Festningen under festningen

– Minene lå ute hele tida. Alle båtene, med både danskeferge og vanlig godstrafikk, seilte rett over dem hver gang de gikk forbi her ute.

Orlogskaptein Per Egil Grimstad peker ned mot sjøen. Gjennom det trange sundet går en av Norges travleste skipsruter. Hver eneste dag passerte utallige små og store skip uten å vite at havbunnen under dem var plantet med store sprengladninger.

– Fra landsida og omtrent en kilometer videre ut i fjorden lå minene med 50 meters mellomrom. Og når jeg sier «store sprengladninger», så snakker vi altså om rundt halvannet tonn TNT per mine!

– Festningens hjerne

Oscarsborg festning ligger som et krigsskip av stein midt ute i Drøbakssundet. Strategisk plassert som den siste forsvarslinjen før innseilingen til Oslo, skrev festningsøya seg for evig inn i de norske historiebøkene under det tyske overfallet på Norge 9. april 1940.

De bratte, gresskledde vollene strutter fremdeles av truende kanonløp og mørke skyteskår, men den virkelige festningen skjuler seg dypt under bakken. Her ligger det et topphemmelig forsvarsanlegg som sto klart til strid gjennom hele den kalde krigen.

– Det er her nede selve hjernen i festningen ligger, forteller Grimstad, som er øyas kommandant, før han åpner døren til en trapp under det buede hovedfortet. Den mørke gangen fører til et underjordisk anlegg hvor svært få har fått lov til å sette sin fot.

Kanonene som reddet kongen

Naturlig nok forbindes festningen først og fremst med 2. verdenskrig, og den dramatiske senkningen av «Blücher». Den tyske krysseren ledet invasjonsstyrken som skulle innta Oslo, men møtte sin undergang i det smale sundet mellom Drøbak og Oscarsborg. Over 800 tyske soldater døde i det kalde vannet, og forsinkelsen gjorde det mulig for den norske statsmakten å rømme. Konge, Storting og regjering kunne dermed fortsette motstandskampen fra sitt eksil i England.

De dramatiske hendelsene er beskrevet utallige ganger, sist i den populære kinofilmen «Kongens nei».

Mange besøkende tror historien om Oscarsborg både starter og slutter med senkningen av «Blücher», men festningen rommer også en annen og mer ukjent historie.

Etter okkupasjonen flyttet Forsvaret på nytt inn på fortet. De foreldede kanonene fikk stå, men under bakken ble det anlagt et hemmelig anlegg som var i bruk frem til midten av 90-tallet. Oppgaven var fremdeles å vokte Oslo, men nå med våpen langt dødeligere enn granatene og torpedoene som stanset tyskerne.

360º: På bildet over kan du klikke og dra for å bevege deg 360 grader rundt i det underjordiske anlegget. På venstre side ligger et kart hvor du kan klikke deg inn på flere rom, eller du kan følge pilene.

– Høyest beredskap i NATO

I tiden etter 2. verdenskrig fikk avdelingene nord i Norge naturlig nok høyest prioritet, men i de sørlige delene av landet var det også rundt 40 større og mindre kystfort. Noen ble overtatt av tyskerne, mens noen ble bygget nye.

– Fortenes oppgaver var å beskytte viktige byer og regioner mot angrep fra sjøen. Anleggene skulle sikre tid for mobilseringsavdelinger til å komme i stilling slik at man kunne forhindre eller forsinke et angrep lenge nok til at alliert hjelp kunne komme frem, sier seniorrådgiver Jøril Finstad i Forsvarsbygg.

Konseptet lignet det man hadde i Sverige, med jagerfly og kystfort som hjørnestenene i invasjonsforsvaret som skulle beskytte mot et fiendtlig angrep. Disse militære enhetene hadde høyest beredskap i hele NATO-systemet, og på bare tretti minutter skulle de stå klare.

– Man antok også at fortene ville bidra til at en angriper ville skjønne at et angrep kom til å «koste» og at de derfor ville virke avskrekkende, sier Finstad

For forsvaret av Oslo lå den ytterste hovedsperrelinjen mellom Rauøy og Bolærne, mens Oscarsborg lå som en siste skanse i tilfelle en fiende skulle komme seg forbi, forteller hun.

Endret trusselbilde

Konseptet var basert på konvensjonell krigføring, med NATO og landene i Warsawapakten som sannsynlige motstandere. Men etter hvert som trusselbildet endret seg og en invasjon var mindre sannsynlig, ble også forsvaret lagt om.

– Golfkrigen i 1991 endret myndighetenes syn på stasjonære kystfort. Man oppga prinsippet om et invasjonsforsvar, gikk bort fra faste anlegg og over til mer mobile enheter, forklarer Finstad.

