Denne replikken er et svar på Nikolaj Frobenius' kronikk «En snikende, subtil løgn»
Nikolaj Frobenius peker i sin kronikk på en rekke aktuelle og interessante problemstillinger i forbindelse med nyere litteratur. Mye av det er jeg enig i, og debatten bør tas, både om sjangre og selvbiografiske innslag i mange av de klassisk kategoriserte sjangrene.
Opphavet til hans refleksjoner er imidlertid det som hittil er kommet fram i pressen om mitt bokprosjekt ”Moren”, om en bok som ennå ikke foreligger. Han ser for seg en scene mellom en forfatter og en døende kvinne – skremmende? Absolutt. Meg? Uten tvil. Men dette er en fortelling jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i!
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Tok selv initiativ til ferdigstillelse
For den som ikke var til stede på Wenche Behrings dødsleie, var jeg! Den siste gangen jeg så henne var den 4. mars – knappe tre uker før hun døde. Etter tre timer skiltes vi som de beste venner under de avtalte forutsetninger om en bok, som vi var blitt enige om to måneder tidligere. Det var hun, som etter at hun trakk seg fra vår første avtale og en grundig tenkepause på fire måneder, tok initiativ til at boka skulle ferdigstilles.
På grunn av situasjonen som hersket da, og som var vesentlig forskjellig fra den opprinnelige, ble vi enige om nye forutsetninger og inngikk en ny avtale.
Hva som skjedde på hennes dødsleie etter vårt siste møte, vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvem som var til stede eller hvor, når, hvordan og hvorfor Wenches holdning ble endret – nettopp på dødsleiet.
Det jeg imidlertid vet mye om er hennes dagligliv, hennes oppfatninger og hele hennes livshistorie gjennom utallige samtaler og møter i løpet av det siste året før den 4. mars i år. Under klare forutsetninger. Frobenius bør derfor se for seg andre enn meg bøye seg smilende – eller i en annen sinnstilstand – over den døende.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Kan se det større bildet
Pressen, som jeg har vært en del av i årtier, lever sitt eget liv.
Et av pressens problemer er at den alltid og på grunn av plassmangel bare kan gi et fragmentert bilde av virkeligheten. Som erfaren journalist kan jeg dessverre ofte se resultatene etter bildene i pressen som en klar parallell til H.C. Andersens eminente eventyr om fjæren som ble til fem høns på vei til markedet.
Fordelen med forfattere er at de har tid og forhåpentlig kunnskap nok til å se hendelser, mennesker og bøker i et større bilde. Det er også en fordel at debatter og kronikker baserer seg på en bredere oversikt og dypere kunnskap enn i dagspressen.
Jeg har erfaring med å figurere i mediebildet og vet derfor at Ole Paus en gang i en revyvise hadde rett da han sa om pressen «Har vi bygget dem (kjendiser) opp, så skal vi rive dem ned!»
Det godtar jeg. Men jeg håper at debatten rundt boka om moren til terroristen og massemorderen, dens litterære og noe uvanlige sjanger, litterære grep, innhold, språk, kvalitet, etikk, juss, ytringsfrihet og ytringsansvar, tas når den foreligger.
Hvis det blir ønskelig og nødvendig...
