Aktor Inga Bejer Engh:
Ærede tingrett.

En lang og utfordrende straffesak er nå snart over. Fredag 22. juli har vært og er fortsatt et nasjonalt traume. Tusenvis av mennesker er enten direkte eller indirekte berørt av denne hendelsen. Mange mennesker er blitt traumatisert for livet.

Midt i dette traumet skal en gjerningsmann stilles til ansvar i en straffesak som må og skal gjennomføres i tråd med våre rettstradisjoner. En sak som dette utfordrer dette systemet.

I går ble denne saken tatt tilbake til der den egentlig skulle være. Det var en god og verdig avslutning på bevisføringen. For denne saken dreier seg i all hovedsak om de 77 menneskene som døde denne dagen og det store antallet mennesker som ble alvorlig skadet.

I et ønske om å få et klart svar på tiltaltes psyke, så har disse alvorlige realitetene blitt skjøvet litt i bakgrunnen. Og der skal de ikke være. Det er viktig at disse grusomme detaljene vi har vært vitne til aldri glemmes og aldri tapes av syne. Etter påtalemyndighetens oppfatning er det svært viktig at disse detaljene nøye iakttas av retten og nedfelles i dommen.

Den foreliggende dom vil danne grunnlag for senere forlengelser av dommen mot tiltalte. Det være seg om han blir dømt til forvaring og det instituttet, eller til regimet innenfor tvungent psykisk helsevern.

Dommens beskrivelser av handlingene og detaljene er viktig for fremtiden. I den anledning vil jeg si at de som har vært hardest rammet av 22. juli, i betydelig grad, har bidratt til at denne straffesaken har latt seg gjennomføre i tråd med våre rettstradisjoner.

(Aktoratets sluttprosedyre fortsetter etter bildet)

De overlevende, både fra regjeringskvartalet og Utøya, har via sitt inntog i vitneboksen vist oss en livskraft som mange av oss ikke visste var mulig. Et felles mantra for mange av dem har vært; «Vi lar oss ikke stoppe av tiltaltes ugjerninger. Mitt liv skal fortsette.»

Handlingene som ble utøvet 22. juli er så grusomme at de går lang utover vår fatteevne. Jeg må i hvert fall stadig minne meg selv om at dette er eller har vært en virkelighet. Det som gjør det ekstra ille, er at handlingene ikke er utslag av et øyeblikks impuls, men en nitid planlegging gjennom år, hvor ønsket om å drepe flest mulig mennesker har vært drivkraften i denne planleggingen.

Dette har vært en sterk drivkraft hos tiltalte. Tiltalte har angrepet et system som han forakter. Dermed blir de døde mer eller mindre tilfeldige ofre. Jeg vil gjerne gjenta noe som etterlatte Tor Østbø uttalte i retten i går. Jeg syntes det var en god beskrivelse. Han sa: «Vi føler oss rammet som nasjon fordi de døde representerer oss alle».

I Østbøs forklaring så finner vi også et bindeledd mellom de utallige rystende enkeltskjebnene vi har vært vitne til, og det store VI-et. 22. juli rammet ikke bare svært mange enkeltmennesker, men det rammet også vårt åpne samfunn som vi alle setter høyt.

I går hørte vi ikke bare om Tor Østbøs personlige tragedie, men like sterkt og klart, hørte vi hans sterke vilje og ønske om å bevare det åpne samfunnet etter 22. juli. «Jeg er fortsatt, til tross for dette, villig til å akseptere den risikoen,» sa han.

For noen uker tilbake hadde vi en tilsvarende uttalelse fra en person som jobbet i regjeringskvartalet. Han hadde jobbet med kriminalomsorgsspørsmål gjennom hele sitt liv. Han hadde praktisk talt blitt blind etter bombeaksjonen. Han forklarte at han hadde stadig blitt spurt i ettertid: «Hvordan står du fast ved de tankene du har hatt om kriminalomsorgen i Norge?» Jeg har notert meg at han svarte: «Jeg viker ikke en tomme». Disse vitnemålene gjør inntrykk.

Nå skal jeg gå over til å si litt om hvordan vi har delt opp prosedyren, slik at det skal være lettere å følge med på den videre gangen.

I Norge har vi fire vilkår som må foreligge for at noen skal kunne straffes. Disse fire vilkårene vil da delvis danne rammen for vår prosedyre her i retten.

For det første så må det foreligge en, objektivt sett, en handling som rammes av et straffebud i straffeloven. For det andre må det ikke foreligge det vi kaller nødverge eller nødrett. For det tredje må det foreligge subjektiv skyld hos gjerningsmannen. Sist og ikke minst, det som har vært det vanskelige spørsmålet i denne saken; gjerningsmannen må ha vært tilregnelig når han begikk de straffbare handlingene.

Jeg vil i min del av prosedyren gå gjennom vilkår én og tre, altså faktum, og kort også berøre en del av de lovbud som her er gjenstand for vurdering. Min kollega Holden vil deretter avslutningsvis ta for seg spørsmålet om hvor vidt tiltalte er tilregnelig eller ikke, altså om dette vilkåret for å straffe er til stede.

Når det gjelder vilkår nummer to, nødrett eller nødverge, så vil verken jeg eller Holden berøre dette temaet nærmere. Og dette til tross for at tiltalte innledningsvis, i starten av rettssaken, forfektet at det var det han påberopte seg for sin frifinnelse.

Før jeg nå går inn på disse vilkårene og faktabeskrivelsen, så finner jeg grunn til å berøre et par forhold. De forholdene jeg nå skal gå innom, er en selvfølge for retten, men jeg finner grunn til å bemerke det, siden det har vært svært mange som er opptatt av denne saken. Det er mange utenfor denne salen som følger med på hva som skjer og gjør seg sine tanker og meninger om hvordan en rettssak skal fungere. Dette er ikke for å belære retten, men rett og slett bare for å opplyse.

For det første: Hva er påtalemyndighetens oppgaver?

Påtalemyndigheten er pålagt en objektivitetsplikt. Det er en objektivitetsplikt som skal gjelde under etterforskningen, og man prøver å avdekke hva som har skjedd, men det er også en objektivitetsplikt som vi er underlagt under hovedforhandlingen i retten. Og det følger av straffeprosesslovens paragraf 304.

Denne objektivitetsplikten innebærer at vi som påtalemyndighet må innhente opplysninger som både taler for og imot at vilkårene for å straffe er til stede. Dette er en svært viktig del av en rettsstats prinsipper.

Selv om denne saken er noe av det verste vi har sett i moderne tid, har det vært påtalemyndighetens klare syn, fra etterforskningen og fram til i dag, at denne saken skal behandles som alle andre straffesaker; i tråd med våre nedarvede rettstradisjoner. Og det har ikke alltid vært like enkelt.

Så vil jeg kort knytte noen kommentarer til hva denne straffesaken ikke kan gi oss svar på.

I alvorlige straffesaker, og særlig i en sak som dette, så skulle vi ønske at vi kunne gi alle de svarene de berørte ønsker seg. Og det tror jeg også retten ønsker. Men som i enhver annen straffesak, så må vi på et eller annet tidspunkt erkjenne at vi kan ikke finne alle svarene.

Hvorfor skjedde dette? Hvordan kunne en mann på så kort tid gjøre så ufattelig mye skade? Og hvordan ble denne medborgeren blant oss til denne drapsmaskinen vi har sett i dag. Er han syk eller er han ikke syk? Hvor mange mennesker forsøkte han å drepe denne dagen? Det har vi heller ikke klart å tallfeste nøyaktig. Dette vil jeg komme tilbake til.

Mange av disse spørsmålene har vi fått noen svar på, men mange av spørsmålene er fortsatt ubesvarte og vil kanskje også fortsette å være ubesvarte. Og det er en vond og vanskelig erkjennelse i en sak som dette.

Så til noen forhold som retten ikke skal ta stilling til eller vurdere. Dette finner jeg grunn til å bemerke fordi mediedekningen i denne saken har vært historisk. Det har pågått en intens debatt i media parallelt med behandlingen av straffesaken mot tiltalte her i tingretten. Derfor finner jeg grunn til å komme med enkelte presiseringer.

Innledningsvis, så nevnte vi spørsmålet rundt politiets responstid. Hvor raskt kom de til Utøya, og kom de raskt nok? Hvorfor kom de ikke raskt nok? Er det begått feil? Dette er ikke gjenstand for vurdering i en straffesak mot gjerningsmannen. Det betyr ikke at vi ikke forstår at disse spørsmålene er noe som plager de som er direkte berørte i denne saken. Men de svarene må gis innenfor et annet forum enn dette.

Så har det vært debattert sterkt rundt tilregnelighetsreglene våre. For meg har det vært en debatt som har gått litt over i hverandre. En debatt hvor man ikke kanskje helt har skilt mellom hva tilregnelighetsreglene er og hvordan vi ønsker at de skal være. Hvordan tilregnelighets- eller utilregnelighetsreglene skal være, eller bør være, er et spørsmål for lovgivningen, og ikke noe den dømmende rett skal ta stilling til. Vi og domstolen må forholde oss til de tilregnelighetsregler som eksisterer i dag innenfor det gjeldende regelverk.

Likeledes har det vært en debatt rundt kommisjonen, altså den rettsmedisinske kommisjon, og i forhold til den kvalitetssikring som de skal foreta av sakkyndige erklæringer som har vært den retts kommisjon. Det har vært debattert hvordan denne kontrollen bør foretas, og om reglene vi har er gode nok på dette området. Dette er også et spørsmål for lovgiver, og ikke for den dømmende rett.

Det som er relevant for den dømmende rett, og dette er noe som vi skal komme tilbake til senere, er hvordan kommisjonen har utøvet sin kontrollvirksomhet innenfor dagens regelverk. Og der stopper det.

Videre har det vært en del debatt rundt saksbehandlingsregler eller sikkerhetsvurderinger knyttet opp til henholdsvis en dom på forvaring eller en dom på psykisk helsevern. Både vi og retten må forutsette at de sikkerhetsmessige spørsmål blir like godt ivaretatt innenfor de to reaksjonssettene. Blir det avdekket svakheter innenfor disse systemene, er dette et spørsmål for lovgiver, og ikke for den dømmende rett.

Så sist: Domstolen er suveren i sin bevisvurdering. Men det betyr ikke at man kan legge vekt på alt. Det er momenter den dømmende rett ikke kan legge vekt på. Retten er bundet til å forholde seg til kun de opplysninger som er kommet fram her i retten. Det er det de skal bygge sin avgjørelse på.

Det som har fremkommet i retten, skal de anvende på det regelverket som gjelder i dag, med de føringer som Høyesterett har gitt oss og deres forståelse av dette regelverket. Det er derfor viktig å presisere at allmennhetens krav på hvordan denne saken best bør håndteres, ikke kan tas i betraktning. Og det være seg om det kommer til uttrykk gjennom media eller på andre måter.

Den alminnelige rettsfølelse kan være et viktig tolkningsmoment i enkelte relasjoner i strafferetten, men ikke i de spørsmål som er til behandling på rettens bord i denne saken. Det betyr ikke at den allmenne rettsfølelsen ikke er viktig, eller at vi ikke tar på alvor den diskusjonen som har blitt reist rundt det systemet som vi opererer innenfor i dag. Dette er det viktig å få presisert.

Systemet er slik at dersom lovreglene vi har i denne saken i ettertid, skulle vise seg å være i utakt med den alminnelige rettsfølelse, eller at saken avdekker klare svakheter med vårt system, er dette forhold som påtalemyndigheten plikter å ta opp med den lovgivende myndighet.

Alle statens organer er avhengige av en grunnleggende aksept og tillit i befolkningen. Dette kan først skje etter at dom er rettskraftig, og ting har roet seg.

Så skal jeg si noe om straffbarhetsvilkårene, som jeg skisserte innledningsvis. Da skal jeg over til det faktum som jeg mener retten må legge til grunn. Vår oppfatning er at dette er en riktig forståelse av faktum.

Faktum i denne saken er som vi kjenner til, ubestridt, langt på vei. Det er jo en uvanlig situasjon i en straffesak i Norge. Vi er enige om faktum, med unntak av Knights Templars eksistens, og tidsrammen for tiltaltes planlegging av terrorhandlingen.

