Årets desiderte høydepunkt på Quart kom allerede på festivalens andre dag. For selv om enkelte sikkert finner større helter andre steder - og selv om det ennå gjenstår tre dager av festivalen - er det ingen tvil om at David Bowie sto i en særklasse da det gjaldt forhåndsforventningene.
Og de innfridde han mer enn fullt ut onsdag, fra første strofe av åpningslåten ”Life On Mars?” til siste avskjedsbukk etter ”Ziggy Stardust” halvannen time seinere.
Gjenskapt seg selv
Etter å ha virret forvirret rundt de siste 20 årene, har David Bowie gjenfunnet og gjenskapt seg selv på ”Heathen”. Han virker både mer inspirert og framfor alt mer avslappet, etter at han endelig har innsett at rollen som avantgardistisk nyskaper har løpt fra ham.
For mens forsøkene på støytungmetall i Tin Machine og drum’n’bass-eksperimentene på 1990-tallet vitnet om en artist i panisk angst for å bli akterutseilt, har han nå slått seg til ro og akseptert at han som 55-åring faktisk ikke står midt i ungdomskulturen. Og derfor i stedet har staket ut sin egen kurs, med fortiden som ballast, nysgjerrigheten som vellykket retningsviser og sin sjarmerende utstråling som døråpner.
Synger med autoritet
På Quart ga det seg blant annet utslag i at han foruten de nye låtene på ”Heathen”, fokuserte mest på 70-talls epoken fra ”Ziggy Stardust” via ”Low” til ”Scary Monsters” i 1980, plater som hans nye album ”Heathen” har klare stemningsmessige referanser til. Mens han elegant og fornuftig ignorerte alt mellom ”Let’s Dance” i 1983 og drøye to år gamle ”Hours”.
Med et trehodet uhyre på gitarer (med blant andre Earl Slick), Gail Ann Dorsey på bass og keyboardisten Mike Garson fra Bowies 30 år gamle gruppe Spiders From Mars som sentrale støttespillere i det 7 mannogkvinnesterke bandet, øste Bowie av sin majestetiske katalog med kongelig autoritet.
Og med en stemme som var like uttrykksfull som den var identitetsskapende, mens smilet og det usedvanlig joviale og uhøytidelige snakket mellom låtene knyttet nære kommunikasjonsbånd mellom scenen og de 12.000 tilskuerne.
Gammelt og nytt
Gjennom hele konserten vekslet Bowie sikkert mellom gammelt og nytt, og mellom allsangvennlig pop/ballader via instrumentale stemningspartier til tung og røff funk.
De nye låtene passet både i stemning og arrangement meget godt sammen med de gamle. Med en sound i rett linje fra ”Ziggy” via ”Changes” og ”Ashes To Ashes” til den nye, glimrende ”Slip Away” i de mer popmelodiøse låtene. Med en elektrisk sprakende sitring som tok ”Sound & Vision” og framfor alt ”Heroes” til himmels. Og med en tyngde som ga mer funky låter som ”Stay” og ”Let’s Dance” (i en kraftig omarbeidet versjon) trøkket de trengte og fortjente.
Uten maske
Første gang jeg så David Bowie var så langt tilbake som i Ekeberghallen i Oslo i juni 1978.
Mellom da og nå har jeg sett ham ytterligere 6-7 ganger på like mange turnéer. Med unntak av den første, har han aldri vært så bra som på Quarten onsdag.
På disse konsertene har jeg også sett den musikalske kameleonen iføre seg mange ulike masker. Ofte fascinerende, men sjelden så sjarmerende som onsdag, da han kastet masken og bare var seg selv. Det er vi glade for!
Dette spilte Bowie:
Life On Mars?
I’ve Been Waiting For You
Speed Of Life
China Girl
5.15 the Angels Have Gone
Stay
Slip Away
Cactus
Ashes To Ashes
Afraid
A New Career In A New Town
Fashion
Changes
Sound & Vision
Heroes
Heathen
---Xtra---
Everyone Says Hi
I’m Afraid of Americans
Let’s Dance
Ziggy Stardust
Av
Leif Gjerstad, NRK Upunkt
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
