– Glad jeg kan hjelpe

Av Thomas Olsen og Knut-Sverre Horn

Sri Lanka er hardt rammet av flodbølgen, med godt over 20.000 døde så langt. (Scanpix)

Torill Borud (52) regner med å være fremme i hovedstaden Colombo på Sri Lanka første nyttårsdag. Sosionomen har en måneds permisjon fra familievernkontoret i Lakselv for å hjelpe de mange som er i nød i katastrofeområdet.

Som medlem i beredskapsgruppa til Kirkens Nødhjep regnet Borud med at hun ville bli bedt om å dra.

En lettelse å bli sendt ut

– Sånn sett er det en lettelse å bli spurt og vite at nå skjer det noe. Jeg føler meg maktesløs når jeg sitter i Norge og ser alt det som kommer på TV. Jeg vil gjøre noe. Det er godt å vite at noe skjer og at også jeg er i gang snart.

Hun har lang erfaring som hjelpearbeider, og har vært blant annet i Rwanda etter folkemordet, i Irak og i Afghanistan. Likevel tror hun denne katastrofen vil bli den verste hun har jobbet med.

– Jeg regner jo med at det første jeg møter er bare kaos. Colombo er vel ikke ødelagt, etter det jeg forstår, men det kommer til å være masse mennesker fra kysten som kommer for å finne slekt og venner. Jeg kommer til å møte masse mennesker i sjokk. Mange er fysisk skadet, men det psykiske er ikke mindre skremmende: Folk bare eksisterer - det er vår måte å beskytte oss på. Vi klarer ikke å ta inn over oss det forskrekkelig som er skjedd.

Samtaler – og musikk

– Hvordan takler man påkjenningene man møter i et katastrofeområde?

- Det er i hvert fall godt å ikke være alene. Det å sitte på et hotellrom og se i veggen er ikke noe særlig. Jeg har utstyrt meg med musikk, og så må jeg ha noen å prate med.

Borud reiser alene i dag, men Kirkens Nødhjelp har allerede en stedlig representant som var på Sri Lanka da flodbølgen rammet.

– Vi har et nettverk av lokale kirker og organisasjoner vi jobber sammen med, så mye aktivitet er i gang allerede, sier hun.

Verst for de fattigste

– Min oppgave blir primært koordinering av hjelpeapparatet. Jeg regner med at FN kommer til å ha hovedkoordineringen for landet, men i tillegg er det mange andre organisasjoner. Vi må finne fram i virvaret. Det er en tendens til at stedene som er lettest å nå får god hjelp ganske fort. De fattigste og de som bor lengst unna er det mye verre å nå. For at ikke all hjelp skal gå til noen steder, må man koordinere dette så godt som mulig, sier Borud.

Hjelper seg selv

Hun legger vekt på at lokalbefolkningen selv har en enestående evne til å mobilisere:

– Det vi vet fra tidligere er at folk er utrolig flinke til å ta vare på hverandre. Lenge før noe internasjonalt apparat er i gang, har folk hjulpet hverandre allerede.