnt Ryvold, fiskerijournalist og kommentator

"For femtimilsgrensa vi våger en dyst, opp til kamp for vårt folk, opp til kamp for vår kyst"

Lofot-trubadur Jack Berntsen (kor e hammaren, Edvard) og visegruppa Lovisa ljomet rustent ut i Lofotnatta. Det var tidlig syttitall og høyt adrenalinnivå etter en serie "trålerherjinger" langs kysten, der spanske, engelske og tyske trålere hadde feid gjennom garnhavet og ødelagt fiskernes redskaper. Aksjon Kyst-Norge ble etablert, med formål å presse utenlandske trålere utenfor 50-milsgrensa og verne kystfiskernes matfat mot overfiske fra en internasjonal tråler-armada. Samtidig vokste det internasjonalt fram en forståelse av at havbunnen var en ny kommersiell arena, der det fantes olje og gass, og verdifulle malmer kunne prospekteres for metallbørsen.

FN og kyststatenes rettigheter

Plutselig var småkårsfolkets rettferdige kamp for egen framtid akterutseilt av internasjonale lovmakere som kom opp med "200-mila". Det som ble til kyststatenes økonomiske soner på 200 nautiske mil fra land. Gjennombruddet kom under FNs havrettskonferanse i Geneve 1975, og traktatfestet i FNs Havrettstraktat i 1982.

Fiskevernsonen

Mellom disse to årstall handlet Norge resolutt og proklamerte Svalbard-sokkelen som egen fiskevernsone i 1977, med henvisning til det nye internasjonale havrettsregime om kyststatens rettigheter. Den andre "rettferdiggjøring av sonen var Svalbardtraktaten. Men traktatens ikke-diskrimineringsprinsipp - likhet for alle land på Svalbard - innebar at Norge ikke ville provosere folkerettslig og internasjonalt. Med grunnlag i det økologiske faktum at Svalbard-sokkelen er oppvekstområde for nordområdenes viktigste fiskeslag - torsk og kolje - fokuserte Norge på fisket og hensynet til vern av ungfisken. De framtidige rikdommer som måtte ligge i og på havbunnen lot Norge ligge i sin argumentasjon for "Svalbardsonen"(den andre populærbetegnelsen på fiskevernsonen rund Svalbard).

Alenegang

Men grepet å proklamere seg som nasjonal overhøyhet og fiskens høye beskytter har kostet "sosialt". Norge ble stående nokså alene gjennom det faktum at det internasjonale samfunn unnlot å støtte Norge aktivt. Den passive motstand ytrer seg i manglende ratifisering av Norges suverenitet i Svalbardsonen. Pr. i dag har bare ett land gitt oss støtte, - Kanada, som selv har opplevd et smertefullt sammenbrudd i torskebestanden i sammenlignbare havområder.

Hvorfor ikke sammen med Russland?

Norge kunne valgt å søke aktiv støtte hos vår store, nære nabo Sovjetunionen, supermakten. Med kulldrift som Norges på Svalbard, og fiskeriaktivitet som Norges i Barentshavet kunne USSR vært vår beskyttende storebror og gitt Svalbardsonen økt legitimitet. Men dette var i kaldkrigens dager med Nato og USA som Norges beskytter - mot Sovjet -, så det ville vært upassende overfor våre allierte.

Spurv i tranedans

Det manglet ikke på velvilje fra USSR, men den særnorske fiskevernsone har de ikke sans for. Deres konsept var et samstyre - juridisk/latinsk kalt kondominium - fellesstyre. Dette fryktet Norge - og allierte - ville gjøre storebror til den reelle makthaver, også over særnorske interesser. Vi ville fått en mesallianse med Norge som spurv i en tranedans. Da sa Norge: samarbeid, ikke samstyre. Du er ikke vår storebror, vi er atskilte og likeverdige samarbeidspartnere. Men vi har felles interesse, la oss samarbeide.

Den norsk-russiske fiskerikommisjon

Ett resultat var "den blandede norsk-russiske fiskerikommisjon", et felles forum for samarbeid i fiskerispørsmål. Den bygger på det faktum at Norge og Sovjet/Russland er likeverdige fiskeriaktører i et hav der artene vandrer mellom hverandres soner og de facto er en felles ressurs. Samtidig har "tredjeland", EU og andre, rettigheter til fiske i Barentshavet. Dette gjør det norsk-russiske Barentz hav også til et internasjonalt "felleshav", der fri ferdsel gjelder og dit det er adgang for alle fiskerinasjoner som har rettigheter i form av kvotetildelinger i området. Hovedjobben til denne fiskerikommisjonen har nettopp vært å fastsette totalkvoter, fordele dem mellom Norge og Russland og tredjeland.

