Gro Dahle i Leseforeningen

Tore: Velkommen til "Leseforeningen"! I dag utelukkende viet et av de mest interessante unge norske forfatterskap vi har: Gro Dahle. I disse dager kommer det ut en bok som heter "Karneval". Det er Gro Dahles dikt i utvalg helt fra debuten i 1987 og fram til i dag.

En stor, dramatisk strek

Forfatteren er her i studio sammen med noen av sine lesere.
Velkommen, Gro Dahle.

Gro: Takk.

Tore: Må være kjekt å komme i utvalg, og så i Lyrikklubben, da.

Gro: Det er rart, iallfall. Og litt pinlig og merkelig. Da kan man liksom legge seg ned og dø. Det føles litt rart og merkelig.

Tore: Du høres litt ambivalent ut?

Gro: Det føles litt dramatisk. Her kommer noen av diktene jeg har skrevet, og så blir det en stor, dramatisk strek. Da er jeg ferdig med dem. Jeg trodde jeg kunne fortsette med ett stort prosjekt hvor jeg kunne prøve meg i mange ulike retninger, men nå har jeg prøvd meg ferdig, nå må jeg forsøke med noe annet. Det er så helt avsluttet, og det er innmari skummelt. Det er ubehagelig og pinlig. Og merkelig.

Tore: Vi må få feire deg litt likevel.

Gro: Takk. Det er alltid hyggelig.

Nordisk møtested

Tore: Ingmar Lemhagen, velkommen.

Ingmar: Takk.

Tore: Du kommer fra Nordens Folkhögskola på Biskops Arnö. Du er lærer der, og også kritiker.

Ingmar: Jeg har jobbet der fra begynnelsen av 70 tallet. Det er en folkehøyskole, men det spesielle er, at vi er blitt en møteplass for nordisk litteratur. Gro Dahle har vært der som forfatter, Tore Renberg også.

Tore: Et møtested i Mälaren. Det er 6 mil utenfor Stockholm. Det er det stedet som er mest nordisk i hele Norden, iallfall når man tenker på litteratur.

Tore: I dag er du her som leser av Gro Dahles litteratur.

Ingmar: Det blir morsomt. Og prosaen har jo ennå ikke kommet ut.

Gro: Enda godt!

Undset-ekspert

Tore: Kristin Johansen, du er fra Norge og er utdannet idéhistoriker.

Kristin: Ja.

Tore: Du har arbeidet mye med Sigrid Undset og kvinnebevegelsen.

Kristin: Ja, det var en krangel mellom Undset og kvinnesakskvinnene rundt århundreskiftet, og jeg jobbet med det i studiene, og så har jeg fortsatt med det.

Tore: Og det skal komme i bokform?

Kristin: Ja. Det begynner å bli ferdig.

Tore: Godt. Men du er også her som leser av Gro Dahles bøker. Vi får høre mer til deg senere.

Debuten: Pave og dyr

Tore: La oss begynne å snakke litt med utgangspunkt i "Karneval". Vi begynner med begynnelsen. Du debuterte i 1987 med boka "Audiens". Den handler, nokså kuriøst, om en pave.

Gro: Det er en samling med pave og dyredikt. Paven på lik linje med dyrene. Og mennesket utelatt.

Tore: Kan du lese et dikt? Så får folk høre.

Gro Dahle leser:

Det er ikke alltid
like lett å være pave
sier paven
Han gjemmer seg under bordet
og roper hunden til seg
Der sitter han til det er mørkt
og alle har sluttet å lete
Når alt er stille
i Vatikanet
kryper ham fram
fra under duken
og gir hunden
rent vann i skålen
Så spiser han bokstavkjeks
ved vinduet


Tore: Det var et av pavediktene fra "Audiens", og så har det kommet fem diktsamlinger etter denne. Det er de som er samlet i utvalget "Karneval". Og så har det kommet to prosabøker med fortellinger, og barnebøker også. Men la oss oppholde oss litt ved debuten din. Å debutere med en diktsamling om en pave, det er temmelig merkelig. Hva slags prosjekt er det?

