I løpet av denne valgkampen, som hvert øyeblikk tar slutt, har Fremskrittspartiet lansert begrepet «bærekraftig innvandring». Delene av rapporten som har blitt løftet frem i media har vært problematiske, men Fremskrittspartiets innfallsvinkel er også symptomatisk for den mer generelle debatten om innvandring.
Temaet kan være asylbarn, det kan være narkotikaomsetning eller det kan være prislappen på innvandringen: Problemstillingen blir uansett redusert til et spørsmål om Norge skal føre en mer restriktiv eller mer åpen asylpolitikk. I mylderet av tabloide utsagn og moralsk indignasjon, forsvinner en annen konfliktlinje: Hvilket moralsk ansvar har vi overfor asylsøkernes levekår i Norge?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Dickenske omgivelser
I fjor jobbet jeg som støttekontakt for en asylsøker. Mottaket hennes var det siste ordinære mottaket i Oslo til det ble lagt ned i fjor. Den brune porten inn til bygården var en portal ut av Norge.
Det var ikke den etniske sammensetningen innenfor som virket fremmedgjørende. Det var den kvelende tiltaksløsheten og den kollektive fortvilelsen, i dickenske omgivelser, som var vanskelig å forbinde med Grünerløkka. Innsatsen til de ansatte var det lite å utsette på. Med knappe ressurser forsøkte de å yte sitt beste, men min frihet smakte vondt hver gang jeg forlot mottaket.
Jeg hadde blitt kjent med asylsøkere før jeg fikk jobben som støttekontakt, det er en av fordelene ved å tilhøre et minoritetsmiljø. Dem jeg møtte var svært forskjellige, selv om de delte samme somaliske bakgrunn. Noen ivret etter å komme i gang med et liv i Norge. De svelget de 250 norsktimene noen kommuner tilbyr asylsøkere mens de venter på en beslutning fra Utlendingsdirektoratet, men hungret stadig etter mer.
Andre var defaitistiske og forberedte seg mentalt på avslag. For dem var det nedstemmende å oppleve søkere som kom senere og likevel fikk innvilget søknadene raskere. Felles for alle jeg møtte var ventetiden. Den var et tilbakevendende samtaleemne og en overhengende bekymring. «Er det vanlig», ble jeg spurt, som forsto den norske væremåten, «at nordmenn bruker lang tid på å lese papirer?»
FØLG DEBATTEN: NRK Valg på Facebook
Omstendelig prosess
Saksbehandlingstiden i UDI tar lang tid og får mye kritikk for det. Søkeren skal intervjues, identifiseres, bakgrunnssjekkes og vurderes opp mot Utlendingsloven. Klager søkeren på vedtaket engasjerer hun gjerne en advokat som forbereder en klage. Vedtaket returneres til UDI, om direktoratet opprettholder vedtaket, går klagen videre til Utlendingsnemnda.
Saksgangen er en omstendelig prosess, men omstendelighet er nødvendig når menneskeskjebner veies opp mot politiske og økonomiske hensyn. Sluser man asylsøkere gjennom apparatet for å lettere kaste dem ut, eller lettere la dem bli, tar man ikke deres historier på alvor. Mennesker som bretter ut sin fortid, til fremmede, for å få sjansen til en fremtid i Norge, må få den rettssikkerheten vi alle har krav på. De må få klage når de ikke blir trodd og de må få sin sak vurdert av ulike saksbehandlere og instanser. Det er klart prosessen kan og må effektiviseres, og det er klart behandlingen til tider tar altfor lang tid. Men diskusjonene om saksbehandlingstiden gjør likevel at leveforholdene til dem som oppholder seg her, i påvente av et vedtak, forsvinner fra dagsorden. Selv et perfekt asylsystem medfører et opphold i Norge, det er på tide å diskutere oppholdet.
FØLG DEBATTEN: @NRKytring på Twitter
Normale asylmottak?
I Norge skal asylmottakene være «nøkterne, men forsvarlige». Da statssekretær Pål Lønseth ble konfrontert med de tarvelige boforholdene i Hvalsmoen transittmottak, i en reportasje i Morgenbladet, svarte han at meningen ikke er å lage luksuriøse bopeler for asylsøkere, ei heller å arbeide for en standard som er bedre enn den asylsøkere møter i nabolandene våre.
Hensikten med det statlige asylmottaket, etter Utlendingsdirektoratets eget driftsreglement, er å tilby mennesker som søker beskyttelse i Norge et mest mulig normalt bosted i en unormal situasjon. Ombygde militærleirer, brakker og nedlagte hoteller er, på byråkratspråk, «normale».
Men er det egentlig hensiktsmessig å behandle mennesker, i ekstremt unormale situasjoner, som om de var normale og ressurssterke?
Ikke omsorgsinstitusjoner
«I velferdsstatens venterom» kan man lese at det største helseproblemet hos asylsøkere er psykisk. Typiske problemer er posttraumatiske lidelser, depresjoner og angst. I en undersøkelse fra 2009 ble det likevel avdekket at 54 prosent av fastlegene som betjente asylsøkere oppga at de hadde middels kompetanse i å behandle flyktninger, 28 prosent mente at de hadde lav kompetanse og hele 70 prosent mente at det var «vanskelig eller umulig å få kontakt med faglig ekspertise for å få råd og veiledning om behandling av flyktninger».
I utredningen kan man også lese at staten, med målsetningen om å gjøre asylmottakene til «normale bosteder», har gått inn for lav bemanning og normale arbeidstider for de ansatte. Mottakene skal ikke være omsorgsinstitusjoner. Det er heller ingen krav fra statens side at ansatte skal ha særskilt utdannelse til å kunne møte frustrerte, sinte og psykisk ustabile asylsøkere som alle ofte bor på samme mottak og i nærheten av barnefamilier. Konsekvensene? Dårlig oppfølging av barn, mangelfull aktivisering av beboere, hærverk, brann- og voldsepisoder.
15.798 mennesker bor på mottak i dag. Under denne valgkampen har ikke rettighetene deres vært et tema. Intet parti, verken under eller over sperregrensen, har flagget tiltak som skal gjøre tilværelsen til asylsøkere bedre. Med unntak av SV, som foreslår en asylreform, er det så vidt jeg vet ingen partier som diskuterer tiltak som kan gjøre asylsøkeres opphold bedre. Ingenting om rett til språkopplæring, gjeninnføring av arbeidstillatelser, styrking og kvalitetssikring av asylmottak, forbedring av primærhelsetilbud og bedre oppfølging av traumatiserte.
Er dette noe for den nye regjeringen og nasjonalforsamlingen vi får neste uke, eller vil asylsøkere forbli annenrangsmennesker i Norge?
