De seks partiene som sjelden får mer enn ti prosents oppslutning, har virket særlig tiltalende på meg. Jeg sitter med et inntrykk av at små partier tør mer og blir de store nok utgjør de en forskjell, både på tinget og i en regjeringskoalisjon.
Dessuten innbiller jeg meg at det er færre interessekonflikter i et lite parti, og dermed færre kameler å svelge, både som partimedlem og som velger. Selv om jeg plasserer meg selv på venstresiden i norsk politikk, greier ikke småpartiene der å overbevise helt. Hvorfor det?
Fortsatt usikker på hva du skal stemme? Prøv NRKs valgomat
Politisk holisme
Sosiale medier ble forrige uke oversvømt med kritikk av Miljøpartiet De Grønnes valg av toppkandidater (for argumentets skyld er MDG et venstresideparti her, selv om jeg forstår at partiet verken er det ene eller det andre). Abortmotstand og engleprat var ikke akkurat det folk flest assosierte med partiet som har danket ut SV og skal redde verden ved å få rike land til å slutte å snakke om økonomisk vekst. At MDGs toppkandidater henges ut er, som det norske meningsmaskineriet allerede har påpekt, et tegn på at partiet har blitt en aktør å regne med i norsk politikk.
Jeg ønsker meg politisk holisme. Det representerer MDG. Det er vanskelig å si seg uenig i avvisningen av en økonomi som «vokser uten at den er forankret i reelle verdier». Samtidig greier jeg ikke å forsone meg med et parti som antyder at god livskvalitet og økonomisk vekst er gjensidig utelukkende.
Det er mulig det skyldes en oppvekst med knappe ressurser og en familie som har innstilt meg på at målet i livet er å gjøre det bedre enn foreldrene. Ikke for å kjøre rundt i en italiensk luksusbil (som MDG vil forby import av), men fordi vi lever i en verden der det å være bemidlet gir muligheter og fleksibilitet. De grønnes blokkuavhengighet gjør meg også usikker. En klar fordel med å stemme på et parti i en blokk, er at man kan dedusere seg frem til partiets holdning om problemstillinger som ennå ikke er reist. Hva mener MDG om kjønnskvotering?
FØLG VALGKAMPEN: NRK Valg på Facebook
Kommunistisk rabulisme
Rødt er således et forutsigbart parti, men jeg er ingen kommunist. Man kan selvsagt innvende at min forståelse av kommunisme ikke yter Rødt rettferd. Dessuten trenger man ikke å være kommunist for å være enig med partiets arbeidsprogram. En av mine gode venner støtter Rødt fordi partiet er negative til at «det norske militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske stormaktene».
Det første jeg assosierer med Rødt er likevel rikmannssafari. Det er synd. Leser man arbeidsprogrammet til Rødt, finner man mye som slår meg som god sosialt utjevnende politikk. Hvorfor flagger ikke Rødt at de ønsker å heve taket for frikort?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter
Rumpedanspartiet
Sosialistisk Venstreparti inkorporerer det jeg liker med Miljøpartiet De Grønne og det jeg liker med Rødt, og så er SV-logoen til og med både rød og grønn. Det har likevel aldri falt meg inn å stemme på SV. Jeg innrømmer at det, meningene mine tatt i betraktning, er ganske rart. Jeg er opptatt av sosial ulikhet. Jeg kan pinlig lite om klima og miljø, men nok til å forstå alvoret og behovet for handlekraft. Jeg er opptatt av likestilling, solidaritet omsatt i politikk og en utdanning som stiller alle nordmenn, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske utgangspunkt, på like fot. Dessuten er jeg under tretti, kvinne, leser bøker og besøker museum, hvorfor er jeg ikke SVs kjernevelger?
På noen politiske områder er jeg mer liberal enn SV. Jeg er generelt skeptisk til en stat som legger seg opp i voksne, tilregnelige menneskers livsvalg. Jeg forstår og er langt på vei enig i at et «fritt valg» ikke nødvendigvis er «fritt», men kampen mot undertrykkende samfunnsstrukturer blir litt vel moralistisk med SV – selv for en muslim som meg med moralpolitianlegg.
En annen årsak er mindre rasjonell og stammer fra barndommen: Da jeg var liten møtte jeg SV på innvandrertilstelninger, i forkant av valg, der det dreide det seg om å fri til mor og hennes venner. Jeg husker talene fra partimedlemmene og jeg husker samtalene blant somalierne i etterkant. Talene svulmet med mangfold, toleranse og generelt hvor bra det var med multikulturalisme.
På t-banen hjemover snakket mor og venninnene om ting de fant mer presserende: Bostøtte, sysselsetting og tap av hjelp fra Nav, hvis man etter fullført videregående opplæring luftet tanken om å fortsette med høyere utdanning. Det virket ikke som om sosialistene helt forsto at det viktigste ikke var å klappe begeistret og forklare hvor kulturelt berikende somalisk rumpedans var.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Fortsatt usikkerhet
Jeg erkjenner at jeg behandler SV urettferdig, og at naiviteten jeg forbinder med SV verken er én de var alene om eller nødvendigvis er skyldige i anno 2013. Kanskje må jeg ta meg sammen, riste fra meg bildet av SV som kunstfagslærerens parti og bidra til at partiet får flere mandater.
Det er mer sannsynlig at jeg stemmer SV enn Rødt. Selv om jeg er overraskende enig i mange elementer ved Rødts politikk, er jeg ikke komfortabel med å stemme på et parti som mener det er nødvendig med revolusjon i Norge.
Hva så med årets heteste nykommer? Det er lett å tenke at min uvilje mot MDG bare er en refleksjon av nordmenns prioriteringer ved valg. De fleste av oss mener at klimaendringer er den sjette største utfordringen Norge står overfor. Vi tar feil, men er MDG svaret?
Jeg vet ikke. Jeg har fortsatt to uker til på å bestemme meg.