Språk fra underbevisstheten

Gro: Det begynte som automatskrift. Jeg var så heldig å ha Andreas Lombnæs som teorilærer på forfatterseminaret i Bø, på forfatterseminaret i Bø i 1985 86. Han fikk meg inn på surrealismen. Han gav oss i oppgave å skrive et surrealistisk dikt med automatskrift. Altså automatskrift "light", ikke det mediene bruker for å få kontakt med de døde. En automatskrift hvor man skal holde blyanten på papiret og velge seg en bokstav, T, R eller S, og så prøve å få ut språk fra den indre tenkemaskinen uten å kritisere, uten å sensurere, uten å stoppe, uten å tenke. Så får man ut et råstoff. Først bare en linje eller to, så kan man bygge opp en automatisk skrift etter hvert.

Det er et språk som kommer fra underbevisstheten, fra den bildeverdenen man har. Og i den flommen dukket paven opp. Og dyrene. Så gav jeg meg i oppgave å skrive videre om paven.

Begynne langt fra seg selv

Ingmar: Jeg treffer mange debuterende forfattere. Og hva skal man begynne med om man ikke begynner med en pave? Det vanligste er jo å begynne med noe som ligger nær en selv. Det innbærer at man skriver "jeg" og "jeg" og "jeg". Det er et problem for mange som skal begynne å skrive.

Når man er ung, har man ikke så mange erfaringer å skrive om. Da er det et flott grep å begynne med noe som ligger så langt borte fra vår hverdag, og paven er vel så langt bort som man kan komme. Og alle som lyttet her, hørte nok at det som fortelles om paven, er noe alle gjenkjenner. Denne situasjonen med å stikke seg unna og gjøre noe helt alene. Og pavens ensomhet er jo kanskje til og med enda større enn vår.

Være der man er

Gro: Selv om du sier at det ligger langt fra meg selv, er det å skrive om dyr, figurer, rare situasjoner i en naiv, liten, lukket verden, noe som ligger veldig nærme meg. Det er ikke et jeg-dikt, men det er likevel min verden som er utgangspunktet.

Min lærer på Forfatterseminaret, Eldrid Lunden, den poetiske ledestjernen og oraklet, hun sa at jeg måtte være der jeg var til det gikk over. For skulle jeg holde på med dette naive tøyset mitt? Skulle jeg ikke drive med voksenting og store tanker? Men hun sa jeg skulle være der til det gikk over. Men det det er det beste rådet jeg noen gang har fått. Man må være der man er.

Tore: Du har alt nevnt dyrene. Det er ingen hemmelighet at det flommer over av dyr. Er det en poetisk dyrehage?

Gro: Ja, jeg må passe meg.

Tore: Det sier jeg ikke, jeg bare konstaterer at det er mye dyr.

Kristin: Mye rare dyr. Den feite skjæra.

Nesten overbefolket

Gro: Tone Hødnebø, en forfatter jeg respekterer veldig mye, sa at diktene mine er veldig befolket. Og det er en fin karakteristikk. Befolkningen, nesten overbefolket til tider.

Tore: Hva bruker du dette spekteret av dyr til? Hunder og katter? I utgangspunktet er det bilder, pekere, som jeg strør ut for å tegne bilder, male små friser, små bilder, av en liten situasjon. Da bruker jeg den gule hunden som en fargeklatt der, og paven som en hvit kladd der, og den brune katten som en brun kladd der.

Jeg komponerer tingene sammen etterpå, slik at jeg lader dem.

Tore: Jeg skal vise fram to bøker om apekatter her.

Gro: Apekatten og hunden!

Tore: Det er også et gammelt mytologisk, smått menneskelig dyr du bruker mye.

Gro: Akkurat det med dyr ... Jeg elsker dyr. Jeg bruker dyr i disse situasjonene, i disse rollene, nærmest som menneskelige skikkelser, besjelet.

Ingmar: Det er vel på samme vis som med paven, man finner noe som er noe annet enn jeg, noe annet enn et menneske. Alle har vi jo forestillinger om hva katter og hunder uttrykker. Et fint poeng med det, er at det er noe alle som leser dine bøker har et forhold til, det er et materiale som er noe annet. Og samtidig er vi også dyr. Så alle som leser kan komme med sin egen erfaring, og sammenligne det bildet med ditt. Det er et veldig flott pedagogisk grep.

"Hundre tusen timer"

Tore: Kristin Johansen, da jeg inviterte dere til å komme hit for å møte Gro Dahle og diskutere hennes litteratur, bad jeg dere om å plukke en bok som dere har festet dere ved. Du har valgt en liten gul bok?

Kristin: Ja. Det er denne lille oransje "Hundre tusen timer".

Tore: Oransje, ja. Der har du mitt fargesyn!

