Det starter som et knusende jordskjelv og ender som den store forklarende soloppgang. På veien tar Narvik-pianisten Jørn Øien oss gjennom musikalske livskriser og tankekors så det holder, og hvor stille refleksjon og skjønnhetsopplevelser hører med.
Arven
Det er 6 år siden Øiens forrige trioplate, og mente vi nå å kjenne ham godt så er tiden inne for å justere meningene. Visst har han vært den hardtsvingende Narvik-jazzens unge frontfigur og videreført arven etter gitarist Thorgeir Stubø som gikk bort i en alder av bare 42 år. Men nå er Jørn Øien selv 42, og kanskje er dette bakgrunn for den store ettertenksomheten.
Dialog og kamp
Platetittelen ”Digging in the dark”, med grotesk coverbilde av en innvoll-etende pingvin, sier sitt. Det gjør også de underfundige og megetsigende titlene på de ti låtene. Skjønt låter – her er det ikke temaer du vil huske. Jørn Øien går rett på sak med frie improvisasjoner, klangstudier og rytmelek i både dialog og kamp med medspillerne. Iblant taper han kampen med den kreative trommeslager Torstein Lofthus, som er til dels overmikset i lydbildet og dermed dreper klaverklangen. Samme skjebne lider Per Zanussis kontrabass, som blir tidvis ganske anonym.
Depressiv og eksplosiv
Men i platas lyriske stunder forandrer bildet seg, og på tittelsporet ”Digging in the dark” viser Øien briljans og klangbehandling i særklasse. Den ladede latinlåta ”Longing” er trolig en hilsen til pianistkollega Keith Jarretts ”Belonging” anno 1974, og ellers kan referanser spores i mange retninger – fra Svein Finnerud til Brad Mehldau. Men Jørn Øiens ”Digging In The Dark” er først og sist en musikalsk selvbiografi som ikke lar deg uberørt. Mørk og depressiv, og allikevel søkende, livsbejaende og eksplosiv. Anbefales for alle som tåler en utfordring.
-
DIGGING IN THE DARK
Foto: Vibeke Hay Wold - Jørn Øien, piano
- Per Zanussi, bass
- Torstein Lofthus, trommer
- Bolage BLGCD011