Jeg skal starte med å si noe om faktum knyttet til planleggingen av terrorhandlingen. Det er ubestridt at tiltalte i 2006 flyttet hjem til sin mor, og at han bodde der fram til 2011. Altså, han bodde hos sin mor i en periode på fem år.
Han hevder selv at hans ideer og tanker om å bruke vold som middel for å nå fram med sitt budskap, startet allerede i 2002. Han beskriver at disse tankene kom etter hans kontakt med grunnleggeren av nettverket Knights Templar. Og han sier selv at alt som skjedde i hans liv etter disse møtene i 2002, mer eller mindre var førende for hans videre liv fram til terrorhandlingen.

Han har fra pågripelsen og fram til nå i retten, fastholdt at han i 2002 kom i kontakt med en serbisk krigshelt som oppholdt seg i Liberia. Han (Breivik) blir sendt til London, hvor han møter tre andre personer fra andre land. Knights Templar blir stiftet, og det finner sted et ordineringsmøte. Han får i oppgave å skrive et kompendium, hvor Knights Templars tanker og ideer skal nedfelles.

Det er enighet på møtet om at de skal ta utgangspunkt i en korsfareridentitet. Han får utlevert notater som danner grunnlaget for hans del tre av kompendiet som han senere skriver. Senere, ifølge ham selv, i 2004, møter han i regi av dette nettverket i Baltikum. Og han har hele tiden fastholdt at det finnes to andre celler i Norge. Det er dette nettverket han mener å ha i ryggen ved handlingen den 22. juli.

Vi deler ikke tiltaltes syn på at det skal eksistere en logisk linje fra hans første kontakt med en revolusjonær serber i 2002 og opprettelsen av Knights Templar-samholdet og fram til 22. juli. Dessverre for ham så passer ikke det bildet han har tegnet av seg selv, i dag med det terrenget som utgjør virkeligheten i hans historie.
Da tiltalte ved pågripelsen og i mange avhør etterpå, beskrev sin rolle i et eksisterende terrornettverk som han handlet på vegne av, så ble disse opplysningene tatt med det største alvor.

Det var først når vi ble kjent, eller nærmere kjent, med denne mannen og skulle plassere ham inn i dette beskrevne nettverket at logikken fullstendig forsvant.
Istedenfor å skape frykt, så tegnes det bare et tragisk bilde av en ung mann, som i sin streben etter å bli noe stort, har blitt en del av et ikke-eksisterende nettverk, som skal gi ham drahjelp på veien til dette uoppnåelige målet.

Han har uomtvistelig vært på de reisene han har knyttet til etableringen, men turene har hatt et helt annet innhold enn det han har beskrevet i dag. Han har i ettertid gitt reisene et annet innhold enn de opprinnelig hadde. Virkeligheten har blitt til coverhistorier.

Hva er det som ikke passer i tiltaltes beskrivelse av seg selv inn i dette terrornettverket?

La oss se litt på hvem det var denne serbiske krigshelten fikk kontakt med i 2002.
Jo, tiltalte, den gangen 23 år, bor i kollektiv med venner, jobber med telefonsalg og er aktivt medlem av Frp og FpU. Han har ikke fullført videregående skole, og han har ikke gjennomført militærtjenesten. Han lever et normalt sosialt liv, med venner og familie.

Dette er mannen, som «sammen med noen av Europas mest briljante militære strateger», for å bruke tiltaltes egne ord, ble valgt ut til å skape et nytt, revolusjonært terrornettverk.

De øvrige medlemmene i nettverket velger ut ham til å skrive kompendiet, fordi som han selv har uttrykt det, «hadde den nødvendige kredibiliteten til å gjøre dette arbeidet». Og dette følger, som han selv beskriver det, alene «stolgeneralsprinsippet».

Enda mer ubegripelig blir denne historien når vi får beskrevet hvorfor Knights Templar ble opprettet i 2002. Jo, det ble opprettet, ifølge tiltalte, på grunn av NATOs bombing av Kosovo i 1999. «Det var dråpen som fikk det hele til å renne over», er tiltaltes ord.

Serberen skal til tross for dette, ha valgt seg ut en ung mann fra NATO-landet Norge, som også er aktiv i det politiske parti i Norge som aktivt støtter NATOs bombing. En mann, som også etter at han skal ha vært med på å etablere dette nettverket, fortsetter i politikken, og fortsetter å uttrykke sin støtte til USA og deres politikk på nettet. Når tiltalte i avhør hos politiet i 2011 ikke engang husker hvilket syn Frp hadde på Kosovo-konflikten, så blir denne historien bare absurd.

Så vil jeg knytte noen kommentarer til Liberia-turen og turene til Baltikum. Vi har hørt om Liberia-turen som etter vår oppfatning, var for å kjøpe diamanter. Vi har gjennomgått innkjøp av diamantutstyr og telefonsamtaler til diamantforhandlere både før og etter reisen til Liberia. Han har vært i kontakt med diamantforhandlere både i Norge og i London.

Vi har hørt bestevennen hans som beskriver at han selv også var med på å investere penger i dette forsøk på diamantkjøp. Vi har hørt Alpha Kallon, mannen som tiltalte møtte i Liberia, beskrive at det var for å kjøpe diamanter, og at han var sammen med ham under største delen av dette oppholdet.

Ingen av disse faktabeskrivelsene får tiltalte til å vike en eneste tomme. Selv i møte med denne virkeligheten så fastholder han at diamanthistorien kun var et cover for den virkelige grunnen til reisen. Kjøp av diamanteffekter og ytterligere telefonoppringninger etter at han kommer hjem fra Liberia er, ifølge ham selv, for å styrke coveret, men som han selv også forteller; ingen har satt spørsmålstegn ved det.

Så turene til Baltikum. Møtene eller møtet i Baltikum er inngående beskrevet i kompendiet og beskrevet som «training courses». Og dette skal være i regi av Knights Templar-nettverket. Tiltalte skal der ha møtte mange mennesker fra ulike land og lært dem å kjenne, ifølge kompendiet.

I møtet med virkeligheten hvor flytider og bankbesøk foreholdes ham, som i seg selv umuliggjør et innhold av turen slik han selv beskriver, så tviholder han fortsatt på kompendiets beskrivelse. Også ved denne reisen blir den virkelige grunnen til turen gjort om til et cover.

Vår oppfatning er at det kan sees bort fra Knights Templars eksistens, slik tiltalte beskriver det. Når Knights Templars eksistens i tiltaltes historie faller, så endrer det også tidspunktet for når han begynte å tenke på bruk av vold.

Så når begynte planleggingen av 22. juli? Som det følger av dette, så fester vi da ikke lit til at det skal ha vært en rød tråd fra 2002 og frem til 22. juli. Etter vår oppfatning har han levd et normalt liv med venner og jobb frem til 2005 og 2006. Når han flytter hjem til sin mor, er det ikke med tanke på å planlegge en terroraksjon, men dette er etter vår oppfatning noe han planlegger på et langt senere tidspunkt.

Og hva er det som støtter en slik forståelse av faktum?

I avhør på Utøya rett etter at han ble pågrepet, uttalte han en rekke ganger at han hadde gruet seg til denne dagen i to år. Året 2009 fremstår da som det relevante årstallet.

Under den første sakkyndigerklæringen fra Husby og Sørheim på side 124, har tiltalte uttalelser om dette. Han sier: «Fra 2007 skrev jeg del én og del to. Den militære delen ble skrevet sist, og den operasjonelle delen med beskrivelse av operasjonen sist av dette igjen. Planen om nødvendige henrettelser vokste frem etter hvert som jeg skrev fra 2009.»

Dette stemmer da med forklaringen han har gitt i avhør til politiet. Så har vi hatt vennene hans her som har gitt noen forklaringer om det de trodde var en historiebok. De forklarer at de hørte om denne boken første gang rundt 2008. Men de hører kun om en historiebok om islamiseringen av Europa. Men ett eller kanskje to av vitnene, jeg tror det var to, uttaler at når de har lest bok tre, så vitner det om at den ikke er skrevet i sanntid. Jeg vil der minne om at det er inntatt en logg om hendelser han har hatt med bursdager og opplevelser med venner.

Så har vi også gått en del gjennom dataspillingen hans. Og vi legger til grunn at han har spilt data eller disse dataspillene i langt en større utstrekning enn det han selv hevder, og at denne historien om at han fra 2006, når han flytter hjem til moren, har gitt seg selv ett års spilling som martyrgave, det er en beskrivelse som har kommet til i ettertid.

Bevisføringen har vist at han den 16. mai 2008 har et innlegg på spillet World of Warcraft hvor han uttaler at han har spilt non-stopp i to år, og er da i ferd med, ifølge seg selv, til å gå over til et annet spill.

Første innkjøp som kan knyttes til terroraksjonen er i september 2009. Han starter da med innkjøp av denne uniformen som vi har sett bilde av. Mye tyder på at planleggingen av en voldelig aksjon startet en gang første halvår 2009.

Han har da i løpet av disse to årene hatt et sterkt ønske og en sterk vilje om å skade og drepe masse mennesker. Han har, ifølge seg selv, vurdert flere alternative voldelige aksjoner som innebærer massedrap. Vi har blant annet hørt at han hadde tanke om å dra til SKUP-konferansen. Vi har også hørt at han hadde tanker om å bygge flere bomber, men det ble for vanskelig, så det ender opp med én bombe i regjeringskvartalet.

Han har under denne planleggingen hele tiden vært opptatt av hvordan han kunne ta livet av flest mulig mennesker. Han ender opp med å plassere en bombe i regjeringskvartalet, og ifølge ham selv, så ble Utøya valgt som mål en gang i april/mai måned samme år.

Da går jeg over til å berøre faktum rundt handlingene den 22. juli. Når det gjelder drapene og de skadde fra regjeringskvartalet og Utøya, så kan det være at noen hadde forventet at jeg nå skulle gå i detalj rundt hvert enkelt drap. Det vil jeg ikke gjøre. Og jeg ber om forståelse for at det ikke er på bakgrunn av mangel på respekt for de som har lidd disse drapene. Men hvert enkelt drap er nøye gjennomgått i tiltalebeslutningen, og vi har også hatt bevisføring rundt dette i retten. Og sist men ikke minst, så har det fra forsvarers side ikke blitt bestridt den beskrivelsen som er gjort av det enkelte drap.

På bakgrunn av dette har jeg valgt, både når det gjelder regjeringskvartalet og Utøya, å gi noen mer generelle beskrivelser av de drapshandlinger eller forsøk på drapshandlinger som der ble begått. Jeg starter med regjeringskvartalet.

Som følge av bombeeksplosjonen døde åtte mennesker i regjeringskvartalet, noen tilfeldig forbipasserende og andre ansatt i regjeringskvartalet. De døde var i alderen fra 27 til 60 år. I tillegg ble ni personer utsatt for drapsforsøk, og ble som følge av dette, alvorlig skadet. Noen ble svært alvorlig skadet. Retten har selv sett ved vitneførsel her hvordan disse skadene har artet seg for enkelte. De er blitt skadet, flere av dem, for livet.

Som det fremgår av tiltalen så oppholdt det seg 250 personer i høyblokka eller i de øvrige departementskontorene da bomben gikk av. I tillegg til dette befant det seg om lag 75 mennesker på gateplan. Som det fremgår av den tiltalen som retten har fått, så ble en lang rekke av disse menneskene reelt sett utsatt for drapsforsøk ved denne bombeeksplosjonen.

Vi klarer ikke å detaljfeste nærmere hvor mange mennesker som reelt sett var utsatt for livsfare da bomben gikk av. Derfor har tiltalen fått den generelle formen den har. Men vi har hatt vitnebeskrivelser i retten fra personer som ikke er skadet, men som befant seg i nærheten av bomben da den gikk av.

Vi ble senest i går minnet på hvordan tilfeldighetene bestemte liv og død denne dagen. Vi hørte Østbøs forklaring om at hans kones valg av T-banestasjon ble fatalt for hennes vedkommende.

Så går jeg over til Utøya. Etter at bomben hadde eksplodert, fortsatte tiltalte sin målrettede plan med å reise til Utøya. Påtalemyndigheten har ingen tro på tiltaltes forklaring om at dersom det hadde dødd flere mennesker i regjeringskvartalet ville han ikke reist til Utøya.

Handlingene på Utøya de var nøye planlagt, og de overgår det vi trodde var mulig av utspekulert ondskap. Med et ønske om å drepe flest mulig enten ved skudd eller drukning, så dro han ut til øya utkledd som politimann under påskudd om å hjelpe og informere de som var der ute om det som hadde skjedd i Oslo.

