- Du var spion, Paul!

I en blokkleilighet på Veitvet – sammen med kona Ellen og schnauzeren Hermann – bor mannen som gjennomførte en av Norges dristigste spionoperasjoner under den kalde krigen. Til nå har ingen fått vite om det livsfarlige oppdraget han gjorde sommeren 1959.

I 55 år har Paul Smith (90) holdt munn til alle. Det var barnebarnet som fikk hull på hemmeligheten da hun skulle skrive særoppgave om den kalde krigen.

– Jeg var med i den kalde krigen, sa jeg. Og så fortalte jeg hva jeg hadde gjort. Hun trodde jeg skrønte – men vi får se hva hun sier nå, gliser 90-åringen.

Spioner med hatt og frakk

Grenseovergangen Vaalimaa mellom Finland og Sovjetunionen 10. juni 1959. En sovjetisk grensevakt signaliserer til Paul Smith at han må kjøre bilen opp på en undersøkelsesbukk før han får lov til å passere grensen. Men det kan han ikke gjøre. I så fall vil vaktene se at dette ikke er en vanlig bil, og Smith vil bli arrestert og fengslet for spionasje.

NRK har tatt med Smith tilbake til stedene han utspionerte for 55 år siden – og har funnet den sovjetiske tolken Tamara som Smith mistenkte for å rapporterte til det fryktede sovjetiske hemmelige politiet KGB.

Historien begynner på forsommeren 1959. Paul Smith treffer en bekjent fra krigens dager på gata i Oslo. Han spør hemmelighetsfullt om Smith kan tenke seg en gratis bilferie. Alt han trenger å gjøre er å ta en prat med en kar som jobber i etterretningstjenesten.

Smith er 35 år og nyskilt – og breddfull av eventyrlyst. Han er ikke tung å be. Kort etter møter han etterretningsmannen Sverre Aas på kontoret i firmaet han driver i Prinsens gate.

– Han kom inn sammen med en assistent som presenterte seg som Leiv Eikanger. De så akkurat ut som man kunne vente av spioner – hatt, frakk og veldig alvorlige ansikter.

Inn i det ukjente

Når Paul Smith snakker om det han var med på, gjør den spreke 90-åringen det med et gutteaktig smil. Men det forslaget Aas og assistenten hans legger fram er fullt av alvor. For «bilferien» skal gå til verdens mest lukkede og hemmelighetsfulle land – Sovjetunionen. Vestens erkefiende.

Les mer om Sovjetunionen her

– Vi fikk beskjed om at vi ikke kunne regne med noen hjelp fra Norge om vi ble tatt. De ville i stedet benekte all kjennskap til oss. Og vi kunne heller ikke hevde at dette var noe vi ble lurt inn i. Vi visste nøyaktig hva vi gikk til. Og vi syntes det var spennende, sier 90-åringen.

På denne tiden finnes det nesten ingen informasjon om hva som foregår inne i det enorme og svært lukkede landet. Spionsatellittene er ennå ikke i drift, og Vesten bruker desperate metoder som å sende spionfly og kameraballonger inn over Sovjetunionen for å få ut informasjon. Nå har landet lettet litt på lokket, og tillater en svært begrenset turistaktivitet. Det gjelder det å benytte seg av.

Les mer om norske spioner i Sovjetunionen her

Mercedes med hemmeligheter

På overflaten er det en enkel affære Smith skal utføre. Han skal skaffe en bil – det må være en Mercedes-Benz 180 eller 190. Så skal han og en reisekamerat dra inn i Sovjetunionen via Sverige og Finland, kjøre så langt øst som mulig, og returnere gjennom Polen og det daværende Øst-Tyskland.

Men skjult inne i motorrommet er store mengder av den mest avanserte spion-elektronikken som finnes i 1959.

– Aas fortalte at det var utstyr som kunne måle radioaktivitet, og utstyr som kunne registrere om det befant seg militæravdelinger i nærheten. Jeg antar at det fanget opp radiosignaler og slikt, sier han.

Gjennom en annonse i Aftenposten kommer Smith i kontakt med en norsk student som har bodd i Tyskland og tatt med seg en bil av den riktige typen da han kom hjem. Han kjøper bilen for rundt 20.000 kroner – en stor sum i 1959.

– Jeg husker jeg møtte Sverre Aas på kafeen Expressen ved Jernbanetorget. Der skjøv han en konvolutt med pengene over til meg. Så dro jeg for å kjøpe bilen. Studenten gjorde store øyne da han fikk betaling i cash, husker Smith.

Bilen blir modifisert på et bilverksted i Vestby. Spesielt er det viktig å gjøre den så driftssikker som mulig. Et verkstedbesøk i Sovjetunionen kan bli skjebnesvangert. Selv en punktering er farlig – derfor blir Mercedesen utstyrt med de mest moderne stålradialdekkene som kan oppdrives.

– Jeg kikket under bilen, og det hemmelige utstyret var ikke så vanskelig å oppdage hvis man visste hva man skulle se etter. Det var montert i en stålboks på undersiden av motoren, forteller Smith.

