Tre år uten fred i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Den amerikanske offensiven er rettet mot sunnittenes tyngdepunkt i Samarra-området der det hevdes at terroristlederen Abu Musab al-Zarqawi befinner seg. Det er med andre ord Al Qaida-nettverket i Irak som skal tas med en operasjon der det er satt inn 50 fly og et par hundre taktiske kjøretøyer.

De amerikanske militære melder allerede om mange drepte og arresterte opprørere, slik de under Vietnam-krigen forsøkte å påvirke opinionen hjemme i USA med "bodycounts". Men nå som den gang er det ingen som kan si hvor mange som virkelig er stridende og hvor mange sivile som rammes.

Amerikanerne har aldri brydd seg om å telle sivile tap i Irak. Dette er en av mange forklaringer på hvorfor okkupasjonen er så upopulær, også blant dem som ønsket Saddam Hussein vekk og blant de mange sjia-muslimer som ikke har noe imot at sunnittene får lide etter de ødela deres viktigste moské.

En politisk aksjon

USAs president George W. Bush. (Foto: AP/Scanpix)

Men vi tar neppe mye feil om vi betrakter dette først og fremst som en politisk aksjon som skal vise irakerne at Bush-administrasjonen har handlekraft. Den må antagelig også sees i sammenheng med meningsmålingene som på treårsdagen viser at to tredjedeler av amerikanerne ikke lenger tror George W. Bush har noen løsning på Irak-problemet.

Bare 30 prosent støtter ham, og like mange er overbevist om at det ender med full borgerkrig.

George W. Bush er blitt det som i amerikansk språkbruk kalles en "lame duck", en handlingslammet president. Man må helt tilbake til Richard Nixon for å finne en president som hadde lavere oppslutning i sin andre periode.

Det betyr imidlertid ikke at demokratene er noe troverdig alternativ. Heller ikke de scorer høyt. Det er med andre ord en alminnelig politisk lammelse i USA.

Borgerkrig eller sekterisk vold?

Ekspertene strides om det er borgerkrig eller sekterisk vold som er den største trussel i Irak. Mange har spådd borgerkrig, blant annet International Crisis Group, som i sin ferskeste rapport sier at det internasjonale samfunn og nabostatene nå må forberede seg på at Irak faller fra hverandre. Rapporten regner med at nabostatene kan intervenere dersom det går slik, og dermed har man en større regional krise. Historikerne peker på at Irak var en kunstig statsdannelse, en oppfinnelse av kolonimaktene.

Alles kamp mot alle

Andre eksperter er mer opptatt av den sekteriske vold der hevnaksjoner de ulike religiøse grupper imellom truer sikkerheten. Dette er både små og store grupper og de slår ofte til i vilt raseri for å ramme nettopp sivile. Mens det tidligere var større militære formasjoner som kjempet seg imellom og mot amerikanerne, som vi husker i Falluja i november 2004 og senere mange andre steder, er det nå nesten alles kamp mot alle.

Al Qaida-nettverket

Amerikanske soldater sikrer en landsby utenfor Samarra i Irak 17. mars 2006. (Foto: AP/Scanpix)

Med amerikanernes offensiv i Samarra er det Al Qaida-forbindelsene som skal tas. Men uroen i Irak skyldes ikke først og fremst utenlandske terrorister som er kommet dit. Det er irakerne, og særlig sunnittene, som opprørere og terrorister rekrutterer sine støtter fra. Militæraksjonen nå løser ikke problemet med stadig flere sekteriske drap.

Kritikk og selvkritikk

I forbindelse med treårsdagen er det kritikk og selvkritikk som preger amerikanske kommentatorer, men lite selvkritikk på høyeste hold. En av de mest interessante er David Brooks i The International Herald Tribune. Han minner om at det allerede våren 2003 var mange som advarte mot utviklingen, også blant dem som i prinsippet var tilhengere av krigen.

New Yorks Times’ Michael Kerry som fulgte 3. infanteridivisjon som "embedded" journalist, dvs han levde blant soldatene, skrev hvordan geriljaen hadde tatt kontroll over Najaf. Han advarte om at dette ville bli en langvarig geriljakrig etter at amerikanerne hadde gjennomført selve invasjonen. Det samme gjorde Washington Posts David Ignatius. De innså at amerikanerne stod overfor en ny type krigføring, en asymmetrisk krig der amerikanernes og britenes overlegne militærmakt ikke var nok.

Ekspertene advarte

General Tommy Franks, som i ettertid fremstår som en brutal sjef som ikke tålte noen som helst uenighet blant sine offiserer, skrøt av at dette bare var peanøtter.

Terroreksperten Rachel Ehrenburg, derimot, slo fast at det var minst 30.000 opprørere, og hun fikk støtte av den tidligere U.S. Marines-obersten Gary Anderson som sa at Saddam Husseins republikanske garde, som også norske militærkommentatorer var så opptatt av, var mindre farlig enn en langvarig geriljakrig. Begge fikk rett. Også arabiske og pakistanske eksperter advarte, uten at Det hvite hus eller Pentagon tok noe hensyn til det.

Nei til all kritikk

USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld. (Foto: AP/Scanpix)

I dag vet vi at de militære sjefer ute i felten var mer realistiske enn skrivebordsgeneralene og forsvarsminister Donald Rumsfeld. New York Times-reporteren Michael Gordon har sammen med generalløytnant Bernard Trainor skrevet en rapport - "Cobra II" - som viser hvordan Rumsfeld og Franks ikke bare lukket øynene for alle advarslene, men de sparket eller skjøv til side offiserer som våget å si fra. Intet tyder på at Rumsfeld er blitt mer realistisk, selv om han i sitt stille sinn innser at alt ikke gikk som han planla.

Iranerne tjener på det

Irakiske analytikere som Svenska Dagbladet har snakket med, sier at den amerikanske storoffensiven forstyrrer arbeidet med å danne ny regjering. Det var vanskelig nok på forhånd. Den oppfattes som "arrogant stormaktspolitikk", som ikke tar hensyn til den skjøre politiske prosess i Bagdad eller forholdene ute i landet.

De som tjener mest på det som nå skjer, er iranerne og deres forbundsfeller i Irak. Teheran har et trumfkort dersom USA alene eller sammen med Israel skulle bombe de kjernefysiske anlegg. Da vil de amerikanske styrker i Irak bli meget utsatt.

Dette er et viktig våpen som ayatollahene kan bruke i tillegg til å sperre oljetransporten fra Persia-golfen. I Midtøsten "henger alt sammen med alt", som en gammel arabisk venn av meg pleide å si.

(NRK)