Han velger seg en øy hvor de som er der ikke har særlig muligheter til å komme seg derfra eller å søke tilflukt på annen måte. Han hadde, ifølge seg selv, tanker om at vannet skulle fungere som et masseødeleggelsesvåpen, hvor de i flukt fra kulene fra ham, skulle drukne i det kalde vannet. Siden drapene og drapsforsøkene da er ubestridt, så vil jeg ikke, som jeg nevnte, gå inn på hvert enkelt drap, men jeg vil nå knytte noen generelle beskrivelser til de cirka 80 minuttene som tiltalte gikk rundt på øya.

Jeg tror det er viktig at vi tar inn over oss at den bevisføringen som er i retten vedrørende disse 80 minuttene, kan kun bli et avbleket bilde av den virkeligheten som disse menneskene opplevde. Vi kan bare ane frykten og avmakten som har eksistert der ute. Og jeg syns det er vanskelig å finne ord for å beskrive de 80 minuttene som han beveget seg rundt på øya med kun ett mål for øye: å drepe flest mulig mennesker.

I de 80 minuttene så vet vi han drepte 69 personer, og prøvde å drepe en lang rekke flere. Og vi vet at han traff 33 personer i tillegg til de 69 som døde. Hans ønske om å drepe var sterkt, og de aller fleste ble truffet av flere skudd. Og svært mange ble skutt i hodet.

Mens han gikk rundt på øya, forvirret han de som var der ved å utgi seg for å være politi og komme dem til unnsetning. Han lokket på denne måten personer fram fra sine gjemmesteder.

Ved sekstiden ringer han til politiet, og ifølge ham selv er det for å overgi seg. Da er operasjonen fullført, ifølge ham. Denne forklaringen står i sterk motstrid til hans beskrivelse i manifestet hvor han skisserer for andre som skulle komme etter ham at dette var en lur måte å utføre en sånn operasjon. Ved å ringe inn på denne måten så kan du skape deg selv tid til å fullføre operasjonen til politiet kommer. Og faktum er at tiltalte fortsetter å drepe etter disse telefonsamtalene.

Det mest ubegripelige er tiltaltes beskrivelser av handlingene på Utøya. Han er helt upåvirket av det han selv beskriver av hva han gjorde der ute. Han beskriver hvordan disse unge menneskene ba for sine liv, og han beskriver hvordan han nøye forsikret seg om at de alle var døde ved å gå bort og avfyre et skudd i hodet slik at han visste at målet var nådd.

Uten snev av anger og følelser, så beskriver han her i retten hvordan han lader om mens de som ikke er skutt sitter og venter på at han skal drepe dem. Når tiltalte forklarer om dette, så er det nesten så vi ikke kan tro at dette er virkelighet.

De døde på Utøya var i hovedsak unge mennesker som var på vei ut i livet. 56 av de drepte var 20 år eller yngre. Syv av de drepte var over 25 år. Jeg tenkte da de overlevende var her og vitnet at de beskrev ikke bare sin egen opplevelse, men – i hvert fall for min del – så gav de meg også et veldig godt bilde på hvordan de menneskene var, de som ikke kom hjem igjen fra Utøya denne dagen.

Vi har ved de overlevendes vitneprov fått høre om redsel, samhold og heltemot. Vi har hørt om alvorlige fysiske og psykiske skader som mange av dem må slite med resten av livet. Vi har fått beskrivelser av hvordan de opplevde at venner ble drept rett foran øynene på dem. Noen har også måttet ligge med sine døde venner over seg inntil politiet kom dem til unnsetning. Disse sanseinntrykkene må disse menneskene leve med resten av livet som følge av tiltaltes handlinger.

Så noen kommentarer til antall drap og drapsforsøk. Det foreligger 69 fullbyrdede overlagte drap og en rekke overlagte drapsforsøk. Alle er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Som det fremgår av tiltalen, så forsøkte han å drepe mange av de som var på øya.

Utover de 33 personene som vi har navngitt i tiltalen, har det vært umulig for oss å konkretisere nærmere det eksakte tallet på de menneskene han i tillegg forsøkte å drepe. Vi har ved bevisføringen forsøkt å synliggjøre dette for retten ved å ha vitner som enten gjemte seg på øya, svømte fra øya eller befant seg i denne båten «Reiulf», og vi har også hatt vitneprov fra dem som forsøkte å redde ungdommene på øya i sine egne båter. Svært mange av disse ble i tillegg utsatt for et reelt drapsforsøk.

Jeg finner grunn til å nevne to av drapene på Utøya litt i forhold til rettsanvendelsen og spørsmålet om overlagte drap. Det gjelder drapet på Håkon Ødegaard, som døde av drukning, og Andreas Dalby Grønnesby, som døde da han falt ned fra en klippe. Begge to døde i flukt fra tiltalte, men ingen av dem var i direkte nærkontakt med tiltalte da de døde.

Jeg mener at tiltalte også skal dømmes på overlagte drap på dem, på bakgrunn av hans forsett eller ønske om å drepe flest mulig på øya, enten ved drukning eller med skudd. Vår oppfatning er at det fremstod for tiltalte som fullt ut påregnelig at de personene han jagde rundt skulle dø på den måten som disse to guttene gjorde.

Det er bakgrunnen for at vi mener at han må dømmes for overlagte drap også på dem, selv om han ikke var i umiddelbar nærhet av dem da de døde. I den forbindelse viser jeg bare til Andenæs, 5. utgave side 221, som berører liknende problemstillinger.

Så vil jeg kort si noe om spørsmålet om skyld, og det volder ikke stort problem i denne saken. Når det gjelder straffelovens paragraf 147a, så er det et spørsmål om hva som kreves av skyld. Det kreves drapsforsett og det vi kaller terrorforsett.
For å starte med drapene, så er det tatt ut tiltale beskrevet som overlagte drap. Det er et krav om at drapene eller drapsforsøkene må være ha skjedd med hensikt, eller med overlegg som vi kaller det i jussen. Det er ikke tvil om, ut fra tiltaltes forklaring, at samtlige av drapene og drapsforsøkene har skjedd med overlegg. Dette har han planlagt og tenkt på i lang tid.

Så krever terrorbestemmelsen 147a også at det skal foreligge terrorforsett. Det fremgår av grunnlaget, og jeg kan nevne fra post 1 i tiltalen, hvor det står at «handlingene må ha skjedd med det forsett å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet som den utøvende myndighet, eller skape alvorlig frykt i en befolkning». Han må altså, ved sine handlinger, her drapene, ha gjort seg noen tanker om at dette ville skje. I denne saken tror jeg vi kan trekke det lenger. Han ønsket jo at det ville skje. Men loven, slik den lyder i dag, krever ikke et slikt hensiktskrav – det er nok at det er utvist normalt terrorforsett.

Når det gjelder handlingene i regjeringskvartalet, så er det helt klart at begge alternativene for terrorforsettet er oppfylt. Og når det gjelder Utøya så er det alternativet «ønsket å skape alvorlig frykt i befolkningen» som klart er oppfylt.
Avslutningsvis vil jeg bare knytte noen kommentarer til valg av lovbestemmelse. Straffelovens 147a har aldri tidligere vært anvendt i en straffesak i Norge. Vi mangler derfor veiledning fra domstolen på bruk av bestemmelsen. Da vi jobbet med tiltalebeslutningen, eller da riksadvokaten som har tiltalekompetansen arbeidet med tiltalen, har vi forsøkt å bruke de rettskildeprinsipper vi har for forståelse av denne loven.

Påtalemyndigheten har vært klar på at det foreligger to terrorhandlinger: Én i regjeringskvartalet og én på Utøya. Det er etter vår mening ikke naturlig å se dette som ett straffbart forhold, men to separate terrorhandlinger. Begge terrorhandlingene er sammensatt av en lang rekke overlagte drap under særdeles skjerpende omstendigheter og overlagte drapsforsøk under særdeles skjerpende omstendigheter.

Under forberedelsene av tiltalen, hadde vi spørsmålet om konkurrens, altså spørsmål om drapsbestemmelsen i straffelovens paragraf 233 eller straffelovens paragraf 148, som det er vist til i terrorbestemmelsen, skulle anvendes i tillegg til terrorbestemmelsen.

Vår oppfatning var, og er fortsatt, at 147a fullt ut dekker de straffverdige sidene av straffelovens paragraf 148 og 233. Og vi mener ikke at det er noe grunnlag for konkurrens ut fra noen interessebetraktninger. Og det er også da verdt å merke seg forarbeidene til 147a, som fremhever at bestemmelsen er en straffeskjerpelsesbestemmelse.

Når det gjelder tiltalens henvisning til straffelovens paragraf 49 som omhandler forsøk, så er det inntatt i nest siste del av tiltalen. Henvisning til paragraf 49 peker tilbake på drapsforsøkene, henholdsvis i regjeringskvartalet og på Utøya, og ikke til terrorhandlingen som sådan.

Dersom retten ønsker det kan vi, forhåpentligvis etter prosedyren, føye til en passus under post 1 og post 2 i grunnlagsbeskrivelsen hvor vi legger til et komma og skriver «og straffelovens paragraf 233, første og annet ledd, jamfør paragraf 49».

Dette er også en ordning vi har lagt opp til i forhold til påstandsskrivet. Bare så det er omforent at hvis retten ønsker en slik endring, så må det også følges opp i påstandsskrivet vårt.

Det var det jeg skulle si nå. Er det ønskelig med en pause nå før Holden går over på neste del?

Dommer Wenche Arntzen:

Ja. Vi kan ta en pause til kvart over ett.

(Retten tok pause fra kl. 13.00 til 13.15).

Aktor Svein Holden:

Ærede tingrett, tiden er kommet til påtalemyndighetens gjennomgang av spørsmålet om Anders Behring Breivik bør anses som strafferettslig tilregnelig.

I det følgende skal jeg først vie jussen en del oppmerksomhet. Jeg skal si noe kort om straffeloven paragraf 44 og bruke noe mer tid på å belyse hvilke beviskrav som gjelder når man snakker om tilregnelighet. Deretter har jeg også en nokså omfattende bolk som knytter seg til faktum, og jeg vil videre redegjøre for den reaksjonsform som vi mener er riktig.

Avslutningsvis vil jeg kommentere situasjonen som kan oppstå, nemlig at tingretten er av en annen oppfatning enn påtalemyndigheten. Og si litt om hvilke scenarioer som vi da kan stå overfor - ør jeg avslutningsvis vil nedlegge en påstand.

Når det gjelder tidsbruk er det vanskelig å anslå i og med at jeg har en del opplesning jeg må gjennom, men halvannen til to timer vil jeg tro mitt innlegg vil ta.

Da er det en fordel om alle har det juridiske utdraget klart, for nå skal vi gå løs på jussen, og nærmere bestemt straffelovens paragraf 44 inntatt på side én i utdraget. Utdraget er paginert nederst til høyre. Dessverre er pagineringen ikke alltid like lett å få øye på.

Straffelovens paragraf 44 lyder: «Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs, straffes ikke.»

Så er det slik at lovgiver ofte klargjør i forarbeider hva som ligger i lovens formuleringer. Det er også gjort i dette tilfellet på side 46 i det juridiske utdraget. Så er det inntatt noen sider fra odelstingsproposisjonen som resulterte i denne lovbestemmelsen.

Der står det, i høyre spalte, andre avsnitt: «Ved spørsmålet om hvilke tilstander som skal regnes som psykoser i straffelovens forstand, legges det avgjørende vekt på hvordan psykiatrien til enhver tid definerer psykosebegrepet.»

Det er i dag enighet blant psykiatere om at det som først og fremst kjennetegner en psykose, er at forholdet til virkeligheten i vesentlig grad er forstyrret. Evnen til å reagere adekvat på vanlige inntrykk og påvirkninger mangler. Den psykotiske mister kontrollen over tanker, følelser og handlinger. De intellektuelle funksjoner kan derimot være i behold. Grensen mellom psykoser og andre sjelelige lidelser er ikke skarp.

Det rettslige begrepet psykose må altså fastlegges med utgangspunkt i det medisinske psykosebegrepet. Formuleringen i dette forarbeidet antyder også full begrepsidentitet, men for fullstendighetens skyld, kan det presiseres at i «Norsk Retstidende, 2008-549», åpnes for at det kan være mindre forskjeller mellom det juridiske og det medisinske psykosebegrep.

