Kultursjefens nyttårshilsen

Av Turid Birkeland

Det fine med å ha en kommentar på slutten av året er at det gir en slik inderlig god anledning til å gi noen inn som hatten passer. Spre et helt års oppsummert irritasjon, edder og galle ut i eteren – og tenke "den satt!". Jo visst finnes det kandidater.

Ta Helseministeren, for eksempel, som med loven i hånd skal få folket til å stumpe røyken. For ikke å si Høyre – dette partiet som i tidligere tider holdt flammende taler mot formynderstat og for privat frihet - som nå forsyne meg forsvarer formynderi.

Som nyfrelste turer de fram med replikker fra et manus ingen av dem ville tatt i med en ildtang for kun kort tid tilbake. En stakkars sosialdemokrat blir stående tilbake i røykfylte lugubre lokaler som rene skjære liberalisten. Jommen santen gir romjula tid til ettertanke.

Eller ta kulturministeren, som rett før julefreden senket seg, utviste et politisk mot av det sjeldne fra den kanten –med sitt bom stopp for vår lille konkurrent P4. Pop til folket og penger til styret, er ingen oppskrift på hvordan fylle konsesjonsvilkårene. Er'u med på den?, sa hun til Høyre. Og de må ha glemt fordums tanker om å la de tusen humler surre i eteren, for visst er de med på den. Lufta er ikke for alle.

Eller jeg kunne løfta mitt irriterte blikk og sagt et par alvors ord til Bush, eller Blair, og i det minste håpet at Pettersen ville viderebrakt harmdirrende beskjeder kringkastet i lille Norge. Men jeg vet at slikt gjør han ikke.

Isteden for å gi dem som hatten passer – holder jeg pusten og håper i det lengste på at Pavens ord om fred trenger igjennom fra Peters-plassen til Det hvite hus og Downing Street.

Lei av ironi

Verden har gått av hengslene, sa min mormor hoderystende for 30 år siden. Hun skal kanskje være glad for at hun ikke så hvor langt fra hengslene det bar. Så langt gikk det, at da noen på spørsmål om hva de ønsket seg til jul svarte fred på jord - skogglo en halv nasjon over hvor uendelig patetisk det hørtes ut. Fred på jord… Og når ble det patetisk?

Jeg er en del av den ironiske generasjon, og akkurat nå er jeg lei av det. Akkurat nå tenker jeg som mormor.

2002 flimrer forbi som en ironisk kakofoni – hvor hukommelsen har lett for å forstyrre en kronologisk rekkefølge. Men en ting er sikkert - I 364 av årets dager har vi gitt hverandre inn så hatten passer, i Stortingssal, i debatter, i media, fra revyscener, i TV-show.

Snurrer vi kalenderen tilbake til start – til da året 2002 lå der foran oss - sa statsminister Bondevik i sin nyttårstale: "La oss voksne gå inn i oss selv". Det er ikke ofte jeg griper til den mannens ord. Foranledningen den gangen var en kritikk mot den offentlige debatt og medienes etikk. En foranledning som har bitt seg ettertrykkelig tragisk i halen 12 måneder senere – ved årets slutt.

Fra skanse til skanse

De ordene rakk så vidt igjennom skjermen, før første scene i år 2002s personfokus reduserte en hver politisk tanke til ren og skjær retorisk maktkamp.

I første akt som fant sted tidlig januar, gikk daværende partileder Jagland på en så kraftig smell, at kommentatorer ble tvunget til å komme med den oppsiktsvekkende påstanden om at politikere er også mennesker. Tenk det.

Men ikke før trykksverten hadde tørket opplysningen, fortsatte spetaklet. Personlige ambisjoner sto mot oss som glorete lysfontener og var det noen der med en misjon – et faktisk politisk ønske utover seg selv, var det faktisk ganske umulig å øyne.

Fra uke til uke har politikere drevet hverandre fra skanse til skanse, med ualminnelig god drahjelp fra mikrofonstativ og villige hjelpere som har båret mer trykksverte til bålet. Kan hende husker vi akkurat nå at politikere også er mennesker, men jeg har vondt for å tro at erkjennelsen varer ved.

Media – som populært bærer egennavnet vaktbikkja – har vist at den kan gneldre så kraftig at den blir døv. Døv og blind for hva den påfører enkeltmennesker. Innimellom blir den brakt til taushet - da gjør den som bikkjer flest, legger seg flat et ørlite øyeblikk for så raskt å gå tilbake til utgangsposisjonen – forsvar. Og ja - Kan hende henger en av lederbikkjene opp et litt større skilt på porten - "Vokt Dem for hunden".

Blånisser og Rødnisser

"La oss voksne gå inn i oss selv". Eller skulle vi snarere si "la oss bli voksne", tørke av oss fliret, jekke ned personlige ambisjoner og spørre hva i all verden vi er her for?

Kall det gjerne patetiske romjuls-refleksjoner. Men det blir ikke mer ømhet i lufta av det. Selv klarer jeg ikke helt fri meg fra den ufyselige tanken at jo lenger fra årets start vi har kommet, jo mindre har vi blitt - som mennesker og samfunn?

For de aller fleste av oss er jula en tid hvor vi har tid. Tid til de store steinene i livet. Tid til de nærmeste, familie og venner.

Slik har også min jul vært. Fylt til randen av det største av alt – og en ung slektning fra Australia. Hun har hutret seg gjennom sin første white christmas og søkt trøst foran TV-skjermens julekalender.

Hennes råd til min lørdagskommentar var klar: du skal snakke om Blånisser og Rødnisser – og moralen bak det hele. Moralen - spurte jeg undrende? Ja! - No one should be judged by the colour of their hat! Ingen skal dømmes på bakgrunn av fargen på hatten!

Det er hennes fortjeneste at jeg ikke vil gi noen så hatten passer i dag. I stedet ønsker jeg deg et Godt nytt år - Et fredlig godt nytt år.


Av Turid Birkeland
Kultursjef