Fikk ikke vite at truende sønn var på rømmen – ble knivdrept

– Det plager meg at drapet i det hele tatt kunne skje, at familien ikke har fått ordentlig hjelp underveis. Og at barna mine har blitt frarøvet sin bestemor på den måten. Jeg har mistet både broren min og moren min ved det som skjedde, sier mannen som for to år siden opplevde at storebroren hans drepte moren deres.

Et drap som på mange måter var varslet – men regelen om taushetsplikt gjorde at mor og lillebror møtte veggen da de prøvde å skaffe seg oversikt over den ustabile mannens bevegelser.

Inn og ut av sykehus

Det var rett før jul i 2011. Den lille familien fra en by i Vestfold skulle feire sammen. I 14 år hadde den ene sønnen, som var 34 år gammel, hatt alvorlige psykiske problemer.

Gjennom oppveksten hadde 34-åringen og lillebroren hatt et nært forhold. Under militærtjenesten ble det fattet mistanke om at at storebror var i ferd med å utvikle en alvorlig psykisk lidelse.

Han ble dimittert fra Forsvaret og innlagt på et psykiatrisk sykehus.

I årene som fulgte ble det en rekke slike innleggelser. Familien og personer rundt ham oppfattet at han ble stadig sykere.

34-åringens lillebror har bestemt seg for å fortelle historien til NRK, fordi han vil ha fokus på det han mener er alvorlig svikt i det psykiatriske helsevesenet.

– Av respekt for moren min som ble drept mener jeg det er viktig at denne historien kommer fram. Og kanskje den kan bidra til at andre pårørende slipper å oppleve det samme, sier han.

– Elendig jobb

Den tragiske drapssaken har aldri vært omtalt med navnene på de involverte, og lillebroren vil helst slippe det denne gangen også. Det vil være en for stor belastning.

– Det som plager meg mest er at jeg føler at psykiatrien i denne saken har gjort en elendig jobb. Broren min har vært en kasteball mellom ulike instanser. Utgjort en fare for seg selv og andre. Paradokset er at det offentliges ressursbruk på slike pasienter begynner først etter at de har gjort sånne forferdelige ting. Det koster jo flere millioner i året å følge opp en dom på tvungen psykisk helsevern for ham. Jeg mener man burde satt inn ressursene på et mye tidligere tidspunkt, sier han.

Fra høsten 2010 hadde sykdommen til storebroren stadig forverret seg. Han mente at han nedstammet fra kongelig ætt og var samtidig redd for at noen ønsket å ta livet av ham. Legene mente han hadde paranoide og megalomane forestillinger, og sørget for at han ble tvangsinnlagt.

Selv mente han at han ikke var syk, og at psykiatrien også var ute etter å ta ham. Han motsatte seg å ta medisin som han mente var en form for kjemisk lobotomi. Stadig oftere rettet han skylden for situasjonen han var kommet i mot moren.

– Mamma var veldig glad i ham, og han var glad i henne. Men hun var også redd for ham, og sånn sett ble det jo et vanskelig forhold. Han følte at hun var årsaken til at han var i psykiatrien, forteller lillebroren.

Tvangsinnlagt

I oktober 2010 meldte moren til politiet at sønnen hadde truet henne på livet. I 34-åringens journal står det at han hadde truet moren med at han ville hogge hodet av henne. Resultatet ble en tvangsinnleggelse i fire måneder.

Et år senere hadde tilstanden blitt verre. En politipatrulje i Trondheim plukket ham opp vandrende langs E6 sør for byen.

Til politifolkene opplyste han at han var etterkommer av Olav Den Hellige, og at han hadde kommet til Trondheim fordi han måtte være midt i Norge for å komme i balanse. Politipatruljen beskrev ham som redd og engstelig.

34-åringen ble umiddelbart innlagt på psykiatrisk avdeling ved St. Olavs hospital på grunn av omfattende psykotiske forestillinger.

– Da jeg fikk høre om innleggelsen var jeg umiddelbart skeptisk, fordi jeg hadde hatt dårlige erfaringer med broren min og psykiatrien tidligere. Men de fortalte meg at han kom til å bli innlagt lenge, og det var betryggende, forteller lillebroren.

SAKEN FORTSETTER UNDER OVERSIKTEN OVER DE 102 DREPTE

På rømmen

En uke før drapet ble han flyttet til et psykiatrisk sykehus i hjemfylket Vestfold.

Men «lenge» skulle vise seg å være to dager. I motsetning til personalet på St. Olavs hospital, fant det psykiatriske sykehuset i Vestfold ikke tegn til psykose. Da storebroren 15. desember, fem dager før drapet, ba om å få slippe ut av sykehuset i tre timer, ble dette innvilget. Han vendte aldri tilbake til institusjonen.