Denne mulige forskjellen forfølger jeg ikke videre, for i vår sak er det unødvendig. Vi ser det som helt utenkelig at Anders Behring Breivik eventuelt skal kunne fylle «Blåbokens» vilkår (inneholder kriteriene for de forskjellige psykiatriske diagnosene i henhold til diagnosesystemet ICD-10, red. anm.) for en F20-diagnose paranoid schizofreni, eller eventuelt en paranoidpsykose F22, men falle utenfor begrepet psykoses anvendelse i straffelovens paragraf 44.

Derfor nøyer jeg meg kun med å påpeke dette, og beveger meg nå over på beviskravet for utilregnelighet. Ved inngangen til dette temaet, tror jeg det kan være klargjørende å ha i bakhodet at funksjonen til et hvert beviskrav er å fordele risiko for feil i ulike retninger.

I de fleste straffesaker drøftes beviskrav i relasjon til om den tiltalte har utført handlingen vedkommende er tiltalt for. I denne forbindelse formuleres gjerne beviskravet til at «all rimelig tvil skal komme tiltale til gode».

Den tilsiktede funksjon av et slikt strengt beviskrav, er å tjene det verdistandpunkt som blant annet kommer til uttrykk i Blackstones kjente slagord: «Det er bedre at ti skyldige går fri, enn at en uskyldig blir dømt.»

I tillegg til verdibaserte argumenter, vil beviskravsregler ofte være tuftet på hensyn til effektivitet. Det er lite hensiktsmessig å operere med et beviskrav som er så strengt at det i praksis, sjelden eller aldri, vil la seg oppfylle. Bevistemaets karakter og den typiske bevissituasjon vil således også kunne ha betydning når man skal fastlegge et beviskrav.

Jeg sa at all rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Spørsmålet i det følgende blir om det gjelder ved spørsmål om tilregnelighet, eller om det skal formuleres på en annen måte.

I søken på et svar på dette spørsmålet, så er det nødvendig å ta fatt med juridisk kildemateriale. Jeg skal se på noen dommer, peke på enkelte formuleringer i noen forarbeider, og se hva enkelte juridiske forfattere har skrevet om dette.

Den grunnleggende dom for å forstå grunnlaget for beviskravet til utilregnelighet er avsagt av Høyesterett 15. februar 1979. Det er inntatt på side fire i utdraget. Fra saksforholdet så er det tilstrekkelig å gjøre retten kjent med at det er snakk om en drapssak og det var en tjue år gammel mann som ble dømt til seks år i fengsel.

Det som har overføringsverdi til det generelle synspunktet om beviskrav, er inntatt fra side seks i min paginering. Og da må jeg nesten ta meg tid til å lese så godt som hele denne siden:

«Anken over lovanvendelsen er grunngitt med at det var feil når lagmannen i den protokollerte rettsopplæring ga uttrykk for at det ikke stilles de samme krav til bevis for at tiltalte var tilregnelig, som når det gjelder bevis for at tiltalte har foretatt handlingen. Fra rettsboken gjengir jeg følgende avsnitt: Lagmannen gjennomgikk saken og dens bevisligheter og forklarte spørsmålet og de rettssetninger som skulle legges til grunn for rettens svar. Forsvareren ba protokollert følgende fra lagmannens rettsopplæring: Om lagretten finner at det er tvilsomt om tiltalte var sinnssyk i gjerningsøyeblikket, må den svare nei på skyldspørsmålet. Men det kan ikke stilles de samme krav til bevisets styrke, som når det gjelder spørsmålet om den tiltalte har foretatt handlingen. Det kan ikke kreves mer enn overvekt av sannsynlighet for at den tiltalte ikke er sinnssyk. Lagmannen fant for sitt vedkommende behov for å supplere det protokollerte med at han deretter i rettsopplæringen viste til at doktor Thoen i sin forklaring under hovedforhandlingen uttalte at den tvil med hensyn til muligheten for sinnssykdom som hun hadde gitt uttrykk for i retten, tenderer til det teoretiske. Jeg nevner først at etter norsk rettspraksis vil en konklusjon om sinnssykdom være bygd på at de sakkyndige finner det godtgjort at observanden var sinnssyk. Dersom de sakkyndige anser spørsmålet som tvilsomt, blir konklusjonen at observanden ikke anses som sinnssyk. Det er den sykelige tilstanden som skal bevises. Men hvis de sakkyndige er i tvil om observandens sinnstilstand, må dette, etter fast praksis, komme til uttrykk i den rettspsykiatriske erklæring. Og selv om konklusjonen viser at de sakkyndige ikke har ansett tiltalte som sinnssyk på gjerningstiden, må tiltalte likevel frifinnes for straff dersom retten, på grunn av premissene i den rettspsykiatriske erklæring eller av andre grunner, finner det tvilsomt om tiltalte var tilregnelig da den straffbare handling ble begått. Det er også på riktig måte kommet til uttrykk i lagmannens rettsbelæring.»

Så går Høyesterett over i mer generelle betraktninger og her kommer snart det som er essensielt å ta med seg videre. Jeg fortsetter sitatet:

«Det er ikke gitt, og kan vanskelig gis lovregler om hvilke krav til bevis som må stilles når det i en straffesak blir reist spørsmål om tiltaltes tilregnelighet på gjerningstiden. En presis formulering av beviskravet kan heller ikke utledes av rettspraksis. Jeg er enig med lagmannen i at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke som når det gjelder spørsmålet om bevis for at tiltalte har begått den handling som er angitt i tiltalebeslutningen. Men jeg er ikke uten videre enig med lagmannen i at en overvekt av sannsynlighet er tilstrekkelig. Skulle de rettspsykiatrisk sakkyndige komme til forskjellig konklusjon må den tiltalte, etter min mening, frifinnes for straff med mindre retten, det vil lagretten i saker som behandles ved lagmannsrett, skulle finne at det ikke kan være noen rimelig tvil om at tiltalte var tilregnelig på gjerningstiden. Men den omstendighet at muligheten av sinnssykdom på gjerningstiden er nevnt i den rettspsykiatriske erklæring, er ikke tilstrekkelig til at tiltalte må anses utilregnelig og derfor frifinnes for straff.

Noen presis formulering av beviskravet kan som nevnt ikke utledes av loven eller av praksis. Lagretten må i tilfelle i den enkelte sak vurdere om det foreligger slik tvil om tilregneligheten at skyldspørsmålet bør besvares med nei. Ved denne vurdering må det etter min mening først og fremst legges vekt på hva de rettspsykiatrisk sakkyndige har uttalt, ikke bare i den rettspsykiatriske erklæringskonklusjon, men også i premissene for denne konklusjon og i de sakkyndiges muntlige forklaring under hovedforhandlingen. I dette tilfellet har lagmannen i sin rettsbelæring uttalt at lagretten måtte svare nei på skyldspørsmålet dersom den fant at det var tvilsomt om tiltalte var sinnssyk i gjerningsøyeblikket, og selv om en enkel setning i rettsbelæringen etter min mening ikke er heldig formet, kan jeg ikke finne at lagmannsretten har gitt uttrykk for en uriktig lovanvendelse.»

Og så forkastes den anken.

Det sentrale, bare for å være sikker på at det kommer tydelig frem, er her altså at Høyesterett sier at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke som når det gjelder om tiltalte har foretatt den påtalte handling, men det må stilles høyere krav enn sannsynlighetsovervekt. Jeg skal snart komme nærmere inn på hva som ligger i akkurat det. På side ni er det inntatt en annen avgjørelse, da er vi fortsatt i Høyesterett, og datoen er 10. januar 2003. Det konkrete saksforhold gjaldt en ildspåsettelse og formuleringen jeg ønsker å fremheve er inntatt i mitt utdrag side 11, og da skal jeg lese de første setningene fra avsnitt 18 og 19.

Her heter det: «Jeg kan ikke se at lagmannsretten har bygd på noen uriktig forståelse av bevisreglene ved bedømmelse av om A var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Retten har tatt utgangspunkt i dommen fra 1979.»

Og neste avsnitt:

«Dette er etter min mening tilstrekkelig til å konstatere at anvendelsen av bevisreglene er korrekt.»

Poenget her er altså at Høyesterett i 2003 fulgte opp dommen fra ’79.

Videre så ønsker jeg å fremheve en tredje avgjørelse fra Høyesterett. Det er en kjennelse fra desember 1998, og den er inntatt i utdraget fra side 13. Konkret var det snakk om beviskravet til kvantum ved domfellelse for narkotikaforbrytelser, men det kommer en uttalelse i fjerde siste avsnitt på side 14 som jeg ønsker å vise til. Her står det følgende:

«Prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode skal sikre at ingen blir uskyldig dømt. Det er enighet i strafferettsteorien om at det ikke kan stilles de samme beviskrav med hensyn til alle straffbarhetsbetingelser. Det kan for eksempel ikke stilles like strenge beviskrav til tilregnelighet og subjektiv skyld som når det er spørsmål om tiltalte har begått den handling det er tale om. Hva som er rimelig tvil må i noen grad også bero på sakens art.»

Så vises det til noe litteratur før den viktige setningen kommer:

«Etter min oppfatning er det imidlertid viktig å understreke at det her tales om nyanser for å sikre at ingen blir uskyldig dømt og prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode håndheves strengt.»

Det var avgjørelsene fra Høyesterett som jeg ønsket å vise retten. Jeg har også tatt med en fersk tingrettsdom. Jeg er fullstendig klar over at den rettskildemessige verdien av en slik avgjørelse er beskjeden, men jeg har tatt den med for å belyse hvordan dette beviskravet er tolket i en sak som har paralleller til vårt saksforhold, og det samtidig er knyttet betydelig alvor til. Avgjørelsen er fra Aust-Agder tingrett og dommen er avsagt så sent som 16. mai 2012, og den er rettskraftig, er jeg blitt fortalt, for vedkommende som jeg skal ha fokus på. Og som retten ser, så står det to navn på første side. Jeg skal ha fokus på nummer to, som jeg i det følgende vil benevne som B. Disse personene, A og B, var tiltalt for overlagt drap. For B var det et spørsmål om han var tilregnelig eller ikke.

Vurderingen av om B var psykotisk starter på side 28, men jeg skal nøye meg med å ha fokus på noen få setninger på side 34. Og jeg ber retten først se på første setning øverst på side 34. Her har retten gjentatt en uttalelse fra de sakkyndige på følgende vis:

«De sakkyndige har i retten opprettholdt sine konklusjoner, herunder at tiltalte ikke var psykotisk, men at de er i tvil om det og har antydet en tvilsgrad på ti til 20 prosent.»

Så følger det tre avsnitt nedenfor at kommisjonens medlemmer er enige med de sakkyndige i at det foreligger tvil med hensyn til om observanden var psykotisk ut fra de premiss de sakkyndige har lagt til grunn. Situasjonen her var altså at de sakkyndige mente at det var 80 til 90 prosents sannsynlighet for at B var tilregnelig. Og spørsmålet er da: hvordan så retten på det? Flertallet sa i nest siste avsnitt at det foreligger en slik reell og rimelig tvil om tiltalte var tilregnelig da han begikk drapet, at han ikke kan dømmes til straff. Han ble da overført til tvungent psykisk helsevern. Mindretallet, ved én meddommer, var ikke enig i argumentasjonen, og anførte at B ikke var psykotisk i gjerningsøyeblikket og måtte dømmes til straff.

Jeg skal fortsette med å peke på noen korte uttalelser i forarbeidene. På side 43 har jeg tatt med NOU 1990 nr. 5 strafferettslig utilregnelighetsregler og særreaksjoner. På side 44 så ser vi at det er et avsnitt som heter «3.1.5 Bevisspørsmål».

«Etter medisinsk tradisjon må tilstanden påvises for at psykiaterne kan gi positiv konklusjon. Er de psykiatrisk sakkyndige i tvil bør de imidlertid gi uttrykk for det i sine premisser. Foreligger det rimelig tvil om lovovertrederens tilregnelighet, vil han bli frifunnet av retten etter strafferettens alminnelige bevisbyrderegel, dog med den modifikasjon at det i praksis nok stilles lavere krav til bevisets styrke når det gjelder tiltaltes tilregnelighet enn ved de øvrige straffbarhetsvilkår.»

Og så vises det til noe litteratur og denne dommen som vi nå har gjennomgått fra ’79.