Kristin: Kanskje det var det som fikk meg til å ta den med meg, for jeg kjente ikke ... Selv om dette er den siste dikt samlingen, kjente jeg ikke diktene dine før dette. Jeg kjente deg bare som den rare dama som ammet ungene lenger og lenger for hver gang jeg hørte om deg. Men jeg kjøpte denne, og smugleste den på bussen hjem.

Da tenkte jeg at jeg ikke kunne lese den på bussen, men spare den til jeg kom hjem. Det er en bok om mødre og døtre, og døtre og mødre. Eller foreldre og barn. Men for meg er det først og fremst å være datter av en mor og mor til døtre, men du har klart å skrive om det uten at det blir en kvinnegreie. Jeg vet ikke hvordan det ser ut for menn som leser det.

Tore: Absolutt.

Gro: Det er jeg glad du sier. Tusen takk for det!

Tore: Det dreier seg altså om "Hundre tusen timer" fra 1996.

Kristin: I min generasjon er det sagt mye om mødre. Ofte er moderen en forherliget skikkelse, men det er også en utskjelt skikkelse. Jeg har fått oppdragelse i en tid hvor en kvinne burde gjøre alt mulig annet enn å bli mor og drive for mye med barnet, sitte ved kjøkkenbenken og sånn. Og så kommer det en bok som handler veldig mye om det, og som gjør det på en så ordentlig og usentimental måte samtidig som den går så nært.

Jeg har barn selv, og har brukt mye tid på det å ha barn. For meg har det blitt en veldig spesiell bok.

Tore: Leser du denne boka som en hyllest til morsskikkelsen?

Kristin: Jeg gjør egentlig det, for hun går inn i det å være mor på godt og vondt. Makt og avmakt, styrke og svakhet. Mange av disse følelsene er så ordentlig behandlet. Hun har gjort seg erfaringer, og hun vet akkurat hvordan det er. Jeg kjenner meg igjen i det hun skriver. Boka er jo blitt omtalt for at den river ned mytene om moren, men det er den beste og flotteste boka om moren jeg noen gang har kommet over.

Tore: Helt enig.

Gro: Gro Dahle, la oss få høre et dikt fra "Hundre tusen timer".

Gro Dahle leser:

Moren min står foran meg med gråten på seg som et
forkle. Da går jeg gjennom henne. Da går jeg tvers
gjennom livmoren hennes. Ingen annen utvei enn ut.

Ikke vent på meg, Mamma. Ikke sitt ved vinduet i
nattkjolen med golfjakken over skuldrene. Jeg
kommer ikke hjem, Mamma. Slå meg. Slå meg. Jeg er
utro mot deg.

Dikt som forskningsarbeid

Tore: "Hundre tusen timer" er også en bok om familien. Om de tette, ofte ubehagelige, ofte gode relasjonene i en familie.

Gro: Jeg er glad for at du ser forskningsarbeidet mitt. Jeg har sett på den som en slags forskning i familien.

Apropos det du sa om å flytte perspektivet ut, har jeg flyttet perspektivet inn og snakker i jeg-person. Ikke fordi det er min historie, men fordi det er manges historie som jeg prøver å gjøre til én historie. Det er den forskningen jeg har vært opptatt av i forholdet mor/barn og barn/mor. Det er en gråsvart kjærlighet.

Når det først ble kjærlighetsdikt, som jeg aldri har hatt lyst til å lage, måtte jeg love meg selv at det ikke skulle bli rosenrødt. Jeg måtte ta i og spenne fra så det ble litt svart og grått. Det er en som spiser og en som blir spist i alle sammenhenger. Det er aldri noe likeverdig, eller iallfall ganske sjelden. Den som blir spist i én sammenheng, kanskje datteren, hun er den som spiser i en annen sammenheng. Kanskje i forhold til en mann, eller til sitt eget barn. Hele veien er det roller, spise bli spist, kannibalisme på et høyt plan.

Å spise og bli spist

Kristin: Men det er mye sjenerøsitet og overskudd i den også. Alle kreftene som ligger i båndene. Det er det moderne menneskets slektsliv på en måte. Vi har ikke noe slektsliv, men noen bånd i livet er sterke. Først når man klarer å bryte med de idealiserte forestillingene, klarer man å erfare dem. Man må ikke feie det vonde under teppet. Man må se at det er til stede.