Familien ble ikke varslet om dette.

– Nei, vi fikk ikke vite noen ting. Jeg trodde han fortsatt var under behandling. Men tre dager før drapet ringte moren min og var helt fortvilet, for da hadde broren min ringt og truet henne for penger. Vi skjønte ingenting, for vi trodde jo at han var innlagt på psykiatrisk avdeling.

Møtt av taushet

Først nå forsto familien at noe ikke stemte. Men da både lillebroren og moren ringte til sykehuset ble de møtt av taushet.

– Vi ble bare informert om at vi ikke kunne få vite noen ting fordi de hadde taushetsplikt og vi var ikke oppført som pårørende. Da måtte jeg være litt pressende, og etter mye om og men fikk jeg opplyst at han hadde stukket av torsdagen før, for to dager siden.

På drapsdagen 20. desember fikk en overlege fra sykehuset endelig tak i storebroren på telefon. Legen mente at 34-åringen ikke hørtes psykotisk ut, og da han ba om å bli utskrevet, innvilget legen dette. Samtalen varte i syv minutter.

Da lillebroren fikk høre at broren var utskrevet ble han sjokkert og opprørt.

– Jeg forsto ingenting. Sykehuset fortalte at de hadde fattet vedtaket om utskriving bare på grunn av en telefonsamtale. Det gjorde meg både irritert og frustrert, og jeg prøvde å fortelle at han var veldig syk og ikke kunne ta vare på seg selv. Men jeg fikk bare beskjed om å ringe tilbake dagen etter for å snakke med den personen som hadde fattet vedtaket om utskriving.

– Gjorde du det?

– Nei, da var det jo for sent. Dette var jo samme dag som han drepte moren vår.

Drepte mor

For kort etter den telefoniske utskrivingen kjørte 34-åringen hjem til barndomshjemmet, og parkerte i oppkjørselen. Han gikk inn i huset, og så at moren satt i sofaen og så på TV. Han fortsatte inn på kjøkkenet og hentet en kniv. Deretter gikk han rett inn til moren og drepte henne, før han satte seg i bilen og kjørte.

Etter en kort kjøretur kolliderte han med en stolpe langs veien. Da politiet kom for å undersøke ulykken satt han fortsatt i bilen, og fortalte de forfjamsede politifolkene at han hadde drept moren sin.

Utover kvelden forsto lillebroren hva som hadde hendt. I nettavisene leste han at det hadde vært et drap på en kvinne i byen der han bodde. Etter hvert som tiden gikk ble nettsakene mer og mer detaljerte.

– Da gatenavnet ble oppgitt sammen med alderen på offeret og drapsmannen var det ikke noen tvil lenger. Broren min hadde drept moren min. Jeg husker at jeg ikke ville tro at det var sant, selv om jeg innerst inne visste at det var det. Det var dypt fortvilende at det kunne skje, til tross for det vi hadde gjort for å hindre det, sier lillebroren.

I forbindelse med rettssaken kom det fram at storebroren dagen før drapet hadde kontaktet politiet og bedt om å få returnere til sykehuset. Han hadde rømt til en liten bygd i innlandet og trengte hjelp til å komme seg tilbake.

– Han forsøkte å legge seg inn og ba om å bli hentet. Men det ble ikke prioritert. Ingen hadde kapasitet til å hente ham, sier lillebroren.

Sterk kritikk

I retten ble storebroren dømt til tvungent psykisk helsevern. I ettertid har kontrollkommisjonen for det aktuelle sykehuset gransket saken. Deres konklusjon var at det hadde vært riktig å skrive ut storebroren på drapsdagen.

Men da fylkeslegen i Vestfold vurderte saken i sommer ble kritikken knusende på en rekke punkter, både mot sykehuset og mot legen.

Den sakkyndige som vurderte saken for fylkeslegen pekte på enda et problem med taushetsplikten:

«Politiet i den aktuelle byen har hatt detaljert informasjon om 34-åringens voldshistorie. Ved gjennomlesing av dette materialet slår det meg at dersom alt det politiet visste også hadde vært tilgjengelig i behandlingsapparatet, ville hans voldsrisiko blitt oppgradert vesentlig. Taushetsplikten etatene imellom gjør likevel at denne kunnskapen bare var begrenset tilgjengelig», skriver den erfarne psykiatrispesialisten i sin rapport.

Fylkesmannen konkluderte med at sykehusets oppfølging av storebroren hadde sviktet og at sykehuset hadde gjort seg skyldig i flere brudd på spesialisthelsetjenesteloven og helsepersonelloven.

NRK har vært i kontakt med det aktuelle sykehuset. De ønsker ikke å kommentere saken.

Les også: Derfor publiserer vi