Kikkehull til naboens lommebok?

Vanligvis ønsker pressen seg åpenhet og innsyn. Det har vi fått denne gangen.

Så vidt vi vet – er det ingen over og ingen ved siden når det gjelder innsyn i skattelister.

Demokratihensyn

Derfor må vi minne om departementets begrunnelse for at pressen skulle få fullstendig tilgang til skattelistene:

• man ønsket å styrke debatten om skattesystemet.
• man ville synliggjøre sammenhengen mellom skatteevne og skattlegging.

Skattebetalerforeningen mener at denne form for åpenhet er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

I en meningsmåling gjort av Synovate for Skattebetalerforeningen viser det seg at hele 46 prosent av de spurte var motstandere av offentlige skattelister. 32 prosent var for. Undersøkelsen viste at de med lav inntekt i større grad var motstandere enn andre. Les hele artikkelen her - Skattebetalerforeningen: Flertall mot offentlige skattelister .

Nullskatteyterne

Begrepet nullskatteytere har for lengst fått fotfeste i vårt vokabular. Begrepet beskriver bare hvor mye den enkelte betalte i skatt – ikke hva som var den enkeltes skatteevne.

De aller rikeste kan sikkert leve med betegnelsen nullskatteyter. Men for de med de laveste inntektene er det kanskje ikke like interessant å bli hengt ut i det offentlige rom på denne måten.

Dessuten behøver ikke skattelistene å være riktige. Pressen blir ellers bedømt på om det vi opplyser, er korrekt.

Gapestokk og fellesskapsbidrag

Det er neppe noen tvil om at offentliggjøringen av skattelister har hatt sin virkning.

På et vis har skattelistene blitt en gapestokk som synliggjør bidraget fra den enkelte samfunnsborger til fellesskapet.

Stortingets flertall ønsket at pressen skulle få frem virkelige verdier bak den enkelte skatteyter – i tillegg til en debatt om skattesystemet. Stortingets begrunnelse her.

Synliggjort avmakt

Dels har vi fått en debatt om skattesystemet. Den har i særlig grad synliggjort den store forskjellen vi har på beskatning av kapital i forhold til skattlegging av arbeid.

Den har også synliggjort den avmakt som også denne regjeringen står overfor når det gjelder å lage et skattesystem som tilfredsstiller den absolutte rettferdighet. For hva er det egentlig?

Det er grunn til å tro at skattelistene har gjort det noe mer ubehagelig å fremstå som nullskatteyter.

I det norske samfunnet er det ikke statusbyggende å ikke betale skatt.

Kanskje blant enkelte nullskatteytere – men ikke blant folk flest.

Skattesminke

Skattesminking har blitt betegnelsen for dem som ikke lenger ønsker belastningen med å fremstå som nullskatteyter i skattelistene.

Man sørger rett og slett for at man betaler såpass mye skatt at man ikke lenger opplever ubehaget av å bli karakterisert som nullskatteyter.

Det var den rødgrønne regjeringen som sto bak vedtaket om offentliggjøring av skattelister.

Fremdeles vil listene gi oss eksempler på at personer har langt bedre skatteevne enn det skattelistene gir uttrykk for.

Det er imidlertid ikke ulovlig å være nullskatteyter i Norge. Så lenge man er innenfor lovens rammer. Og det er fremdeles mulig å være nullskatteyter innen lovens rammer i Norge.

Besnærende

Men det er myndighetens ansvar å lage et skattesystem som er så rettferdig som mulig. Enkelte politikere har denne høsten gjort seg til talspersoner for prinsippet om at lønn og kapital skal beskattes likt.

Et besnærende resonnement – men helt uten fotfeste i det virkelige liv. All den stund en skipsreder kan ta med seg både penger og skip til en øy som beskatter også kapital enda rimeligere enn Norge.

Kapitalen kan kreve internasjonale arbeidsbetingelser.

Matteus-prinsippet

Vi aldri får et skattesystem som ivaretar alle aspekter av begrepet rettferdighet.

Skattesystemer har alltid hatt en tendens til å følge det såkalte Matteus-prinsippet. Det prinsippet vi finner hos evangelisten Matteus 13. kapittel, vers 12–13. «For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har».

Men offentliggjøringen av skattelister har sin pris. Den betales først og fremst av de rikeste og de fattigste. Ingen av gruppene liker å fremstå som nullskatteytere.

Pinlig for noen

I vårt egalitære samfunn er det ikke særlig belønnende å være forskjellig. Men det var neppe tilsiktet at de med minst penger skulle føle seg uthengt.

Skattelistene er i alle fall her. Vi kan nok en gang måle norsk forskjellighet i kroner. Ingen tvil om at det blir mye morsom journalistikk av dette.

Vi kan nok en gang fråtse i det den enkelte måtte oppleve som skrikende urimelig – eller ganske pinlig.

Med det kravet til nøyaktighet som ligger til grunn for disse listene er det i alle fall grunn til å se litt muntert på det hele.

God fornøyelse!