Jon Balke er best kjent som leder for store ensembler som Oslo 13, Magnetic North Orchestra og Batagraf. Hans nye plate Book of Velocities bør interessere ethvert musikkinteressert menneske. For her sprenger han grenser, viser sammenhenger og stiller musikalske spørsmål som angår oss og vår tid.
Hva er jazz, hva er klassisk, hva er folkemusikk og hva er ny musikk? Hva er improvisasjon til forskjell fra komposisjon? Hva er tradisjonelt og hva er eksperimentelt? Kort sagt, hvem er Jon Balke?
Respektfullt og respektløst
I fem store kapitler med til sammen 19 markant forskjellige, men allikevel beslektede episoder utfordrer Balke all verdens pianosolister, fra Glenn Gould til Keith Jarrett. Han tar respektfullt men også respektløst for seg fra hele den moderne komponerte klaverlitteraturens øverste hylle:
Her er impresjonistisk klangkunst a la Debussy og Ravel og musikalske absurditeter a la Eric Satie. Her er etterklang av norske folketoner og Griegs store Ballade, og her er klaverspill virtuost som Chopin, men fullstendig uten virtuoseri. Her er impro-musikk med en så stram struktur at den virker gjennomkomponert, og her er røtter til så vel tradisjonelt afrikansk tommelpiano som til preparert piano a la ny musikk-pioneren John Cage.
Lytter og banker
Jon Balke elsker, forstår og utnytter sitt instrument mer enn pianister flest. Klangbehandlingen hans er ekstremt utforskende og lyttende etter det ennå uhørte, samtidig som han ikke har skrupler med å banke flyglet som det det er og blir: et perkusjonsinstrument. Her ligger også nøkkelen til albumets tittel: Book of Velocities. Hele plata er namlig en gigantisk studie i anslagshastighetens variasjonsmuligheter.
Er det jazz?
Lydopptak, klangbehandling og pianostemming er så bra som vi hittil bare har hørt det fra Kongshaugs Rainbow-studio. Den typiske ECM-produksjonens minimalistisk ordfattige CD-hefte byr på intense sort-hvitt portretter av Jon Balke ved flyglet under innspillingen i radiostudio i Zürich. Omslag og midtside står amatørfotografen Jon Balke selv for, med noe vi alle får til iblant når kamera rettes ustøtt mot et lyspunkt med for lang lukkertid. Egentlig en merkelig kontrast til musikkens gjennomkontrollerte frihet: Tonalt og atonalt, folkelig og intellektuelt, meditativt og ekstatisk, lyttende og svingende. Er det jazz? Ja da, det også!
Hør