Kystartilleriet markerte sitt hundreårsjubileum i 1999, men bare noen korte år senere ble hele våpengrenen lagt ned. I 2002 vedtok Stortinget at Oscarsborg festningen skulle åpnes og tilrettelegges for sivil bruk, og forvaltningen ble overført til Forsvarsbygg. I dag er Oscarsborg fredet. Fredningen var del av grunnlovsjubileet 2014, og ikke tilfeldig valgte man 9. april som dato.

– Festningen er uløselig knyttet til viktige milepæler i landets historie og ikke minst til hendelsene 9. april 1940. Denne historien er viktig å formidle til nye generasjoner, og i den sammenhengen vil festningen spille en sentral rolle også i framtida, forteller Finstad.

I dag har festningen rundt 100.000 besøkende hvert år, men det er fremdeles deler av anlegget som er avlåst og stengt for vanlige folk.

Tidskapsel fra den kalde krigen

– Selve gangene her nede er fra da festningen ble anlagt tidlig i 1850, men på slutten av 1950-tallet ble flere av de gamle ammunisjonslagrene bygd om, forklarer Grimstad og låser opp den første av flere solide ståldører.

I bunnen av trappa åpner det seg opp et nettverk av gamle haller. Det første rommet er fylt med store trekasser merket med militær skrift. Flere av dem ble liggende igjen etter tyskerne, og er utstyrt med både riksørn og hakekors. Litt lenger inne står det lagret hundrevis av gamle granater. Noen i gjenspikrede kasser, andre oppstilt helt åpent med spissen i været.

Omtrent 10 meter under bakkenivå går hallene på nytt over i trange korridorer. En labyrint av åpninger forsvinner hit og dit i mørket, og ved ett av veiskillene stanser Grimstad foran en kraftig panserdør dekket av tykke bolter.

– Bak denne ligger festningens operasjonsrom. Kun de som hadde noe å gjøre her nede kom inn hit. For resten av festningen var dette forbudt område, sier Grimstad og tar et solid tak med begge hendene i spaken ved siden av døren.

Det smeller i stål når de tunge sperreboltene løsner fra festene. Døren som glir opp er over 10 centimeter tykk, med en bred tetningslist av gummi. Her ligger festningens kommandosentral, hermetisk lukket som en tidskapsel fra den kalde krigen.

Operasjonsrommet

Før sto alle rommene her nede i konstant overtrykk som skulle beskytte mot giftig gass og bakteriologiske angrep, forteller Grimstad. I gangen rett innenfor døra henger en måler som viser lufttrykket. Nå har pilen lagt seg livløs på rødt.

I enden av gangen ligger et stort rom, nøyaktig som da det ble forlatt på begynnelsen av 90-tallet. Gamle manualer og instruksjonsbøker ligger oppslått og klare på de nedstøvede skrivebordene. Da anlegget var fullt bemannet satt mellom 15 og 20 mann her nede.

Bak et stort kontrollpanel, dekket av knapper, spaker og telefonrør, står to slitte kontorstoler. Her satt sjefen på festningen sammen med operasjonsoffiseren og tok alle de viktige avgjørelsene. Veggen rett foran kontrollpanelet er laget av glass, med en smal nisje bak.

– Festningens hovedoppgave var å bekjempe sjømål. Basert på meldinger som kom inn fra fort lenger syd i fjorden ble all interessant skipstrafikk plottet inn her, forklarer Grimstad og plugger inn kontakten til lyset. Lysrørene har sluttet å virke, og står og blinker uten å tennes skikkelig.

En lang linjal henger på glasset. Den er oppdelt i kilometer og nautiske mil, og er der for enkelt å kunne ta ut peiling og avstand fra Oscarsborg og til fartøyene som kommer nordover, forklarer Grimstad og skyver linjalen langs kartet som er risset opp på glassplaten. Et merke er tegnet inn og markerer rekkevidden for fortets kanoner.

Adgang forbudt!

Bak operasjonsrommet ligger to små rom. Et sambandsrom med rekker av gamle radioer og gulnede kartruller. Lenger inne, bak en ny stengt dør, ligger kryptorommet. På det meste var det bare en håndfull personer som hadde lov til å gå inn hit, forteller Grimstad.

– Her inne satt det ikke folk hele tiden, kun under øvelser eller hvis det var høynet beredskap, sier han og åpner døren. Over en streng advarsel om at døren alltid skal være lukket, er det en liten luke som bare kan åpnes fra innsiden. Rommet er tomt, bortsett fra to små skrivebord og noe som ser ut som et par gamle skrivemaskiner.