Kommisjonen møtes hver høst, og arbeidsformen er forhandlinger. Det har ofte bydd på interne rivinger, høy temperatur basert på delvis ulike virkelighetsoppfatninger og dels motstridende næringsinteresser. Men i hovedsak har kommisjonen vært en suksesshistorie. Man kommer alltid til et resultat, der partene utad framstår som "enige" og overlater til de respektive næringsaktører å skrike opp om eventuell "urettferdighet".

Nå butter det imot

Men de senere år har det buttet imot. Det skyldes den avdekking norske myndigheter - ved hjelp av kystvakta - har gjort i Barentshavet, der Russland systematisk har overfisket kvoten i form av "uregistrert fiske", - det vil si svartfiske i strid med kvoteavtalene i kommisjonen. Dette er pinlig, og russisk stolthet paret med svakt eget kontrollregime, har ført til tregt samarbeid. Det har manifestert seg i det løpende underutvalg til kommisjonen, - Det permanente utvalg. Der har det manglet både felles forståelse og lav enighet om tiltak mot svartfisket. Men i høst ble det et avtalemessig gjennombrudd i kommisjonen, der Norge og Russland ble enige om økt kontroll, i tråd med norske ønsker og opplegg.

Elektron-saken

Det er i dette perspektiv vi må se både Elektron-saken og det spanske overfisket av blåkveite i Svalbardsonen, med rekordbøter som resultat. Med Elektrons flukt fra norsk kystvakt toppet frustrasjonen seg hos rederklanen i Murmansk og der omkring. En frustrasjon som kommer av stadig mer nærgående norsk kystvakt og det nye kontrollregimet som setter deres milliardinntekter fra overfiske i fare. Nå må Norge stoppes! var budskapet fra Elektron, og middelet er å by opposisjon mot den selvoppnevnte norske suverenitet som juridisk tvilsom. Vinner opposisjonen mot Norge fram i Haag-domstolen, kan det nemlig bli fritt fram for ukontrollert fiske, med torskebestanden som innsats.

Norge som fiskerisheriff

Også de to spanske trålernes dramatiske overfiske av blåkveite i Svalbard-sonen hadde klare protester i seg. Den første nekta å gå frivillig til norsk havn og måtte slepes. Den andre brukte tre dager for egen maskin, mens turen vanligvis tar to. Også Island vurderer å bringe Norge inn for Haag. Dette skyldes at den norske overforsiktighet i sonen er avløst av en ny fasthet. "Vi må være synlige og gjenkjennelige" er devisen til vår nye utenriksminister Jonas Gahr Støre. Kystvakta har fått mer penger til kontrolloppgaven neste år, og Gahr Støre har vaiet en ny nordområdepolitikk med høy profil. Dette fører til at andres øyne rettes nordover og mot oss. Svalbardsonesaker prøves stadig for norsk rett, med norsk seier. Men det økte fokus og strengere kontrollregime vil forholdsvis raskt avklare om Norge går vinnende ut av ordkrigen, eller trekkes inn for Haag. Det er begrenset hvor lenge man kan rasle med folkeretten uten å bruke Haag-domstolen, før raslerne taper troverdighet. Gjør de det, uten at saka prøves, betyr det at Norge får tilstrekkelig legitimitet til å fortsette som sheriff i nord. For det er betydelig internasjonal aksept for at "ordnung muss sein" også på havet i nord. Blir det Haag for Norge, kan vi stå eller falle med dommen der.

Geopolitiske nord

Her har vi fokusert på det som er saken til nå, fiskeriaktiviteten og Norges rett til suveren håndhevelse av fiskerikontrollen. Men det nye nordområdefokus er slett ikke bare fiskeri- og økobasert. Olje- og gasspotensialet er kjernen i den uavklarte saken mellom Norge og Svalbard, - gråsonen med sin grunnleggende konflikt om Norge og Russland skal dele havet mellom seg i en grensedragning etter midtlinje- eller sektorprisnippet. Begges standpunkt karrer mest til seg selv. Nå står saka for reforhandling. I tillegg kommer andre verdier på havbunnen; malmer for utvinning, og det hotteste kanskje, "bioprospektering". Det betyr at man samler og scanner organismer i og på havbunnen, på jakt etter virkestoffer som kan brukes til helsekost, medisiner og kosmetikkindustrien. Ved bioprospektering er det snakk om verdier på konsentrater som "millioner kroner pr. gram". Og endelig: Global oppvarming er i ferd med å åpne polhavet for manges aktivitet og Nordøstpassasjen som alternativ til Suez-kanalen. Dette enorme potensiale, kombinert med behovet for stabil energiforsyning fra et "fredelig område", er basis for det geopolitiske nord. Det skaper samtidig behov for å rydde av vegen "utestående" og konfliktskapende spørsmål.

Norges svar på denne utfordring er høy nasjonal profil i samhandling og høy kystvaktprofil, med godt synlig nærvær og håndtrykk som er fast i fisken. Det minst overraskende i denne situasjonen vil være nye oppbringelser av utenlandske trålere til norsk havn.