Fikk dame-nekt

Den nybakte spionen har også fått i oppdrag å finne en reisekamerat, som skal assistere med å løse oppdraget.

– Jeg var jo skilt, og hadde sett meg ut en dame som jeg hadde et godt øye til. Det kunne jo blitt en hyggelig tur, men hun ble dessverre ikke godtatt av e-tjenesten. I stedet fant de frem til en omgjengelig kar som het Arild Rydtun. Vi fant tonen, og han ble en veldig nyttig mann å ha med seg, sier han.

Arild Rydtun er i dag død – det samme er de to etterretningsfolkene Sverre Aas og Leiv Eikanger.

Risikerte alt

Smith har flere hemmelige møter med Aas og Eikanger før reisen, på cafe Expressen og på det daværende Hotell Viking på den andre siden av Jernbanetorget. De diskuterer lønn, og hva som skal skje med Smiths fraskilte kone hvis han blir arrestert eller drept i Sovjetunionen.

– Vi kunne jo risikere å bli fengslet i mange år, eller enda verre ting. Derfor var avtalen at hun skulle få lønn tilsvarende en offiser av majors grad så lenge jeg var borte. Hvis jeg skulle bli drept, skulle hun få tilsvarende pensjon, sier han.

Smith forteller at han ble veldig overrasket da Aas la fram hvilken lønn han skulle få for jobben.

– Jeg hadde i grunnen vært fornøyd om jeg hadde fått utgiftene mine dekket. Men så sa Aas at han kunne tilby «fem femti» om dagen. Jeg regnet med at det betydde fem kroner og femti øre, men det viste seg at mannen mente 550 kroner. Det var voldsomt mye penger – månedslønnen til kontordamen min var så vidt jeg husker 600 kroner, ler han.

Amerikanerne betaler

Det er tydelig at penger ikke er noe problem – og det blir snart klart hvorfor. Smith hadde gått ut fra at oppdragsgiveren var den norske etterretningstjenesten.

Men de er ikke alene. Sverre Aas avslører at det også er andre bakmenn.

– Han sa at vi også jobbet for CIA. For oss spilte ikke det noen rolle – vi følte at vi gjorde dette for Norge, sier han.

Alle avtaler blir skrevet omhyggelig ned, og deponert hos et advokatfirma i Oslo. Den 5. juni er det klart for avreise. Ved svenskegrensen like ved Ørje står to kjenninger i veikanten og signaliserer at de skal stoppe. Det er Aas og Eikanger fra e-tjenesten.

– De ville bare ønske oss god tur, men de skulle nok også sjekke at vi virkelig dro og at vi var i rute. Jeg husker at jeg ble litt irritert og tenkte at de påførte oss en unødvendig risiko. Russerne visste jo sikkert hvem de var. Men det gikk bra, sier Smith.

Griseflaks på grensen

Turen videre gjennom Sverige og Finland går uten problemer. De to unge nordmennene har nærmest ubegrenset konto, og kan bo hvor de ønsker og spise hva de vil for e-tjenestens og CIAs regning.

Men på grenseovergangen Vaalimaa mellom Finland og Sovjetunionen er det nære på at det går galt. Halvannen måned tidligere hadde etterretningstjenesten sendt en annen bil over den samme grensen – uten spionutstyr – for å sjekke om bilene ble grundig undersøkt. De rapporterte at det ikke skjedde.

– Men plutselig pekte en soldat på en undersøkelsesbukk som han ville at jeg skulle kjøre bilen opp på. Da kjente jeg at jeg ble mo i knærne, og tenkte «hva skal jeg gjøre nå?». Jeg var sikker på at de ville finne utstyret. Jeg trillet sakte mot bukken mens jeg tenkte så det knaket. Da kom det plutselig en finsk turistbuss og smatt inn foran meg. Han var nok vant til disse grensekontrollene og irritert over at jeg kjørte så sakte. Soldaten bare trakk på skuldrene og vinket oss videre inn i Sovjet. Der hadde vi rett og slett griseflaks, sier han.

Dette er andre gang på den samme grenseovergangen at de to nordmennene får erfare at rådene de fikk på forhånd ikke alltid er til å stole på. De har blitt fortalt at de sovjetiske grensesoldatene er veldig interessert i vestlige pornoblader, og at det vil gå lettere å komme seg over grensene hvis de har med noen slike til dem. I Stockholm går de til innkjøp av et assortert utvalg av det Smith kaller «tvilsomme blader».

Men i stedet skaffer bladene dem trøbbel på grenseovergangen. I reiserapporten som de to skrev etter turen forteller de hva som skjer:

«Den ene tollfunksjonæren forsvant med bladene og kom etter en halv time tilbake med et høitidelig uttrykk. – Disse bladene er ulovlige i Sovjetunionen og må ikke distribueres. Vårt forslag om at han kunne ta hånd om dem selv ble møtt med forskrekkelse. Han ville endog ikke påta sig å brenne dem», skriver de.