– Dette er fjernskrivere som kodet og dekodet meldingene som kom inn til fortet. Eksakt hvordan de virket vet jeg ikke, det var det veldig få som visste. Her inne var det hemmelig!, ler han.

Meldingene som kom inn var mye statusmeldinger som fortalte om fiendtlig aktivitet, for å holde sjefen og festningen oppdatert på situasjonen. Etterretningsrapporter kunne også komme, hvis det var nødvendig for festningen å motta det. På kryptorommet ble de skrevet ut og levert til fortsjefen gjennom luken i døren.

– Russland var fienden

På den andre siden av gangen ligger flere små rom. I det største av dem stirrer to oransje glassøyer ut i mørket. De runde dataskjermene er montert i grå stålkabinett og ser ut som de er hentet fra en 70-talls science fiction-film. Dette er radaren og ildledningssystemet som ble brukt for å finne fienden og regne ut hvor man skulle sikte, forklarer Grimstad.

– Det vi så for oss under den kalde krigen var jo et angrep fra Russland, eller østblokk-statene. Vi så for oss at fienden ville komme inn fjorden med store styrker, og da skulle vi stoppe dem!, forteller han.

Soldatene som satt foran disse skjermene hadde fortets kanskje viktigste arbeidsoppgave. Datamaskinene ble samvittighetsfullt matet inn med alt fra vindstyrke til atmosfæriske forhold for å beregne en mest mulig nøyaktig posisjon for å treffe fienden.

På sydspissen av øya ligger to kanoner som var i bruk frem til begynnelsen av 90-tallet. Kanonene kunne avfyre høyeksplosive granater på over 10 kilo, og kunne treffe mål over 11 kilometer ute i fjorden.

– Men kanonene var ikke beregnet på å stoppe større fartøy. Hovedvåpnene på Oscarsborg var minefeltet og torpedobatteriet. Med dem kunne vi effektivt stenge hele fjorden. Sikre Oslo, det var målet med hele festningen, forteller han og trykker på et par av bryterne som ikke har vært i bruk på flere tiår.

Usynlige våpen

«Den farlige og usynlige fienden», som minene ble kalt, er et særdeles kraftfullt og effektivt våpen. Når de først var lagt ut, utgjorde de en langvarig trussel som både var vanskelig å se og fjerne for en angriper. Minene lå omtrent en kilometer ute i fjorden, forankret til havbunnen og klare til å settes av. Med 50 meters avstand dannet de effektivt en propp i hele det 700 meter brede sundet.

– Minene var kontrollerbare og kunne detoneres manuelt hvis fiendtlige skip nærmet seg. De to kanonene skulle bare bestryke området og ta ut eventuelle minesveipere som ville forsøke å uskadeliggjøre minene før hovedstyrken kom inn mot Oslo, forklarer Grimstad.

Minefeltet ble tatt opp i 1989, men festningen hadde stridsevne helt frem til 1993. Oscarsborgs absolutt siste forsvarslinje ligger en kort spasertur fra hovedfestningen.

Siste forsvarslinje

Skjult i fjellet på den nordlige festningsøya, Nordre Kilsholmen, ligger det siste av festningens våpen. Torpedobatteriet var kanskje det som hadde størst operativ betydning på Oscarsborg under den kalde krigen, forteller Grimstad.

– Helt frem til noen år etter Berlinmurens fall var torpedobatteriet en del av forsvaret av Oslo. Det ligger på det smaleste stedet i Drøbakssundet, så det å legge et siste forsvarsanlegg for å stoppe en sjøveisinvasjon her, var en fornuftig løsning, sier kommandanten.

Ved åpningen i 1901 var det undersjøiske torpedobatteriet et teknisk vidunder i verdenssammenheng. Batteriet bestod av en fjellhall over vann med tre utskytningssjakter sprengt ned under havflaten på østsiden av holmen. Hver sjakt var utstyrt med to heisrammer som ble ladet over vann og senket ned i sjøen ved avfyring.

For fiender var det helt usynlig, og den tyske invasjonsstyrken visste ikke om anlegget da de kom inn fjorden i 1940. Det var fra torpedobatteriet «Blücher» ble gitt nådestøtet før det krenget over og sank, noen hundre meter lenger inne i fjorden.

Torpedobatteriet var det siste stridsanlegget på Oscarsborg som ble tatt ut av beredskap, den 1. januar 1993. Etter det har det bare vært mobiliseringsstatus på festningen, forteller Grimstad.

– Men vi var forberedt på å møte en fiende, og en fiende som hadde forsøkt å ta seg inn gjennom Drøbakssundet ville bli påført store skader. De ville kjent at festningen var operativ, ja!