Gro: Styrken i disse båndene mellom barn og foreldre og mellom to elskende, to kjærester, er jo så sterkt. Den er det gode, lykkefølelsen, tryggheten og ønsket om å bli spist ...

Kristin: Og selvopplevelsen om at verden er så stor.

Gro: Det er det som er spennende med kjærligheten.

Kristin: Ja, og de fleste mennesker bruker ganske mye tid på det.

Gro: Det er jo det eneste det er noen vits i å drive med.

Kristin: Man kan ikke gjøre problemene vanskeligere. Det er dem du har skrevet så godt om.

Karneval og kannibaler

Tore: Ønsket om å bli spist, sa du. Det er der du går litt lenger enn mange andre som også traumatiserer dette. Du sier at flere av personene som opptrer, ikke bare her, men også i andre historier, har et ønske om å gå opp i disse nærmest fortærende relasjonene. Masochisten! Ingmar Lemhagen!

Ingmar: Jeg tenkte å komme inn på det. Det kannibalske trekket var noe jeg ville snakke om. Og også forholdet til eventyret. Tar vi fatt i "Karneval", har Arild Linneberg et etterord her. Han drøfter det han kaller dyrenes karneval. Du forholder deg til det høye og det lave, og ser humoren i det. Like mye kan man ta for seg ordet "karneval". "Karne" har med kjøtt å gjøre, det er et farvel til kjøttet.

Du skildrer forholdet mellom foreldre og barn, og denne gjensidigheten, hvem som spiser hvem. Å spise eller bli spist. Det er en brutal fysisk fremgangsmåte. Men det er også kjærlighet. Denne lengselen vi har etter å komme inn i den andre. Tenker man konkret på det, er det å komme inn i den andres kropp for å si det direkte. Og kannibalismen er én måte å gjøre det på.

Tore: Jeg husker én historie. Dette går jo igjen i forfatterskapet. I denne boka med historier, "Inflammasjon" som kom i 1995, er det en historie som heter "Sagrada Familia". Der er en en bra passasje med sønnen i familien som forestiller seg hvordan kjøttet til moren ville smake. Helt konkret!

Gro: "Sagrade Familia" er den hellige familien, og også kirken til Gaudi i Barcelona.

Familielivet er det ville livet

Ingmar: I diktet du leste fra "Hundre tusen timer", tar du også fram volden, aggressiviteten, aggresjonene som fins der. Datteren sier til moren: Slå meg. Slå meg. Så får man selv barn, og det forplanter seg. Det sier noe om på hvilke vilkår man blir mor og datter, og for den del far og sønn. Når man leser dine bøker, er de vilkårene ganske barske.

Tore: Ja, familien er et grotesk sted å være i dine bøker.

Gro: Ja, men det er jo det stedet hvor det er størst utfordringer. Man kan sende folk ut på polarferder i Antarktis, leve pelsjegerliv i Canada, eller være i jungelen i Kongo, men det er i familien de store utfordringene fins. En mor er jo en større utfordring enn et neshorn, eller en spekkhogger. Det er jo å takle moren og utfordringene i en familie, både de kjærlighetsfulle og de aggressive båndene, den merkelige psykologiske blandingen av relasjoner, det er jo det ville liv. Der er det virkelig vilt, virkelig farlig.

Kristin: Særlig i vår tid hvor man har blitt store individualister, og man får barn som er store invividualister, og så få dette til å gå sammen med så tette bånd, det er jo en utfordring av de helt store. Men det er så mye energi i de båndene, på godt eller vondt.

Gro: Det er jo det. Det ville vært synd å vokse opp uten en mor, så jeg sier ikke at det ville vært bedre uten fedre og mødre. Tvert imot, det er jo dynamikken der. Men man har ikke annen utdannelse som mor enn sin oppdragelse som barn. Det er en merkelig arvesynd man drar med seg i ledd på ledd. Familiens historie forplanter seg videre ned til ens barn.

Kristin: Det som gjør det spennende, er at du har tatt det ned i småting. Jeg ser moren min i hendene mine når jeg vrir opp kluter. Jeg ser hendene hennes fra jeg var liten. Du tar det ned til det konkrete. Melkeglass og grøt og alt det. De store fortellingene tas ned til det konkrete. Det er en ny måte å skrive på. Man har vokst opp med store fortellinger, politiske fortellinger. Du har skrevet om de store fortellingene med så små ord.

Tore: Jeg syns du skal lese et dikt til fra "Hundre tusen timer".