Smith og Rydtun må avgi en erklæring om at de vil ta med seg pornobladene når de reiser ut av landet, før de får slippe videre.

Spionerer med varmeapparatet

Like etter nesten-katastrofen på grensen setter nordmennene i gang med spionasjeoppdraget. Det hemmelige måleutstyret er koblet til betjeningspanelet for varmeapparatet i Mercedesen.

– Vi brukte de to bryterne for kald og varm luft for å slå utstyret av og på. Vi hadde fått en oversikt over når utstyret skulle slås på, og hvor lenge det skulle være på. Så vidt jeg husker var det bare noen få minutter hver gang, og første gang var like etter grensen, forteller Smith.

Men nå har det dukket opp enda en komplikasjon. Russerne krever at vestlige turister skal ha med seg tolker og veivisere mens de kjører i Sovjetunionen. Tolkene som følger Smith og Rydtun er skandinavisktalende, og det blir derfor vanskelig å diskutere oppdraget underveis.

– Vi laget oss en slags kode. Det var Rydtun som holdt orden på når utstyret skulle slås av og på. Jeg var sjåfør, og betjente bryterne. Når Rydtun sa at han syntes det var litt kaldt, slo jeg på apparatet – og omvendt. Det fungerte fint. Ingen avslørte oss, selv om en av tolkene var veldig interessert i bryterne i bilen – inkludert varmeapparatet, sier Smith.

Redd for KGB

Nordmennene tar det for gitt at de sovjetiske tolkene må rapportere til KGB – enten de vil eller ikke. Tamara Pasjkova er tolken som blir tildelt til Smith og Rydtun på mesteparten av turen. I rapporten til e-tjenesten beskriver de henne som «ca. 25 år, dansktalende (dyktig), noe oplavet, ikke egentlig vakker men god figur». Til nordmennenes frustrasjon forlanger hun å få sitte i forsetet.

– Jeg var helt sikker på at Tamara måtte melde fra hvis hun så noe mistenkelig. Heldigvis virket det ikke som hun var spesielt interessert i bilen, sier Smith.

Turen går østover, inn i Sovjetimperiet. Vyborg, Leningrad, Novgorod, Kalinin, Klin og til slutt Moskva. Kilometerne ruller, og de hemmelige måleinstrumentene blir slått av og på. Spesielt rundt Leningrad og Moskva er hendlene til varmeapparatet hyppig i bruk.

På et bestemt sted hadde Smith fått i oppdrag å «kjøre feil», slik at bilen havnet i nærheten av et av Sovjetunionens mange avstengte militære områder. De blir stoppet av bistre vakter og bedt om å snu. Men måleapparatene får hentet inn fangsten sin.

Takknemlige amerikanere

Reisen går gjennom verdens mest paranoide land, med vakter og hemmelig politi overalt. Utreisen skjer gjennom flere østblokkland av samme støpning – Polen og Øst-Tyskland. Men Smith og Rydtun kommer ikke opp i flere farlige situasjoner. Vel hjemme i Oslo blir bilen tilbakelevert, og informasjonen i spionutstyret blir hentet ut.

– Vi hadde en avslutningsfest der jeg bodde på den tiden – på Øvrevollkollektivet i Bærum. Der var Sverre Aas og Leiv Eikanger fra e-tjenesten. De fortalte at de hadde fått beskjed fra amerikanerne om å takke oss, og at de var svært fornøyd med resultatet. Så da må vel det vi gjorde ha hatt en nytte, sier Paul Smith i dag.

På den samme festen spør Aas om Paul Smith er interessert i flere oppdrag. Han forteller at han har mange «fine oppdrag», og siden Smith allerede reiser mye i jobben som sjef for et agenturselskap har han den perfekte dekkhistorien.

– Jeg svarte at det var jeg selvsagt interessert i. Dessverre ble det aldri flere oppdrag. Jeg forsto det slik at sjefen for etterretningstjenesten, Vilhelm Evang, ikke hadde vært så godt informert om at amerikanerne også var innblandet. Derfor ble foten satt ned, sier han.

– Du var spion!

Nå har 90 år gamle Paul Smith reist tilbake til Russland, sammen med NRKs Morten Jentoft. Der har han fulgt spionruten fra 1959. I St. Petersburg – det tidligere Leningrad – treffer han igjen tolken Tamara som han ikke har sett på 55 år.

– Jeg kjente henne igjen med en gang. Hun var like pratsom og levende som hun var i 1959, sier Smith.

For Tamara kommer det som et sjokk at hun hadde hatt to spioner i bilen sommeren i 1959. På hotell Astoria i St. Petersburg får hun endelig vite sannheten. (Se video over).

– Du er spion! Det var bra dere holdt det hemmelig for meg. Var dere ikke redde for å bli arrestert?

– Jo, jeg var redd for at du skulle oppdage oss.

– Jeg oppdaget ingenting. Nei, tenk for et skrekkelig eventyr jeg var med på. Jeg var som et lam som ble lagt på et bål, ler hun.

Se historien til en annen norsk spion i Sovjetunionen her