Jeg var inne på odelstingsproposisjonen i sta, fra 1993–94. Jeg skal peke på noen ytterligere merknader fra dette dokumentet. Jeg ber retten gå til nederst på side 47.

«Foreligger det rimelig tvil om lovbryterens tilregnelighet, må retten frifinne ham etter strafferettens alminnelige bevisbyrderegel. Det stilles nok i praksis noe lavere krav til bevisets styrke når det gjelder tiltaltes tilregnelighet enn ved de øvrige straffbarhetsvilkår. Departementet legger dette til grunn at det ikke kan stilles samme krav til bevisets styrke for tilregnelighet som for den omstendighet at den tiltalte har begått den handling tiltalen gjelder. På den annen side vil det ikke uten videre være tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for tilregnelighet.»

Den observante tilhører registrerer kanskje at det er Høyesteretts formuleringer som har fått gjenklang i de senere dokumentene jeg har vært innom. Og det er også langt på vei situasjonen i den juridiske litteraturen. Det er imidlertid enkelte nyanseforskjeller som jeg tror retten ønsker å bli kjent med, så jeg tar de minuttene det tar å lese opp noe fra litteraturen også.

Dommer Wenche Arntzen:

Holden, bare for å skyte inn et spørsmål der: Altså, den setningen som går igjen, det er jo den setningen fra «Retstidende 1979». Men det ble etablert under instituttet «sikring» hvor man hadde en større variasjonsmulighet med tanke på reaksjon. Så jeg ville sette pris på om du kom inn på - hvis noe av det er behandlet i det du nå er på vei inn i - hvilken betydning det eventuelt kan ha, at vi i dag står overfor én reaksjon, nemlig overføring til tvungent psykisk helsevern, mens vi tidligere under sikringsinstituttet altså sto overfor et valg av flere reaksjoner.

Aktor Svein Holden:

Ja, jeg kommer til å berøre problemstillingen. Nå er jo ’79-avgjørelsen litt spesiell i den forstand at sikring ikke var problematisert for Høyesterett. Men jeg kommer til å berøre problemstillingen om ikke så altfor lenge.

Når det gjelder litteraturen, så går vi først til side 50, og det er her pagineringen kunne vært noe mer synlig, men det er i alle fall kommentarutgaven til «Straffeloven v/Matningsdal og Bratholm», og jeg leser fra side 50, høyre spalte, siste avsnitt:

«Kommer saken for retten og det oppstår tvil om tiltalte var tilregnelig i gjerningsøyeblikket, skal tiltalte frifinnes fra hva straffekravet angår jf. ’79-dommen. Det er hevdet at selv om tvilen skal komme tiltalte til gode, også ved tvil om tilregnelighet, behøver man ikke stille de samme krav til bevisets styrke på dette området som når spørsmålet er om tiltalte har begått handlingen.»

Så vises det til flere forarbeider.

«Dette begrunnes det blant annet med at det iblant kan være i tiltaltes interesse å bli funnet tilregnelig og holdt straffansvarlig i stedet for å frifinnes på grunn av utilregnelighet.»

Neste side:

«Rettspraksis viser imidlertid at det ikke er grunnlag for særlig reduksjon av beviskravet. Dette illustreres av en dom fra 1998 hvor førstvoterende på side det-og-det uttaler at:

«I forhold til det ordinære beviskravet er det imidlertid viktig å understreke at det her tales om nyanser.»

Det er avgjørelsen vi var inne på i sta. Fra de senere år vises det til ytterligere litteratur. Femteutgaven av Johs. Andenæs sin bok «Alminnelig strafferett v/Matningsdal og Rieber-Mohn», er inntatt fra side 53. Og her nøyer jeg meg med å peke at øverst på side 54 så ser retten at i det store og hele har man fulgt formuleringene fra ’79-avgjørelsen her, og det utdypes noe i petitavsnittet.

Asbjørn Strandbakken har skrevet en bok som heter «Uskyldspresumpsjonen». Den er inntatt på side 56, følgende. Her der det en noe mer utførlig begrunnelse som jeg også tillater meg å lese opp, og da starter jeg nederst på den første siden etter forsiden:

«I praksis synes man imidlertid å akseptere et mildere beviskrav ved spørsmål om gjerningspersonen var sinnslidende enn det som ellers gjelder i strafferetten, se ‘79-avgjørelsen. Dette er også lagt til grunn i flere utredninger fra straffelovsrådet og straffelovskommisjonen, samt teori. I Danmark er det usikkert hvilket beviskrav som anvendes ved spørsmål om tilregnelighet. Svensk rett krever som kjent ikke at gjerningspersonen skal være tilregnelig, men er handlingen foretatt av en utilregnelig person, får dette betydning for reaksjonsvalget. Og siden Brottsbalken (den sentrale strafferettslige loven i Sverige, red.anm.) forbyr å idømme fengselsstraff overfor utilregnelige, oppstår det også etter svensk rett spørsmål om beviskravet for utilregnelighet. Det er ikke oppstilt noe generelt krav i denne sammenheng, men det er på det rene at man opererer med et lavere beviskrav for dette bevistemaet enn for spørsmålet om tiltalte har begått den objektive handlingen. Dersom siktede i engelsk rett først sannsynliggjør at han var utilregnelig, må påtalemyndigheten motbevise påstanden i samsvar med det strafferettslige beviskrav.»

Så gjentas ‘79-avgjørelsen.

«Man kan altså operere med et noe lavere beviskrav enn utover rimelig tvil, samtidig er det ikke tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt. Deretter bringes det generelle beviskravet inn igjen i vurderingen fordi retten skal frifinne, med mindre den finner at det ikke kan være noen rimelig tvil om tiltalte var tilregnelig.
Rimelig tvil skal altså komme tiltalte til gode, både når det gjelder om han har begått den objektive handling og om han var utilregnelig. Ut fra sammenhengen må det være klart at den samme beskrivelsen av beviskravet i de to relasjoner angir to forskjellige bevisnivå. Det kan virke uheldig å tillegge det samme begrep ulik betydning i ulike sammenhenger. Men det er en konsekvens av begrepsbruken i avgjørelsen. Å forsøke å formulere et annet beviskrav, kan medføre at man får større forskjell enn man kan utlede av praksis og hva hensynet bak beviskravet tilsier.»

Så kommer det et eksempel fra en annen avgjørelse:

«Selv om man ikke behøver å anvende et like strengt krav til hva som er rimelig tvil, er det imidlertid neppe stort spillerom for å fravike det strafferettslige beviskrav. I 1994 ble det fremhevet at selv om det ikke gjaldt et like strengt beviskrav for tiltaltes tilregnelighet, innebar ikke dette at man kunne svekke kravet til sakens opplysning. I ‘98-avgjørelsen er det lagt til grunn at det ikke kan stille like strenge krav til tilregnelighet som til spørsmålet om tiltalte har begått den objektive handling. Og det er likevel uttalt at hva som er rimelig tvil, i noen grad også må bero på sakens art, men at det uansett er tale om nyanser. For å hindre at uskyldige blir dømt, må det strafferettslige beviskrav håndheves strengt. På bakgrunn av rettspraksis, må man legge til grunn at beviskravet «rimelig tvil» gjelder både for den objektive handling og for kravet om tilregnelighet for så vidt gjelder siktedes sinnstilstand. Men i forhold til siktedes sinnstilstand er det altså rom for større usikkerhet før tvilen klassifiseres som rimelig.»

Og til rettens orientering, så har jeg også inntatt de relevante avsnitt fra Henry John Mælands nye bok, som kom i mai i år, «Norsk alminnelig strafferett», på de påfølgende sider. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på det. Det er en stor (…), han baserer seg på de samme standpunkter som jeg har vært igjennom tidligere.

Og for å fullføre det juridiske utdraget, så ser retten at det er inntatt en del artikler fra Johs. Andenæs i det følgende. Og bakgrunnen for dette er først og fremst for å gi retten informasjon om opptakten til ‘79-avgjørelsen. Og all den tid rettskilder i dag gir grunnlag for en sikker konklusjon, så har jo dette mer historisk interesse, men vi antar at det vil være interessant for retten å så kunne gjøre seg kjent med argumentasjon som ble fremført for at beviskravet har en lavere sannsynlighet enn det jeg har skissert, og derfor har vi tatt med disse artiklene.

Jeg går ikke gjennom dette nå, men kort fortalt, så inneholder utdraget først en artikkel fra «Lov og rett» i 1965 (juridisk tidsskrift, red.anm.). Her kommenterer Johs. Andenæs det som da ble omtalt som «Giftsaken på Hamar», og tar til orde for at det bør gjelde et krav om sannsynlighetsovervekt for å avgjøre spørsmål om tilregnelighet.

Andenæs opprettholdt sin betenkning i en kommentar fra ‘71, som er vedlagt i NOU 1974, og i andre utgave av sin lærebok «Alminnelig strafferett» fra ‘79. Og dette var naturligvis noe av bakgrunnen for at påtalemyndigheten i ‘79 argumenterte overfor Høyesterett at det burde være tilstrekkelig med et krav om sannsynlighetsovervekt. For ordens skyld tilføyes at Andenæs ikke opprettholdt dette standpunktet etter avgjørelsen i Høyesterett, noe som vi ser av hans neste utgave av læreboken fra 1989.

Vel.

Dommer Wenche Arntzen:

Hva var Andenæs’ begrunnelse for det standpunkt han inntok i de første artiklene?

Aktor Svein Holden:

Det er en nokså intrikat og utførlig begrunnelse som jeg kanskje kan be retten om å ta på egen hånd. Så bruker vi ikke altfor mye tid på dette spørsmålet her nå.

Jeg skal bevege meg over til to særlige problemstillinger: Er det grunnlag for en avvikende regulering av beviskravet i situasjoner der det uansett skal idømmes en særreaksjon? Og for det andre, kan tiltaltes egne ønsker tillegges vekt?

Jeg tar først for meg situasjonen der alternativet til fengselsstraff er en særreaksjon. Hva da? Grunnen til at jeg reiser denne problemstillingen, er at de høyesterettsavgjørelser som jeg var innom, nettopp ikke gjaldt idømmelse av særreaksjon. Valget sto således mellom straff og frifinnelse. I en slik situasjon vil en uriktig konstatering av tilregnelighet medføre straff for en person som etter den materielle strafferett ikke er ansvarlig. Så dermed kan man jo i og for seg si at det ikke er så overraskende at Høyesterett legger til grunn et beviskrav som favoriserer at ikke-psykotiske gjerningsmenn går fri, fremfor at psykotiske straffedømmes.

Og i vår sak er det, i alle fall sett fra dette sted, uansett klart at Breivik skal få en tidsubestemt reaksjon. Alternativene i vår sak er tvungent psykisk helsevern eller forvaring. Og da kan det muligens anføres at beviskravsreglene som jeg har gjennomgått fra tidligere praksis, ikke løser vårt spørsmål. Spørsmålet er om beviskravet også her bør vektes slik at det favoriserer feil i en bestemt retning. Eller sagt på en annen måte: Er det verre at psykotiske dømmes til forvaring enn at ikke-psykotiske idømmes tvungent psykisk helsevern?

Etter vår oppfatning er det verre at en psykotisk dømmes til forvaring enn at en ikke-psykotisk dømmes til tvungent psykisk helsevern.

Jeg skal trekke frem fire momenter som trekker i den retning:

For det første har vi det nokså åpenbare, nemlig at straffens karakter er å være et tilsiktet onde med et tilhørende stigma. Et argument for at det bør unngås at psykotiske idømmes straff.

For det andre tilsier behandlingssituasjonen i de to ulike regimene at det er mer alvorlig dersom en psykotisk idømmes forvaring, enn dersom en ikke-psykotisk idømmes tvungent psykisk helsevern. I denne forbindelse er jo jeg selvfølgelig kjent med at begge former for feilplassering i prinsippet kan rettes opp, og det svekker muligens noe av vekten til dette argumentet.

For det tredje vil en uriktig dom på forvaring av en psykotisk person kunne medføre en mer langvarig frihetsberøvelse enn dom på overføring til tvungent psykisk helsevern. Og grunnen til det er jo, som retten er kjent med; ved forvaring så starter man jo med en straffedel, eller minstetid som det også kalles. Mens tvungent psykisk helsevern hele tiden skjer i form av et sikringsperspektiv. Rent sikringsperspektiv.