Gro: Hva skal jeg ta da?

Tore: Plukk et!

Kristin: Ta det med datteren som vokser ut av hendene.

Gro: Ønskedikt fra Kristin Johansen. Ønskedikt er veldig koselig.


Datteren min vokser ut av hendene mine og inn i armkroken. Ut av armkroken og opp på skulderen. Du må ikke vokse så fort, sier jeg. Datteren min vokser ut av fanget mitt og fram på gulvet. Den skitne ullgenseren. Det flokete håret.
Opp fra gulvet og ut av døren. Da tar jeg henne hardt i armen. Nei, sier jeg.

Eventyrbøker

Tore: Takk skal du ha. Hvis vi nå går til deg, Ingmar Lemhagen. Hvilken bok eller hvilket dikt er det du vil plukke?

Ingmar: Det jeg alt har vært inne på, var at jeg ville finne et samlet grep på hva Gro holder på med. Og det er måten du bruker eventyret på. Det kan man finne i hele forfatterskapet. I prosabøkene ser man enda mer at du stadig refererer til eventyr. Både i detaljer og form.

Tore: "Pelsjegerliv" og "Inflammasjon" er Gro Dahles to prosabøker.

Ingmar: Jeg tenkte du kunne lese en tekst som kunne være et utgangspunkt. Du skrev en gang et dikt som ble bestilt av Nei til EU bevegelsen. Og siden har det dukket opp i en annen sammenheng i diktsamlingen "Regnværsgåter".

Gro: Utgangspunktet var en grei pris: 6000 kroner for tolv linjer. Da måtte jeg bestemme meg for hva jeg skulle mene om EU ganske fort. Så måtte jeg skrive diktet så åpent at det kunne brukes i en annen sammenheng, på et annet tidspunkt. Nå sier jeg at det handler om kjærlighet, men det er altså et Nei-til-EU-dikt.


Revens tale

Enda en gang
kommer reven til haren
med snippkjolen på
Den hvite labben, den pene tannen

Kjære hare, kjære venn
Kom inn i denne halsens delikate portal
og kjenn drøvelens berøring
Svelgets massasje
Jeg gir deg en sjanse
til å bli del av mitt kjøtt
På den mååtenk kan jeg bedre passe på deg
og du bedre virke gjennom meg
Den samme kroppen, den samme gallen
Det samme blodet, det samme hjertet
Nærmere kan vi ikke komme

Det er ikke engang sikkert at jeg vil ha deg
sier reven
Den pene neglen, den rene skjorten
Men hvis du renser ørene, min venn
pusser nesen, glatter pelsen
Da kanskje, kanskje da
skal du få innpass
til magesekkens myke syrebad
Og jeg, selveste reven, vil tilby deg
en vandring langs tynntarmen
En varmere reise mot tykktarmens trykk
Tenk deg: Tottenes sug gjennom blodet
Fordøyelsens kyss!


Ingmar: Det er en fin illustrasjon av det vi snakket om, kannibalisme som en metafor for det som skjer i kjærligheten. I Danmark kom det ut en bok som het "Brøndums", hvor mange ulike forfattere valgte ett ord å skrive om. Vi har forfatteren Henrik Nordbrandt, kjærlighetens dikter, som valgte ordet "kannibalisme".

Det er dette: Jeg gir deg en sjanse til å bli en del av mitt kjøtt. Det er jo det vi lengter etter. Tenker vi på dette som et dikt om EU, er det åpenbart at reven som snakker her... Nordmennene ville ikke smelte sammen med dette dyret. Det er interessant at det var et politisk dikt, men det politiske er lite synlig, man blir fort ferdig med EU.

Tore: Det er et bedre dikt når man blir kvitt hele EU-saken. Den metaforen er mer platt enn metaforene på kjærlighet. Hvis jeg kan si det uten å fornærme deg?

Gro: Tvert imot! Nå bruker jeg det som et kjærlighetsdikt.

Grådige tenner

Ingmar: Interessant at du kan skrive en tekst og bruke i en annen kontekst. Det sier dels noe om litteratur, vi ser en tekst og tror den betyr noe, men så viser det seg at litterære tekster kan bety forskjellige ting. Noe å tenke på for mennesker som diskuterer litteratur og gjerne vil ha en enkel og klar lesning av tekster.

