Claude Simon - biografi

Av Christopher Grøndahl

Claude Simon vokste opp sammen med sin mor og hennes familie i Perpignan, midt i vindistriktet Roussillon. Blant hans forfedre finner man en general fra tiden rundt den franske revolusjonen.

Kunstmaler

Etter artium ved Collège Stanislas i Paris og korte opphold i Oxford og Cambridge, fulgte han undervisning i kunstmaling ved André Lhote-akademiet. Så fulgte en periode med mye reising, i Spania, Tyskland, Sovietunionen, Italia og Hellas. Disse erfaringene finner man tydelig spor av i hans litterære arbeider.

Men helt sentralt i Claude Simons forfatterskap står hans opplevelser under den tyske Blitzkrigen i mai 1940. Simon var soldat i en fremskutt eliteavdeling under den 9. franske armé, sendt til Flandern for å stoppe en eventuell tysk frammars gjennom Ardennene. Under flere trefninger i slutten av mai, ble avdelingen hans tilintetgjort.

Familiens slagmark

Ironisk nok ble Claude Simons far, en yrkesoffiser, drept i det samme området under 1. verdenskrig. Flere av Simons viktigste verker, deriblant "La Route des Flandres" (Veien gjennom Flandern) fra 1960, er bygd opp rundt disse på nær sammenfallende skjebnene.

Simon overlevde, men ble tatt til fange og sendt til fangeleir i Tyskland. Senere greide Simon å rømme og gikk inn i den franske motstandsbevegelsen. Samtidig fullførte han sin første roman, "Le Tricheur" (1946), som han hadde påbegynt før krigen.

De første romanene hans er delvis selvbiografiske og mer tradisjonelt bygd opp. De peker tydelig fremover mot den senere produksjonen hans, blant annet gjennom en klar tilnærming til de tragiske og absurde sidene ved det menneskelige lodd (la condition humaine).

Den franske nyromanen

På slutten av 1950-tallet begynte den litterære offentligheten å legge merke til Simons forfatterskap. Dette sjedde i samband med oppmerksomheten rundt den såkalte nyromanen i Frankrike.

Begrepet nyroman ble først introdusert av Roland Barthes, senere relansert av forfatteren Robbe-Grillet, som ønsket å samle en gruppe franske forfattere som egentlig hadde lite til felles bortsett fra at litteraturen deres representerte et brudd med konvensjonell fortellerkunst.

Hukommelsen, tankestrømmen, fragmenter av tid knyttet sammen av assosiasjon og ikke-linjære fortellinger står sentralt hos nyroman-forfatterne. Det finnes spor i Simons arbeider både av malerkunst, poesi og forfattere som Faulkner og Proust.

Selv gjorde Simon motstand mot å bli klassifisert som nyroman-forfatter, på lik linje med de fleste andre som fikk dette stempelet.

Språk med eget liv

Romanene "Le Vent" (1957) og "L'Herbe" (1958) markerer vendepunktet i Simons forfatterskap. Begge romanene finner sted i sørlige Frankrike. Her begynner språket hans virkelig å utfolde seg, det sår seg selv, skaper nye rom og assosiasjoner, som om forfatteren reduseres til et verktøy for sin egen kreativitet.

Med "La route des Flandres" kommer det internasjonale gjennombruddet. Krigsscene i romanen blander seg med erotiske bilder, som igjen blander seg med opplevelser i en mørk kvegvogn på vei til tysk fangenskap, med fragmenter av familiehistorie, med minner fra barndom og opplevelser før krigen.

Oppløsningen og kreativiteten

To gjennomgående motstridende krefter holder romanen oppe: På den ene siden opplevelsen av et totalt sammenbrudd av all militær, sosial, geografisk og tidsmessig orden. På den andre siden en sinnsyk, frodig, boblende, livskåt språklig kreativitet.

I uttalelsen fra det Svenske Akademiet ved tildelingen av Nobelprisen i 1985 heter det:

"Claude Simon's narrative art may appear as a representation of something that lives within us whether we will or not, whether we understand it or not, whether we believe it or not - something hopeful, in spite of all cruelty and absurdity which for that matter seem to characterize our condition and which is so perceptively, penetratingly and abundantly reproduced in his novels."

Den biografiske informasjonen i denne artikkelen er hentet fra det svenske Nobelinstituttets hjemmesider.