For det fjerde så skal jeg påpeke et argument av mer rettsteknisk karakter. Det hører til skyldspørsmålet å ta stilling til om det foreligger en psykose, og det må i lagrettssaker avgjøres før det tas stilling til om øvrige vilkår for særreaksjon foreligger. På tidspunktet for avgjørelsen av skyldspørsmålet, vil det kunne være uklart om de øvrige vilkår for å idømme en særreaksjon er oppfylt. På denne bakgrunn er det neppe rettsteknisk ønskelig å operere med ulike beviskrav for tilregnelighetsspørsmålet, som avhenger av en foregrepet vurdering av om det vil bli idømt en særreaksjon.

Avslutningsvis skal jeg tilføye at forskjellen mellom situasjonen i ‘79 og vår sak kanskje ikke er så stor som jeg innledningsvis ga inntrykk av. Som jeg sa i sta, det var en drapssak, og det ville, slik praksis var på den tiden, etter all sannsynlighet bli idømt sikring dersom gjerningspersonen var blitt vurdert som utilregnelig. Gitt denne forutsetningen, som riktignok ikke er uttalt av Høyesterett eller tematisert, sto tilregnelighetsspørsmålet langt på vei i samme stilling som i vår sak.

Men under enhver omstendighet, så er det altså påtalemyndighetens oppfatning at det ikke er grunn til å operere med ulike beviskrav, avhengig av om alternativet til straff er frifinnelse eller særreaksjon.

Anders Behring Breivik ønsker å bli dømt til forvaring. Kan retten ta hensyn til det?

Jeg har tidligere gjengitt den tradisjonelle beviskravsformulering at «tvil skal komme tiltalte til gode». Det har vært hevdet fra ulike hold at det kan tale for å vektlegge tiltaltes holdning til tilregnelighetsspørsmålet.

Dette er et blindspor. Beviskravsformuleringen bygger på en underliggende forutsetning om at straff er et onde, og at straff ikke skal idømmes ved tvil om hvorvidt straffbarhetsvilkårene er oppfylt. Tiltaltes holdning til tilregnelighetsspørsmålet ligger således åpenbart utenfor det den tradisjonelle beviskravsformulering tar sikte på å si noe om.

Og i den forbindelse så kan jo tilføyes at tilregnelighetsspørsmål ikke står i noen særstilling i så måte. Det samme uholdbare resonnement og språklige argument om å la tvil komme tiltalte til gode i subjektiv forstand, vil kunne anføres for alle straffbarhetsvilkår. Men de færreste vil vel komme på å vektlegge tiltaltes holdning til skyldspørsmålet ved tvil om han er rett gjerningsmann, for eksempel.

Og kanskje viktigst, gitt at tiltalte er utilregnelig; da er det nærliggende å mene at han uansett ikke er kompetent til å disponere over sin egen rettsstilling. Avslutningsvis, hva om Breivk skifter oppfatning? Lippestad har jo her i retten fortalt oss om et taktskifte fra Breivik i dette spørsmålet. Først var det greit å bli dømt som utilregnelig, så fikk forsvarerne et klart mandat om å prosedere på tilregnelighet. Hva om han på ny skifter mening? Hvilke betydning vil det få for lagmannsrettens behandling av saken dersom hans eget ønske skal tillegges vekt?

Tiden har kommet for å trekke en konklusjon når det gjelder jussen og bevege meg over til faktum. På bakgrunn av det rettskildematerialet som nå er gjennomgått, vil påtalemyndigheten konkludere med at beviskravet for tilregnelighet ligger klart nærmere det alminnelige strafferettslige beviskrav om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, enn til sivilrettens krav om sannsynlighetsovervekt. Klart nærmere det strafferettslige beviskrav.

Vi ønsker ikke å bidra til å presse begrepsbruken inn i matematikken, og gjør derfor ikke noe forsøk på å angi kravet som en prosentstørrelse. Så langt har jeg i hvert fall gjengitt en del jus, nå er det på tide å nærme seg spørsmålet om Breivik bør idømmes forvaring eller overføres tvungen psykisk helsevern.

I lys av det som er gjennomgått kan problemstillingen kanskje formuleres som et spørsmål. Jeg prøver meg i alle fall: Kan bevisførselen i høy grad av sikkerhet utelukke at Breivik var psykotisk den 22. juli i fjor? Kan vi med høy grad av sikkerhet utelukke det? Dersom vi er i stand til det, så skal han idømmes forvaring. Men dersom vi ikke med høy grad av sikkerhet kan utelukke psykose, så følger det av loven at han ikke kan idømmes forvaring. Da er alternativet tvungen psykisk helsevern.

Til det følgende skal jeg først trekke fram argumenter som taler for tilregnelighet. Så skal jeg gå nærmere inn på erklæringen til Husby og Sørheim og deres vitnemål i retten, og ta stilling til om det er egnet til å skape nødvendig krav av tvil.

Vi har tatt et nokså viktig valg når det gjelder presentasjonsform, som jeg håper retten er komfortabel med. Jeg kommer nemlig ikke til å gå detaljert inn på alle bevismidler som knytter seg til dette temaet. Etter en del prøving fram og tilbake, så har vi registrert at en for detaljert framstilling av dette medfører at man fort kan miste den røde tråden, slik at argumentasjonsrekken vil bli svært lang og vanskelig for retten å følge med på. Så vi kommer kanskje i for stor grad, vil noen si i ettertid, til å ta det noe kortfattet om flere bevismidler. Men det er i hvert fall en tanke bak dette, og det er retten og andre kjent med nå.

Når det gjelder argumentene for tilregnelighet, så vet vi at det er særlig to kriterier som det er viktig å ha i bakhodet. Vurderinger som er tidsnært 22. juli og foretatt av kompetent personell er viktige parametere for å vurdere argumentenes vekt i ettertid.

Og vi vet at fengselshelsetjenesten ved Ila scorer høyt på begge områder. De kommer tidlig i kontakt med Breivik og de har erfaring med å observere psykoser. Fra side 143 i erklæringen til Aspaas og Tørrissen er det redegjort nærmere for kontakten mellom fengselshelsetjenesten og Breivik. Her ser vi for eksempel at ansatte ved helsetjenesten har hatt kontakt med Breivik 13 ganger før Husby og Sørheim gjennomfører sin første felles samtale med ham 10. august.

Ved ingen av disse møtene rapporteres det mistanke om psykotiske symptomer. Når vi ser dette i lyset av Husbys karakteristikk av Breivik som en kran det bare var å åpne, så oppfatter vi fengselshelsetjenestens manglende rapportering av psykotiske symptomer som et meget sterkt argument for tilregnelighet.

Så vet vi at overlege Arnhild Flikke har sin første samtale med Breivik 9. september. Hun har jevnlig samtaler med ham ut året, åtte i tallet, og Randi Rosenqvist har to samtaler, 1. november og 19. desember, og psykologspesialist Eirik Johannessen innleder kontakt med Breivik 23. desember. Altså først etter at Breivik var kjent med innholdet i erklæring nummer én.

Også her står vi ovenfor tre fagpersoner. De har kanskje i varierende grad hatt som siktemål å avdekke eventuelle psykotiske symptomer, men alle har kommet i retten og gitt sin uttalelse og utdypet dem. Fellesnevneren er som fengselshelsetjenesten – ingen direkte tegn til psykose.

Så gjennomføres det en tvungen observasjon fra 29. februar til 21. mars 2012. Dette utføres av et svært kompetent personell, som utelukkende har hatt fokus på å avdekke eventuelle psykotiske symptomer hos Breivik, og han var den eneste de hadde å forholde seg til.

Og som vi har fått høre av Aspaas og Tørrissen, varigheten av observasjonen er såpass lang at de ville forventet å se psykotiske symptomer dersom Breivik var psykotisk.

I forlengelsen av dette er det naturlig å fremheve Aspaas og Tørrissen, to utvilsomt kompetente fagfolk, som har hatt mange og inngående samtaler med Breivik. Oppsummeringsvis så skal jeg ikke legge skjul på at det er mulig å peke på enkelte svakheter ved flere av disse bevismidlene, dersom man skal bruke de som argumenter for ikke-psykose. Men like fullt; ser man dem i sammenheng, så vil jeg påstå at de tegner et nokså entydig, jeg vil også bruke et ord fra Synne Sørheim, og si robust bilde av Breivik som en tilregnelig gjerningsperson.

Temaet for meg videre blir da å vurdere om de argumenter som er fremført for at Breivik var psykotisk er egnet til å rokke ved et slikt inntrykk. Og det vil naturligvis i første omgang innebære en gjennomgang av en vurdering av erklæringen og vitnemålene til Husby og Sørheim.

Dette kan man selvfølgelig tilnærme seg på ulike vis. Men jeg synes Sørheim ga en fristende angrepsvinkel da hun fortalte oss at ethvert rettspsykiatrisk arbeid består av tre nivåer. Man observerer og karakteriserer symptomer, så foretar man diagnostiske vurderinger i henhold til ICD-10, og så til slutt er det den rettspsykiatriske vurderingen.

Vi starter med observasjonen og karakteristikker av symptomer. Jeg tenkte først å si noen korte ord om innhenting av informasjon. Husby og Sørheim har første samtale med Breivik 10. august. De kommer tidlig inn med et klart definert mandat. De har et meget godt samarbeidsklima med Breivik. Og jeg tror det er særdeles viktig å ha i bakhodet hva det Husby benevnte som et «uberørt åsted». De møtte Breivik som et uberørt åsted. Og for ordens skyld, det er naturligvis ingen grunn til å betvile den innhentede informasjon. Breiviks 200 løgner tror jeg ikke noe på.

Videre så innhenter Husby og Sørheim informasjon fra mor 14. august, og denne informasjonen karakteriserer de selv som viktig for diagnosen som seinere blir satt. Når det gjelder karakterisering av symptomer, så er det rettet betydelig kritikk mot den skriftlige erklæringen. Essensen i kritikken, slik jeg oppfattet den, går vel først og fremst på at erklæringen ikke har vært diskuterende nok, og det er jeg helt, helt enig i.

Jeg skal trekke fram noen eksempler. Bruken av «jeg» og «vi» karakteriseres som en uklar identitetsopplevelse. Jeg savner naturligvis en avveining av det Breivik selv har vært inne på; at dette er en referanse til enten meg eller meg og mine meningsfeller. Han vet hva andre tenker veies ikke opp mot hans egen informasjon om at det er hans salgsbakgrunn, som har gjort ham i stand til å lese andre mennesker. Han vet naturligvis ikke hva de tenker, har han forklart oss.

Så har det vært mye fokus på såkalte nyord, eller neologismer. Med tanke på Sørheims henvisning til definisjonen til denne Nancy Andreassen, så er jeg i for seg enig i at de fleste ordene som det henvises til i erklæringen kanskje kan sees på som neologismer. Men øvrige vitner som Malt, Torgersen, kommisjonen, har fortalt oss at det ikke er normalt denne type ordstillinger man forbinder med symptomer hos schizofrene. Så derfor, også her, hadde det naturligvis vært ønskelig med en utdyping fra de sakkyndige om hvilke definisjon de la til grunn.

Et annet forhold som best kan karakteriseres som forvirrende, er bruken av uttrykket bisarr. Vi lærte under saken at denne bruken av ordet bisarr har sneket seg inn med en feil, ved bruk av en amerikansk testmanual, og at det ikke har noe å si for diagnostiseringen etter ICD-10. Da er det forvirrende at dette gjentas ofte i erklæringen.

Men det jeg imidlertidig har vært mest betenkt over i denne sammenheng er de mange forholdene som har gitt merkelappen paranoide vrangforestillinger. Et eksempel som kan påpekes er hentet fra side 110, hvor Breivik gir uttrykk for at historien om invasjonen av Serbia er forvrengt i media. Jeg hadde gjerne sett noe fyldigere begrunnelse for at hvorfor dette er en paranoid vrangforestilling.

Dette var noen tanker fra vårt ståsted om det første nivået i Huseby og Sørheims arbeid.

Jeg går over til de diagnostiske vurderingene.

Dette er selvfølgelig hovedspørsmålet i saken: Oppfyller Brevik vilkårene paranoid schizofreni så vil han også være psykotisk i straffelovens forstand.

Og på veien bort til våre tanker om Husebys og Sørheims diagnostiske vurderinger, skal jeg først knytte noen kommentarer til det de sakkyndige kalte Anders Behring Breviks grunnleggende vrangforestilling.