Men så enkelt er det ikke, og det viser du på en enkel måte her. Det man i stedet ser, er en slags ondskap som fins sentralt i eventyret som sjanger. Jeg har tenkt mye på det. Det har skjedd noe med eventyret. Vi leser det på en annen måte nå enn man gjorde da eventyret var sentralt for folkesjela og nasjonalfølelsen, da det fantes en kollektiv stemme som fortalte om folks liv. Særlig dette grusomme i tekstene er påfallende for oss i dag. Denne teksten understreker det, "kjeften som vil sluke deg". Det fins på mange steder, f.eks. i "Pelsjegerliv".

I begynnelsen er det en fortelling om Odd Paulsen, en av gutta som er med, og som også avslutter boka. Der står det om hans mor. Han oppdaget "morens altfor mange tenner." Så står det i parentes: Hvorfor har du så mange tenner, mor? Jo, fordi jeg bedre skal kunne spise deg.

Man trenger ikke å si hvilket eventyr det refererer til. Her har vi tennene, og dette har også med bildet av moren å gjøre som vi også hadde i "Hundre tusen timer".

Gro: Og i "Den grådige ungen".

Ingmar: Ja.

Tore: "Den grådige ungen" er denne barneboka Gro Dahle har skrevet. Det handler om en unge som spiser opp alt omkring seg. Kan du utdype dette? Med bruken av eventyret kan altså Gro Dahle trekke fram en ondskap og en grusomhet?

Uutømmelige eventyr

Ingmar: Vi kan diskutere hva det betyr, hvorfor vi bruker eventyr i dag. Og én grunn er vel at det fins en sjanger og en tradisjon som går så langt tilbake at det er før moderne litteratur. Og den har et uuttømmelig forråd av symboler og bilder. Det er uuttømmelig, men alle kjenner det også. Det er både pedagogisk og litterært sett finurlig å bruke det.

Samtidig er tekstene forandret pga. menneskehetens erfaringer i det 20. århundre, folkemordenes århundre osm man kunne kalle det. Gro har jo foreslått, og skal si noe om det etterpå, at vi skal se på en tekst sammen. Dette har vi ikke planlagt, men du foreslo selv et eventyr fra Asbjørnsen og Moe, "Det blå båndet". Du kan fortelle hva det handler om siden. Det er en sønn som får lide når moren slår seg sammen med et troll. Det er iallfall en kar som klarer å forføre moren.

Så skal de straffe sønnen, og da står det: Hva skal jeg gjøre? Jeg skulle slått i hjel deg, sier moren. Men da sier trollet: Det var altfor lett en død for slik en skarv. Vi burde brenne ut øynene på ham og sette ham ut i en båt på havet. Det er noe som framstår som fryktelig grusomt, og som vi kjenner igjen fra tortur, skrekkfilmer osv. Og i dag framstår det som noe annet enn det gjorde i den tida.

"Det blå båndet"

Tore: Ingmar Lemhagen henviste til at jeg bad Gro Dahle plukke en bok eller en tekst fra verdenslitteraturen som hun skulle ta med hit til oss. Og da valgte du "Det blå båndet" av Asbjørnsen og Moe. Som Lemhagen nevnte, er det altså eventyr. Hvorfor velge den? Hvorfor ikke Shakespeare eller Dante?

Gro: Det var mye jeg hadde lyst til å velge. Når jeg skulle velge noe som hadde tilknytning til meg samtidig som det hadde noe med min litteratur å gjøre, måtte det bli eventyrene. Faren min, som er fryktelig viktig for meg, han leste eventyr på eventyr. Og et av eventyrene som gjorde sterkest inntrykk, var nettopp "Det blå båndet".

Tore: Så det har du hatt med deg fra barndommen av?

Gro: Ja, fra barndommen av. Og fått det gjentatt med jevne mellomrom. Så bildene, jeg vet ikke om det er mulig å se dem, men det er uhyggelige bilder som Alf Rolfsen har tegnet. Ubehagelige, truende. Det var kanskje først det. Og så akkurat den passasjen som Ingmar nevnte. Den jeg også hadde streket ut her med rød kulepenn. Det med moren og bergtrollet, hvor de på morens initiativ stikker ut øynene på sønnen.

Og hans ulydighet, og hans styrke i ulydigheten, det var også like viktig, ikke bare den grusomheten og ikke bare morens ondskap.

Mor og sønn dreper hverandre

Ingmar: Det jeg lurte på, når du valgte dette, er dels innholdet og temaet, hva kan en mor gjøre med sin sønn og omvendt, de slår hverandre i hjel. Men også selve skrivemåten, det er et merkelig eventyr.

