Det starter med en gigantisk kulturkollisjon. Stravinskys Vårofferet og Gershwins Summertime, mesterlig koblet med arabiske fortegn, Bach-sitater, 30-talls storbandswing og julesanger i alt fra marsjtakt til impro-drakt. Etter denne kvarterlange ouvertyren er i grunnen ideen presentert og gjennomført, men det er nå det begynner. Det blir i tøffeste laget.
Kraftprestasjon og mareritt
Bjelleklang som frijazz, javel. To fulle vers av O Helga Natt i langsom prosesjon på basstrombone, – en kraftprestasjon fra Øyvind Brække og en tålmodighetsprøve for lytteren, javel.
Du grønne glitrende som ren trommesolo, og Glade jul som anakronistisk middelalderballade. Og så White Christmas, pompøst og ubehjelpelig framført av Jarle Bernhoft, hvoretter Anne Lise Berntzen tar den videre til et sant mareritt av en operaparodi.
Bach og Tormé
Bachs Juleoratorium blir også respektløst filleristet, det er morsomt, men etter hvert altfor uttværet og ikke bra nok framført til at det holder for gjentatt lytting. Det gjør heller ikke The Christmas Song. Mel Tormés sviske er absolutt klar for en forfriskende parodi, men denne blir ufrivillig - med håpløs intonasjon fra både solist og orkester.
Direkte pinlig blir køntri-låta Jesse Kristus al la Morgan Kane, og Et barn er født som Elvis-rock. Sikkert også blasfemisk sårende for noen, selv om reaksjoner av muslimske dimensjoner knapt kan forventes.
Arabisk magi
Slik fortsetter det, med gode ideer ujevnt gjennomført. Og da snakker jeg ikke om de arabiske instrumentenes møte med Marinemusikken – den kollisjonen er bare herlig. Det er først et godt stykke inn på CD nr 2 at The Source of Christmas tar av igjen – da med vokalisten Cheb Hocines inntreden. Hans versjoner av ”Jeg gikk meg over sjø og land” og ”På låven sitter nissen” er og blir ren magi. Lars Klevstrand prøver seg også med arabisk intonasjon – men det blir rått parti.
Absurd alvor
Det hele kulminerer med dirigent Christian Eggen ved flyglet i Øyvind Brækkes smågeniale kobling av Ravels klaverkonsert og Kimer I klokker. Her er alvoret og varmen tilbake, og da fungerer absurditetene best. Hvorfor i all verden er forresten ikke den mesterlige trompetsolisten navngitt?
Konklusjon
The Source of Christmas må oppleves live – da holder det i to timer og vel så det. Dobbelt-albumet skulle vært en stramt redigert CD pluss en ellevill DVD hvor vi fikk se galskapen. Det hadde blitt årets sensasjon i Egypt, Marokko, USA, Europa og under alle norske juletrær.
