I straffesaker har ofrene rett til å komme med sine bemerkninger for retten etter at alle bevisene er lagt fram. I denne saken er det imidlertid ikke mulig å kalle inn alle ofre og etterlatte, og bistandsadvokatene valgte derfor ut fem personer.

Kirsti Løvlie ble møtt med applaus etter at hun fortalte om hvordan det var å miste datteren Hanne Ekroll Løvlie i Regjeringskvartalet.

– Jeg er mor til Hanne Ekroll Løvlie. Jeg har vanskelig for å si «var». Hun var vår kjære Hanne. Hun hadde nettopp fylt 30 år, og denne forferdelige dagen skulle hun reise ned til sommerhuset vårt i Tvedestrand, hvor vi skulle feire hennes 30-årsdag, forteller Løvlie.

Løvlie forteller at datteren skulle bli hentet av broren sin. Han fikk besøk av statsråden og departementsråden søndag kveld, og bekreftelsen kom først torsdag kveld.

– Det var nesten en lettelse. Den uka vi gikk der og ventet og ventet, det var helt absurd. Men vi hadde jo tenkt det verste. Så beskjeden om at det var Hannes kropp, var nesten god å få. Og det var godt å kunne begrave henne, sier hun.

Naboene hørte skudd

Løvlie forteller at hjemstedet til Hanne er Tyristrand, like ved Tyrifjorden.

– Så naboer hørte faktisk skuddene fra Utøya. Vi ser heldigvis ikke Utøya fra huset vårt, sier hun.

Flere av tilhørerne tørket tårer da Løvlie fortalte om hvordan det var å rydde ut av leiligheten til datteren, og den første jula uten henne. Familien gruet seg til rettssaken i Oslo tingrett.

– Jeg ser for meg denne 16. april. Det var jo så lenge til. Det var som et fjell som bare ble større etter hvert som vi nærmet oss. Vi forberedte oss, og var hos politiet og fikk se denne videoen. Det var nesten det verste, sier hun.

Hun forteller at hun er stolt over å ha klart å følge rettssaken for datterens skyld.

– Jeg bestemte meg for at denne mannen skulle jeg ikke være redd for. Jeg skal ikke være redd for å møte ham i retten. Jeg bestemte meg for at jeg ville i retten. Det følte jeg at jeg skyldte Hanne. Jeg ville følge henne helt hit, sier hun.

Løvlie forteller at det har vært tøft å høre Breiviks beskrivelser av sine egne handlinger, men føler at rettssaken er en god avslutning.

– Nå tenker jeg at det er nok. Når vi er ferdig med denne rettssaken, bør vi slippe å høre noe mer til denne mannen, vi som er så sterkt berørt. I denne saken har jeg fått en slags ekstra sterk bekreftelse på at Hanne er drept, sier Løvlie.

– Denne mannen vil ikke skremme meg. han vil forbli innelåst i min tid. Jeg har fått mange svar, selv om ikke alt er avklart. Det er nå 22. juni. Om en måned er det 22. juli. Den blir spesiell for hele landet. Om en uke skal vi markere Hannes fødselsdag. Så skal vi ha ferie. Det kunne jeg ønske at alle her kunne ha, avsluttet Løvlie, til spontan applaus fra salen.

– Høyblokka må tas i bruk igjen

Både AUF-leder Eskil Pedersen og tidligere leder Martin Henriksen var på plass i salen da Sissel Wilsgård innledet sluttbemerkningene med å fortelle om ettervirkningene av terrorangrepet.

Wilsgård har vitnet tidligere. Bildet av henne fra Regjeringskvartalet gikk verden rundt etter bombeangrepet, da hun kom seg ut av Høyblokka med blod i hele ansiktet.

– Jeg har figurert i media både i en blodig og mindre blodig versjon. 22. juli var en skrekkens dag. Tragedien som vi i Regjeringskvartalet ble rammet av, har fortonet seg som uhyggelig både for oss personlig, og våre nære, sier Wilsgård.

Les: – Jeg forsøkte å se, men det gikk ikke
Les: De ga terroren et ansikt – i dag vitner de mot Breivik

Sliter med dårlig samvittighet

Wilsgård forteller at det var rundt 500 personer på jobb i lokalene, der ni personer ble skadd, sju av dem alvorlig. Bombeeksplosjonen satte seks departementer ut av drift.

– Flere ble skadd for livet, og totalt er rundt 260 registert med fysiske skader. 100 har søkt psykiatrisk hjelp etter hendelsene. Mange er rammet, og mye knytter seg til de som aldri kom tilbake. Det tar tid å venne seg til invaliditet eller tap av funksjonsevne. Flere har allerede blitt diagniostisert med posttraumatiske senskader, sier hun.

Wilsgård forteller at flere har slitt med uberettiget dårlig samvittighet i ettertid.

– Vi måtte klatre over bygningsdeler for å komme oss ut. En del av oss har levd med tanker i ettertid om at vi ikke lette etter flere før vi kom oss ut. Flere ansatte så døde og hardt skadde, og sliter med disse bildene. For noen ble tryggheten revet bort den dagen, sier hun.

Wilsgård fortalte gråtkvalt om det som er igjen av Regjeringskvartalet etter eksplosjonen, og fortalte at flere vil ta den i bruk igjen.

– Høyblokka står i dag naken, tom og trist, og som et bilde på ugjerningen i Regjeringskvartalet. Men den står der stolt, rank og absolutt ikke tømt for meningsinnhold. Vi er mange som mener at den igjen må huse departementene, for det var mange som døde der, sier hun.