De sakkyndige løftet frem følgende beskrivelse:

«Han mener han skal berge oss alle fra en undergang, en kamp mellom den gode og den onde. I denne kampen mener han at han har et ansvar og et kall til å bestemme hvem som skal leve og død. Ansvaret er forankret i en overordnet posisjon i ikke eksisterende organisasjon.»

De sakkyndige anførte videre at: «hans symptomprofil blant annet var kjennetegnet av affektsavflating, og at han ikke hadde kognitiv svikt. At han i sum hadde en uvanlig profil».

Etter vår oppfatning er det klare fordeler og ulemper med å gi et slikt konsentrert syn på Breivik. Hvis vi tar for oss fordelen først: Ved å gjøre det på en slik måte så fremhever de sakkyndige med tydelighet at det er det grandiose som er kjernen i Breviks vrangforestilling, etter deres oppfatning, og at denne diagnosen ikke avhenger av hans politiske grunnsyn.

Det er altså personen Breviks som gis en F20-diagnose. Ikke hans høyreekstreme politiske oppfatninger.

For det andre så tydeliggjør de sakkyndige at fraværet av kognitiv svikt ikke er en forutsetning for å oppfylle kriteriene i diagnosen. Det er med andre ord ikke et sterkt argument mot konklusjonen at Brevik har utført en kognitivt krevende handling, altså at han har laget bomben, og brukt masse tid og utført mange krevende handlinger.

Vi har fått høre at ca. en fjerdedel av schizofrene ikke har en slik kognitiv svikt eller kun redusert i svært liten grad.

Så altså to fordeler, og de er viktige, men, og nå skal tror jeg at jeg skal tillate meg å varsle om at nå går vi inn på noe vi synes er viktig, kanskje særdeles viktig. For dette har en betydelig svakhet. Medfører ikke denne presiseringen at alle massemordere og terrorister er psykotiske? «Fra Adolf Hitler til Osama bin Laden», leste jeg i gårsdagens leder i Dagsavisen.

Dette er i og for seg et synspunkt vi har hørt i andre varianter etter vitnemålet til Husby og Sørheim.

Faller ikke enhver terrorist inn i dette bildet de tegner?

Til det så vil jeg minne om hva Sørheim svarte på spørsmål fra advokat Elgesem da klokka hadde passert halv fem på ettermiddagen, og da har jeg tillat meg å stole på et av mediene her, og tatt en utskrift fra det.

Så lyder det i hvert fall slik: «Nå har vi gjort en diagnostisk avveining som bygger på mange faktorer. Det er ikke én vrangforestilling her. Det er 150 sider med detaljer om forskjellige vrangforestillinger. Det er en samlet vurdering av alle de tankene han har presentert av psykotisk natur. Det med en «kjerneforestilling» er fordi vi ikke kan gjenta alt hver gang. Det at han kan bli en grunnlegger av et nytt Wikipedia og far til mange barn gjennom en prøverørsordning, det er uhåndterlige mengder å nevne hver gang. Derfor har vi konsentrert oss om hans kjerneforestilling som det andre bygger rundt.»

Viktig.

For det er med andre ord slik at diagnosen er et resultat av et betydelig bredere skjønn enn formuleringen av denne kjerneforestillingen inviterer oss til å tro.

De sakkyndige har tatt med seg alt fra Breviks opptreden den 22. juli, opplysninger om hans fortid fra venner, familie, og opplysninger fra Brevik selv på mange livsområder.

Så dermed blir det også uriktig å tilegne de sakkyndiges oppfatning om at alle massemordere og terrorister, som tidvis setter seg i en posisjon der de tar liv, må være psykotiske. For dette dreier seg ikke om enhver terrorist, men om personen Anders Behring Breivik, og den samlede diagnostisering som han er gitt av Husby og Sørheim.

Når det gjelder selve diagnosen, og her tillater jeg meg å gå rett til kjernen:

Hvis det besvares bekreftende på at kriteriene i bokstav D er oppfylt, så er det tilstrekkelig til å sette diagnosen paranoid schizofren på Breivik. Og da er det strengt tatt unødvendig å gå inn på øvrige kriterier.

Og hvis det foreligger sterke grunner for å si at fundamentet for diagnosen er meget svakt, synes det, etter mitt syn, meningsløst å argumentere for at diagnosen er oppfylt på grunn av omstendigheter, som etter de sakkyndiges egne vurderinger, er utenfor kjernen. Altså: hvis grunnforestillingen ikke fyller kriteriene paranoid schizofreni, så synes det for meg meningsløst å gå over til å vurdere om det, som etter de sakkyndige, er utenfor kjernen likevel faller inn under diagnosen.

Så jeg kommer derfor ikke til å ta for meg de øvrige kriteriene som Huseby og Sørheim på siden 228 i erklæringen slår fast er oppfylt.

Generelt vil jeg allikevel tilføye, det har jeg vel i og for seg sagt nokså direkte tidligere i dag at, tilknyttet dette med tankelesning og neologismer, at jeg oppfatter flere symptomer som anføres under øvrige vilkår, som nokså svakt fundert.

Men vi skal altså gå over til kriteriet D. Og da er spørsmålet jeg reiser først: foreligger det en vrangforestilling av grandios karakter?

Husby og Sørheim sier «ja», og de bruker flere eksempler. Aspaas og Tørrisen sier: «Nei, det er ikke snakk om en vrangforestilling, her er det i høyden personlighetsforstyrrelse.»

Dommer Wenche Arntzen:

Du sier en vrangforestilling av grandios karakter. Men i det er det jo sitert vedvarende bisarre vrangforestillinger. Der bruker de selv begrepet bisarr, altså i betydningen umulig.

Aktor Svein Holden:

Ja, det var noe av bakgrunnen at de her i retten, slik jeg oppfattet det, korrigerte dette, og benyttet ICD-10-kriteriet og ikke DSM-kriteriet bisarr, og sa «kulturelt upassende» og «fullstendig umulig», som er kriteriet til ICD-10. Så bruken av bisarr er, som jeg tidligere påpekte, forvirrende. Men det mener jeg er altså ble klargjort ved de sakkyndiges vitnemål her i retten.

Dommer Wenche Arntzen:

Men bruker du da begrepet «grandiose vrangforestiller» i samme betydning som «fullstendig umulige vrangforestiller», blir det da synonymt for den redegjørelsen som du nå er på vei inn i?

Aktor Svein Holden:

Ikke foreløpig, men straks.

Vi starter først med å ta stilling til om det er en vrangforestilling, og deretter så skal jeg stille meg spørsmålet om den eventuelle vrangforestillingen er kulturelt upassende og fullstendig umulig.

Jeg synes det er vanskelig å komme med sterke innvendinger mot det kliniske skjønn som ble utøvet av Husby og Sørheim frem til erklæringen ble levert 29. november.

Breivik har utvilsomt fremstått som grandios i sine møter med de sakkyndige. Og dere hørte Husby fortelle retten at «utsagnene kom innenfra», var vel ordene han brukte, og at han ikke opplevde dette som noe forsøk på å imponere de sakkyndige.

Riktignok har flere andre fagfolk, som jeg tidligere har vært inne på, hatt kontakt med Breivik i samme tidsperiode uten å komme til samme konklusjon. Men for ordens skyld, og dette er kanskje en av de svakhetene jeg ikke nevnte i sta, når det gjelder fengselspersonellet ved Ila, så har de kanskje hatt primært oppgaven å vurdere faren for suicid, og ikke å foreta en observasjon slik Husby og Sørheim har gjort.

I denne forbindelse så er det her, i hvert fall i mitt hode, at det - noe indirekte kommer frem - betydningen av Breiviks fungering etter 2006:

Står vi overfor et funksjonsfall, som vi ofte ser som et forvarsel eller et negativt symptom ved en vrangforestillingslidelse?

Husby sa: «Funksjonsknekken fra 2006 og utover er ikke forenlig med en vrangforestillingslidelse”. Han sa vel noe sånn som at «implisitt i konstateringen av en slik knekk ligger hvilke diagnoser som bør utelukkes».

Her har vi fått en nokså annen vurdering av Breviks livsførsel av Aspaas og Tørrisen. De sier:

«Nei, det vi ser her er ikke en klart definert knekk, slik vi som ofte registrerer som forvarsel til schizofreni. Han trekker seg tilbake for å spille, og han viser fortsatt, gjennom sin kontakt med andre i spillet, at han ikke har dette funksjonsfallet som Husby og Sørheim er opptatt av.

Fra vårt ståsted så vil vi påpeke at ut ifra venners og mors beskrivelse, så synes vi det er vanskelig å se at vi kun står overfor en funksjonsendring som i det vesentligste er spillrelatert.

Mor og venner beskriver en kvalitativ endring i framferd og følelsesliv – med særlig styrke fra 2010. Dette er mer i samsvar med beskrivelsen som de første sakkyndige gir. Et tilleggsmoment i denne forbindelse, er jo også at de sakkyndige Aspaas og Tørrissen har – slik i hvert fall jeg vil anføre at det fremgikk under min kollegas utspørring – vansker med å vise til hendelser tilbake i tid som vitner om at vi står overfor vedvarende personlighetstrekk, og ikke en personlighetsendring som inntreffer fra rundt 2006.

I forlengelsen av dette må det også vektlegges at Den rettsmedisinske kommisjon støtter de første sakkyndiges vurdering av disse symptomene. Og de er likeledes skeptiske til om grunnvilkårene for personlighetsforstyrrelse er oppfylt. Fra denne side oppfatter vi kommisjonen som en kilde av ikke ubetydelig vekt. Organet besitter betydelig faglig kompetanse og erfaring i å kvalitetssikre judisielle observasjoner.

Jeg tror det er vanskelig å kritisere det kliniske skjønnet som ble utøvd av Husby og Sørheim før erklæringen ble avgitt. Men det er likevel naturlig å reise spørsmålet om ikke etterfølgende omstendigheter viser at de tok feil, og at Breivik ikke har vrangforestillinger av grandios karakter.

Jeg tenker her først og fremst på den nedtoning som vi har registrert av Breivik. Han har systematisk nedtonet sin egen rolle og dette med Knights Templar etter at han ble kjent med erklæringen til Husby og Sørheim. Og Asbjørn Tørrissen har anført at denne nedstrippingen viser at vi ikke står overfor en vrangforestilling, men en personlighetsforstyrrelse. Aspaas sa at en person med en vrangforestilling hadde vært steilere og ikke gitt slipp i samme grad som Breivik har gjort. Retten får veie dette opp mot den informasjon vi har fått høre om muligheten for dissimulering, altså at Breivik ønsker å framstå som tilregnelig.

For egen regning vil vi i påtalemyndigheten tilføye at vi har opplevd Breiviks respons på våre spørsmål om kjernen i det Husby og Sørheim kaller hans vrangforestilling – da har han vært avvisende for å si det forsiktig. Da har han stått steilt, og ikke veket en tomme, som Engh konstaterte tidligere.

Dommer Wenche Arntzen:

Hva sikter du til rent konkret da, Holden?

Aktor Svein Holden:

Hver gang vi har stilt spørsmål om Knights Templar, Liberia, så har vi blitt møtt med varierende grad av utsagn uten innhold. Dette opplever vi som kanskje et argument for at det er en vrangforestilling. For han fastholder altså denne informasjonen, til tross for overveldende bevis i motsatt retning.

Et annet moment som har inntruffet etter at Husby og Sørheim avga sin forklaring, er jo denne observasjonen. Og Aspaas og Tørrissen hadde formodningen for seg at den ville avdekke psykotiske symptomer dersom Breivik var psykotisk. Til dette må det anføres at det er grunn til å stille spørsmål ved om det er – for å bruke Malts ord – boret tilstrekkelig i vrangforestillingen under observasjonen. Vi hørte fra Maria Sigurjonsdottir at Knights Templar ikke var et særlig aktuelt tema under observasjonen fra personellet. Men så fikk vi da høre at de var bivånere da tiltalte ble kjørt på dette av Tørrissen og Aspaas, slik de fremstilte det.

For det tredje vil jeg peke på at Husby og Sørheim i retten – etter å ha blitt gjort kjent med den etterfølgende utvikling – opprettholder sitt standpunkt om at det foreligger en vrangforestilling. Dere husker sikkert de syv punktene fra Freeman som de gikk igjennom.

