Verre og verre i Irak

En røyksky stiger opp over Bagdad etter at en bilbombe har gått av. Bomben drepte en person og skadet sju andre. (Foto: Scanpix/AFP)

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Til nå har langt over 30.000 sivile irakere og mer enn 2300 amerikanske soldater mistet livet i en krig som blir en stadig større belastning for president George W. Bush og for USA. Det er terroristene som har vunnet mest på konflikten. Irak er i dag en rekrutterings- og treningsbase for irakiske og utenlandske terrorister, og i tillegg kommer de propagandamessige seire for Al Qaida og andre terroristorganisasjoner.

Ved grove brudd på Genevekonvensjonene, som fangemishandling i Guantanamo og Abu Ghraib, har USA mistet den moralske overlegenhet.

Spredning av demokrati?

Å tale om at Irak-okkupasjonen vil føre til en spredning av demokrati og menneskerettigheter i Midt-Østen lyder i dag som en dårlig spøk.

Men uansett hva vi mener om amerikanerne, så er det ingen fordel for noen av oss at USA mister sin posisjon som verdens moralske politimann og at terroristene fortsetter å score PR-poeng.

Og selv om større realisme er nødvendig og det retoriske hykleri bør avkles, så skal man være på vakt mot den i bunn og grunn rasistiske holdning at arabere, iranere og kurdere ikke er skikket for demokrati.

Tofrontskrig

Den siste måneden er situasjonen blitt forverret for amerikanerne. Nå kjemper de ikke lenger bare mot sunniopprørere, men har også fått radikale shiamuslimer som sine argeste motstandere.

Det var angrepet på Mustafa-moskeen i det nordlige Bagdad 26. mars som utløste denne reaksjon. Da ble mange sivile drept mens de lå på kne i bønn. Amerikanerne hevdet det var en irakisk patrulje assistert av dem som drepte 16 opprørere som var mistenkt for kidnapping og terrorhandlinger. Bønnen var bare et skalkeskjul for deres egentlige virksomhet, ble det sagt.

Al Sadr-militsen

Men shiamuslimene svarte at det var en terrorhandling mot deres troende. Moskeen var nemlig shiamuslimsk. Noen av de som ble drept, tilhørte Muqtada Al Sadrs milits som kjempet en bitter kamp mot amerikanerne høsten 2004.

Al Sadr har flere tusen mann under våpen, står i nær kontakt med Teheran og støtter statsminister Ibrahim Al Jafaari som Washington er skeptisk til. Amerikanerne er havnet i en tofrontkrig – mot sunniopprørere og mot shiaopprørere.

Statsminister Ibrahim Al Jaafari har forgjeves forsøkt å danne en ny regjering etter valgene i januar.

De eneste de i øyeblikket ikke har noen problemer med er kurderne, som stort sett styrer seg selv. Der vil problemet dukke opp først dersom Irak går i oppløsning og kurderne etablerer sin egen stat. Da vil Washington måtte velge mellom tyrkerne og kurderne.

Press på statsministeren

USAs ambassadør, Zalmay Khalilzad, har med direkte støtte fra president Bush lagt press på shia-politikerne for at de skulle slippe til flere sunnitter i regjeringen.

Han forsøkte også å få den shiamulimske United Iraqi Alliance (UIA) til å droppe støtten til Ibrahim Al Jaafari, som forgjeves har forsøkt å danne en ny regjering etter valgene i januar. Amerikanerne har endelig innsett at det er deres erkefiender, ayatollahene i Iran, som har vunnet mest på utviklingen i Irak.

Regjeringsstøttede terrorister

Ambassadør Khalilzad har forsøkt å få statsministeren til å legge bånd på shia-milits som driver en ren terrorkampanje mot sunnittene som hevn for ødeleggelsen av Samarra-moskeen 22. februar. Dette er mordgrupper som ikke skyr noe middel for å skape terror og frykt blant sunnimuslimene, altså en regjeringsstøttet terrorisme. Khalilzad sa nylig at «flere irakere dør på grunn av militsen enn av terroristene aksjoner».

Shia-milits bryter seg inn i privathjem som verken regjeringstyrkene eller amerikanerne kan beskytte, torturerer folk og etterlater de stygt mishandlede lik på gaten. The Guardians mann i Bagdad, Jonathan Steele, kunne nå i påskeuken rapportere at av de ett tusen kidnappede og torturterte personer den siste måneden, har de fleste vært ofre for shia-militsen.