Jeg leste det for min datter i går kveld. Hun syntes at det var rart, særlig disse voldsomhetene, og også at det hopper fra det ene til det andre. Man kan assosiere litt til dine lengre prosatekster som også er slik at man binder sammen et ulikartet materiale. Fins det noe inspirasjon der?

Gro: Det også, absolutt. Der er man nok nede på et underbevisst eller ubevisst plan. Dette er jo arketypiske krefter, og det er arketypisk oppbygd. Det ligger nær den surrealistiske metoden jeg brukte i begynnelsen. Den brukte jeg mye i "Pelsjegerliv", altså den surrealistiske metode. Da kommer arketypene fort fram. Kreftene kommer fram, de rare bildene man ikke har psykologiske og intellektuelle forklaringer på.

Tore: Når du sier arketyper, minner det meg om at tradisjonelt sett er eventyret en regelstyrt sjanger. Men "Det blå båndet" bryter en del regler. Det flyter over alle kanter. Det pleier ikke eventyrene å gjøre. Det pleier å være strukturert, men Gro Dahle flyter også ut. Så det er kanskje riktig at du valgte det eventyret. Ja?

Kristin: Det er veldig ofte stemødre med. Men her kommer det ikke bare en stefar, men en trollkonge. Og så må de ha reist langt, for det er jo løver der. Det er litt unorsk.

Tore: Nesten Arabia!

Kristin: Det må ha kommet langveisfra, men eventyrene vandret vel.

Gro: Ja, det er mye "1001 Natt".

Kristin: Eventyrene har jo fellestrekk. De løvene må jo ha kommet fra fjernere himmelstrøk.

Å snakke i gåter

Gro: Det er mye rart i det eventyret som man ikke finner i de andre. Det er også noe med språket, med snakkemåten, fortellermåten, som jeg er fascinert av. Dette alminnelige fortellerspråket som samtidig er så ladet. Det veldig hverdagslige, nesten formelaktige, trivielle.

Tore: Muntlige?

Gro: Ja, det er det jeg ser etter.

Tore: Alt det du gjør, både dikt og prosa, har en sterk affinitet til rykter, anekdoter, vitser, gåter. Ikke minst gåten. Vi har jo "Regnværsgåter", som er en helt diktsamling oppbygd som gåter.

Kristin: Alle disse litterære ursituasjonene som er her. Noe annet jeg liker godt, og som er et fellestrekk, er det veldig usentimentale. Og det reagerer man sterkt på, fordi mor og barn er noe av det mest sentimentale man har. Det er så rent og flunkende og pedagogisk og mykt og følelsesladet. Og at det gjøres usentimentalt, er et veldig grovt grep.

Alt i begynnelsen av eventyret er det en fattigkjerring og en gutt, og etterpå får man vite at det er en mor og et barn.

Skrevet på feber

Tore: Gro Dahle, du har skrevet minst en annen bok som handler om forholdet mellom mor og barn: "Linnea pasjonen", diktsamlingen fra 1992.

Gro: Den er skrevet på feber.

Tore: På feber?

Gro: Jeg kom ikke i gang. Jeg stod fast i tre år. Så hadde jeg tre gode, kraftige feberperioder etter hverandre, og da var det lettere å komme i gang.

Tore: Det er nærmest en utviklings historie i diktform, eller hva?

Gro: Jo, det er det. Jeg ville egentlig ikke skrive utviklingshistorie eller småpikedikt eller kjærlighetsdikt, men det presset seg fram.

Tore: God ble den uansett. Til slutt skal vi be Gro Dahle om å lese fra "Linnea pasjonen". Og så takker vi for at dere kom. Gro Dahle!

Gro: Takk skal du ha, Tore.


Linnea ligger syk under treet
- Oj oj oj, hvisker treet
Og treet lar sine blader falle
Det store treet, det snille treet

Og treet løfter himmelen med armene sine
så den ikke skal trykke henne
for tungt på brystet
Og treet bretter natten til side
så hun ikke skal bli redd


Synger du, spør treet
Nei, sier Linnea
- Jeg gråter
Jeg gråter ikke
det er moren min som gråter
gjennom øynene mine
Dette er moren min
Og dette er meg
sier Linnea

og husker på den store greina
husker på den store greina



Leseforeningen, NRK2, 24. april 1998
Teksting: Ann Høydalsnes