Så også her synes jeg det er vanskelig å si at det er åpenbart at det kliniske skjønnet fra Husby og Sørheim er feil. Men det er videre et kriterium at vrangforestillingen må være enten kulturelt upassende og/eller fullstendig umulig. Husby og Sørheim har sagt at det er tilfelle, for ingen kan tenkes å få det mandatet som Breivik hevder at han besitter. Til det har vi hørt flere innvendinger. Torgersen etterlyste mer science fiction, men slik jeg forsto Melle fra kommisjonen, så hadde han ikke betenkeligheter med å plassere den grandiose vrangforestillingen under hatten paranoid schizofreni. Kommisjonen mente altså at den vrangforestillingen som Husby og Sørheim mener å ha konstatert, kvalifiserer for vilkåret paranoid schizofreni. Men for ordens skyld kan jeg også tilføye at Malt også åpnet for at de symptomer som beskrives i erklæringen, vil kunne falle inn under denne rubrikken.

Dommer Wenche Arntzen:

Det er jo to av disse kriteriene, hvorav ett må være tilfredsstilt. Det var jo et B-kriterium som du mener er svakt fundert, og så var det et D-kriterium, og det er det kriteriet du snakker om nå, ikke sant? Det er de bisarre vrangforestillingene? Jeg forsto ikke kommisjonen dit hen – at de uten videre aksepterte at det forelå en bisarr vrangforestilling. Men derimot så hadde de akseptert at han vet hva andre tenker. De godtok dette, har jeg notert meg her at Melle sa til kriterium B.

Aktor Svein Holden:

Da står vi kanskje overfor en situasjon hvor retten og påtalemyndigheten har oppfattet dette forskjellig. Aller først, så er det jo dette med bisarre vi må ta ut av ligningen. Men slik vi oppfattet Melle, så holdt de muligheten åpen for at vrangforestillingen som sådan ville kunne klassifiseres som grandios. Men som han sa: «Dersom alt annet falt, så ville det kanskje være mer naturlig å plassere dette inn under F22, paranoid psykose». Det er i hvert fall slik vi har oppfattet spørsmålet. Dersom det er oppfattet feil, så antar jeg at retten vil korrigere oss på det.

For det tredje – for nå har jeg vært innom disse to vilkårene – så tenker jeg å si noe om Knights Templar. Og det har hatt et betydelig fokus under hele saken. Derfor tenkte jeg å gjøre det totalt motsatte nå: Å strippe det ned til noen få setninger. Husby og Sørheim har tatt stilling til faktum omkring dette. De sier at diagnosen står på egne bein, uavhengig av KT. Aspaas og Tørrissen har ikke tatt stilling til om KT eksisterer i den nedtonede versjon, som Breivik nå forklarer seg om. Vår oppfatning – og her tror jeg også vi kan nær sagt inkludere alle de sakkyndige, også Aspaas og Tørrissen - synes enige om at dersom Breiviks nedtonede versjon av KT ikke finnes, men at han tror på det selv, så foreligger det en realitetsbrist. Her ligger det naturligvis en vanskelig invitasjon til retten. Hvordan kan man avgjøre om Breivik faktisk tror på dette som alle andre ser er en umulighet? For vår del synes vi på bakgrunn av Breiviks intense forsvar av disse åpenbart uriktige forholdene, at det er vanskelig med sikkerhet å slå fast at dette er en bevisst løgn fra hans side. Det avslutter nivå to.

Dommer Arne Lyng:

Kan jeg få stikke inn et spørsmål i forhold til dette med løgnen. Engh var jo inne på terrorforsettet i sin gjennomgang. Det at han så standhaftig holder fast på denne strippede versjonen av Knights Templar: Er det fordi han vil skape frykt i befolkningen? Han har jo sagt at det er en celle der ute som slår til snart.

Aktor Svein Holden:

Det er naturligvis et motstridende hensyn som retten må veie opp mot vårt standpunkt. Men jeg kan tilføye at vi ikke tror det henger slik sammen. Noe av grunnen til dette er det klart definerte ønsket fra Breivik om å fremstå som tilregnelig. Til tross for dette, og at han får ugjendrivelig informasjon om at det han forklarer ikke har funnet sted, så fastholder han dette. Vi har veiet dette som en mulighet for at han faktisk tror på dette selv. Men vi ser definitivt dommer Lyngs argument.

Dommer Wenche Arntzen:

Jeg har et spørsmål til, Holden. Du var inne på hvilke kriterier som dere ikke uten videre sluttet dere til. Dette med at han vet hva andre tenker, bruken av neologismebegrepet, og også dette med bruken av ordet bisarr. Men kan man tenke seg at man i det kliniske skjønn har brukt en helt annen helhet ut fra delene, altså at man går fra delene til helheten og fra helheten tilbake til delene slik at det hele påvirker hverandre og forsterker hverandre i tolkningen og anvendelsen av det kliniske skjønn?

Aktor Svein Holden:

Det er klart, og det er fullt overensstemmende med hva Sørheim sa. Et godt eksempel på det er kanskje et spørsmål jeg stilte henne om det siste I-kriteriet, som strengt tatt ikke er nødvendig for å sette diagnosen paranoid schizofreni. Jeg spurte «hvorfor i all verden går dere inn på det?», og da var jo svaret i den gaten som dommeren beveger seg i nå, altså at det er relevant i en totalvurdering. Men for å gjøre det litt enkelt: Er ikke disse kriteriene oppfylt, så kan dette enkeltkriteriet, som de skisserer som kjernevrangforestillingen, og legger betydelig kraft og fokus på, hvis det i seg selv ikke rammes av diagnosen, eller faller inn under psykose, så synes vi det blir uvanlig kreativt å over den svakheten ved å gripe fatt i andre, og det som de sakkyndige opplever som mindre, vektige argumenter.

Den rettspsykiatriske vurderingen skulle jeg gjøre kort. For dersom retten legger til grunn at det foreligger en F20-diagnose – paranoid schizofreni, så er det nærmest automatikk i at kravet til psykose i straffeloven er oppfylt. Det kan imidlertid tenkes at retten synes det er mer naturlig å føre Breivik inn under F22 – paranoid psykose. Og her minner jeg om det kommisjonen sa: at dersom alt faller, og «alt» i denne forbindelse vil kanskje være Husby og Sørheims vurdering av affektavflatningen, så er vi uansett innenfor paranoid psykose. Og den vil, fordi han bruker år på forberedelser, og han faktisk gjennomfører handlingene, preger hele hans fungering, og han har en funksjonssvikt, var de argumenter Melle listet opp for å si at da vil uansett lovens krav til psykose være oppfylt. Jeg tilføyer også at Malt, på direkte spørsmål, ikke kunne utelukke mulighetene for en slik psykose, og han sa også at den ville være av en slik realitetsbristende grad at den da ville falle inn under straffelovens psykosebegrep.

Dommer Wenche Arntzen:

Men Husby og Sørheim tok jo avstand fra denne diagnosen på grunn av affektavflatningen?

Aktor Svein Holden:

Riktig.

Dommer Wenche Arntzen:

Ja.

Aktor Svein Holden:

Så det er det kanskje Melle tenker på hvis alt faller, er i hvert fall vår tanke rundt dette.

Konklusjonen etter dette er at det er bevis som klart trekker i retning av at Anders Behring Breivik ikke var psykotisk den 22. juli. For vårt vedkommende reiser imidlertid erklæringen, og særlig vitnemålet til Husby og Sørheim, en reell tvil om han faktisk kan ha vært psykotisk, og da følger det av dagens lovverk at Breivik ikke skal idømmes straff. Vi er altså ikke overbevist eller sikre på at Breivik er utilregnelig, men vi er i tvil. Så vår påstand vil være at han overføres til tvungen psykisk helse.

Og det resterende skal jeg ta svært kort. Vilkårene for overføring til tvungen psykisk helsevern er oppfylt. Jeg har tatt med lovteksten. Den ligger i det juridiske utdraget, på side 2. Jeg skal avslutte med noen subsidiære betraktninger.

Det kan nemlig tenkes at retten vurderer denne saken annerledes enn påtalemyndigheten. For det første, så kan vi tenke oss at retten vurderer jussen annerledes, at man mener det er rom for å sette beviskravet lavere, og i lys av det – at eventuell tvilsgrad ikke er sterk nok, slik at Breivik dømmes til forvaring. Et annet mulig scenario er at faktum vurderes annerledes, rett og slett at tingretten ikke vurderer Husby og Sørheims rapport med kommisjonens tilhørende uttalelse, som tilstrekkelig til å reise tvil. Og endelig, så kan man tenke seg at dere dommere er enig med påtalemyndigheten – både hva angår faktum og juss angår, men at dere ønsker å ta et initiativ til å skape ny rett. For dette scenario så tror jeg det er nyttig for sikkerhets skyld, å minne dommerne på verstefalls-scenarioet: Nemlig en opphevelse av tingrettens dom i høyesterett på grunn av lovanvendelse. Og vi vil mane til forsiktighet hos dem som mener at den foreliggende sak er en egnet prøvesten for å skape ny rett.

Dersom tingretten velger et av disse alternativene, og faller ned på at Breivik er tilregnelig, mener påtalemyndigheten at vilkårene for forvaring er oppfylt. Jeg tar også dette særdeles kort. Lovteksten ligger i det juridiske utdraget. Og når det gjelder lengstetiden, så er det ingen tvil om at Breivik skal ha i så fall lovens strengeste straff – forvaring i 21 år. Og vi nedlegger derfor en subsidiær påstand om det. Når det gjelder den subsidiære påstanden om forvaring, så må det her inkluderes fradrag for utholdt varetekt. Vi har notert oss at det per dags dato utgjør 336 dager, og at han skal ha et tillegg på 45 ekstra dager for perioden med fullstendig isolasjon som varte fra 22. juli til 17. oktober. Og det totale fradraget utgjør da 381.

Sett i dette, lyder påtalemyndighetens påstand i straffesaken mot Anders Behring Breivik som følger: Anders Behring Breivik, født 13. februar 1979, dømmes til tvungent psykisk helsevern i medhold av straffeloven paragraf 39, for å ha begått de forhold som er omhandlet i Oslos statsadvokatembeters tiltalebeslutning av 13. april 2012.

Subsidiært: Anders Behring Breivik, født 13. februar 1979, dømmes for overtredelse av straffeloven paragraf 147 A, første ledd, bokstav A og B, jamfør paragrafene 148, første ledd, første straffealternativ og 233 – første og annet ledd, og straffeloven 233 første og annet ledd jamfør paragraf 49. Og straffeloven paragraf 147 A, første ledd, bokstav B, jamfør paragraf 233 første og annet ledd, og straffeloven paragraf 233 første og annet ledd – jamfør paragraf 49. Alt sammenholdt med straffeloven paragraf 62 – til forvaring med en tidsramme på 21, tjueen, og en minstetid på 10, ti, år i tidsrammen, og i minstetiden gjøres fradrag fra utholdt varetekt som per dags dato utgjør 381 dager. Takk.

Dommer Wenche Arntzen:

Mange takk for det. Holden: får jeg ditt påstandsskrift? [Uhørlig] Greit. Og Engh, skulle du foreta en liten justering av tiltalebeslutningen når det gjelder det du snakket om?

Aktor Inga Bejer Engh:

Hvis det er greit.

Dommer Wenche Arntzen:

Ja, fint. Og det som er veldig greit da, er at vi beholder paragraftegnene først, slik at vi ikke gjentar paragraftegnene når du kommer til 233 jamfør 49, ikke sant?

Aktor Inga Bejer Engh:

Da får dere den i morgen.

Dommer Wenche Arntzen:

Da takker jeg for prosedyren så langt, og da står det ikke noe annet på vårt program i dag. Vi har fått en begjæring fra NRK om å omgjøre tidligere avgjørelse om ikke å kringkaste Breiviks sluttbemerkninger. Den har vi foreløpig ikke behandlet. Vi har sendt den ut til aktørene med anmodning om å komme med eventuelle kommentarer til den, og vi har mottatt forsvarernes kommentar, og påtalemyndigheten: jeg forstår dere slik at dere fastholder tidligere standpunkt om at det ikke skal kringkastes. Og det har bistandsadvokatene sluttet seg til, etter det jeg forstår? Ja. Og søknaden har vi fått fra pressen, så den leser vi. Ja. Så da tar vi den avgjørelsen i morgen tidlig. Da møtes vi klokken 9 i morgen tidlig. Retten er hevet.