Bush ville angripe uansett

Samtidig som situasjonen i Irak virker helt fastlåst, fortsetter avsløringene i USA om hva som gikk galt og hvem som hadde ansvaret.

The New York Times kunne nylig avsløre at president Bush i en samtale med statsminister Blair allerede i januar 2003 skal ha sagt at han ville angripe Irak uansett.

President Bush skal allerede i januar 2003 ha sagt til Storbritannias statsminister Tony Blair at han ville angripe Irak uansett. (Foto: Scanpix/Reuters)

Det er også kommet frem at presidenten selv ga tillatelse til å offentliggjøre CIA-hemmeligheter for å ramme en kritisk ambassadør som var gift med en agent. Når denne etterforsking er ferdig, kan det bli flere enn visepresident Cheney og hans visestabsjef som sitter i klistret.

Mangelfull planlegging

En ting er at nesten alt som kunne ha gått galt, er gått galt etter at president Bush triumferende erklærte Irak-krigen for vunnet – Mission Accomplished. Noe annet er den totalt mangelfulle planlegging på forhånd. Her ligger mye av årsaken til at alt har gått så skjevt.

New York Times militærkorrespondent Michael Gordon, som levde sammen med de amerikanske invasjonstyrkene, og pensjonert US Marines-general Bernard Trainor har i sin nye bok «Cobra II. The Inside Story of Invasion and occupation of Iraq» (Atlantic Books, New York) dokumentert hvordan forsvarsminister Don Rumsfeld og øverstkommanderende Tommy Frank feide alle innvendinger til side. De trodde at USAs militærteknologiske overlegenhet og USA-vennlig irakere skulle gjøre det hele enkelt og greit.

Rumsfeld invaderte Irak med bare en tredjedel av de soldater som de fleste av hans generaler mente var nødvendig. Disse to egenrådige herrer demonstrerte dessuten en total uvitenhet om de politiske og kulturelle forhold i Irak.

Ingen planer for okkupasjonen

Bare en måned før invasjonen begynte, hadde Washington ingen plan for hvordan de skulle ordne opp i Irak etter at Saddams hær var beseiret. Hverken under invasjonen eller etter på kjempet amerikanerne mot regulære irakiske styrker av betydning.

Det er alle de som kastet uniformen og dro hjem for å vente på første og beste anledning til å slå til, som har vært og er amerikanernes problem. Den første amerikanske soldat som ble drept i Irak, ble skutt av en sivil iraker i en privatbil, og fortsatt er det sivilkledde opprørere som dreper amerikanere og irakere. De har store lagre av våpen og ammunisjon å trekke på.

Hvorfor sparkes ikke Rumsfeld?

Når jeg leser denne boken, forstår jeg ikke hvorfor George W. Bush har beholdt Rumsfeld. Det kan enten skyldes en ekstrem lojalitet overfor medarbeidere eller at Bush selv var mer delaktig i forsømmelsene enn han hittil har villet innrømme.

Presidentens uvilje mot å kvitte seg med Rumsfeld blir desto mer påfallende når vi ser hvor mange pensjonerte generaler som krever hans avgang. Dette er offiserer som enten satt i sentrale stabsfunksjoner eller ledet soldater i felten. Det er allerede seks generaler som har gått offentlig ut. De sier at Rumsfeld som hovedansvarlig for forsømmelsene må stilles til ansvar. Ikke engang under Vietnam-krigen var det et slikt fagmilitært opprør.

Borgerkrig eller ikke?

Når vi ser på den alvorlige situasjon i Irak, blir det et hypotetisk spørsmål om man skal kalle det «borgerkrig» eller «sekteriske oppgjør». Bagdad-regjeringen ble meget fornærmet på den egyptiske president Murbarak da han brukte ordet «borgerkrig». Og president George W. Bush vil heller ikke gå med på at det er noen borgerkrig i Irak. Men hans ambassadør i Bagdad taler om «borgerkrigsliknende tilstander».

Dette blir et spill med ord. I realiteten er situasjonen i Irak helt ute av kontroll, og dette skjer i en tid da amerikanerne planlegger hvordan de med militære midler skal stanse det iranske atomprogram. En internasjonal thriller-forfatter kunne ikke ha diktet opp et verre scenario.

(NRK)