Bush vil ha med FN på USAs vilkår

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Når Bush var så lite konkret i sin tale til Hovedforsamlingen, skyldes det at det for tiden pågår delikate drøftelser med Frankrike, Russland, Kina og andre USA-kritiske land om en ny FN-resolusjon som kan trekke verdensorganisasjonen mer aktivt inn. Det amerikanerne tenker seg er humanitær hjelp og at FN kan overvåke de første frie valg og være rådgiver når en ny irakisk grunnlov skal utarbeides. Men det er ikke tale om at FN skal få noen som helst myndighet over okkupasjonsstyret. Det skal fortsatte være et amerikansk og delvis britisk domene.

USA trenger assistanse

Bush vil ha en FN-resolusjon som skaper et gunstigere psykologisk klima for de land som sitter på gjerdet og nøler med å sende styrker til Irak. Det er til tross for Bush´s skjønnmaling av situasjonen i FN-talen helt på det rene at amerikanerne og britene vil ha problemer med alene å skape den sikkerhet og trygghet som er nødvendig for at det politiske og økonomiske gjenoppbyggingsarbeidet skal ta fart. Hverken FN eller frivillige hjelpeorganisasjoner vil sende inn mannskaper og matriell i et område der ingen kan garantere deres sikkerhet, og internasjonale innvestorer vil holde seg vekk så lenge de ikke har noen som helst sikkerhet for sine folk og penger.

Terroristenes strategi

Det er nettopp det de Saddam-tro terrorister forstår. Ved å gjennomføre stadige selvmordsaksjoner og bakholdsangrep tvinger de amerikanerne til å lukke seg inne bak sine tungt bevoktede bunkersvegger, og amerikanske soldater skyter i tide og utide av frykt for at eventuelle terrorister skal slå til først. Det rammer irakiske sivile og øker uviljen mot okkupasjonen. Det er påfallende at okkupasjonsstyret overhodet ikke oppgir noe tall på sivile døde.
Ved dessuten å ramme infrastrukturen med fortsatte sabotasjehandlinger forsinker terroristene den økonomiske gjenoppbygging.

Bremers privatisering

Det gjør heller ikke situasjonen bedre at de signaler det amerikanske okkupasjonsstyre har sendt ut, skremmer den irakiske middelklasse som er nødvendig for å bygge opp en ny økonomi. Prokonsul Paul Bremer opptrer som en frimarkedsfundamentalist og vil privatisere Iraks økonomi før irakerne i frie valg har kunnet peke ut sine representanter og bestemme hva slags fremtid de egentlig vil ha. Nå risikerer irakerne at utenlandske spekulanter, først og fremst amerikanske, rykker inn og overtar det meste før de selv kommer på banen.

Med tanke på valgåret

Alt dette er bakgrunnsmusikk som i større eller mindre grad når frem til George W. Bush`s øre. Det er presidentvalg neste år, og Bush vet at dersom USA må påta seg en langvarig byrde økonomisk og militært, risikerer han at velgerne vender ham ryggen. Som i alle taler Bush holder, var det også et element av amerikansk innenrikspoliotikk i talen til FN. Bush vet at han ikke kan la haukene drepe fredsduene dersom han skal ha håp om gjenvalg, derfor den mer forsonlige tone.

Ønsker ikke noen ny ordkrig

Men det er også et annet viktig element som man ikke skal overse i mangelen på konkrete innrømmelser fra Bush. Hverken Washington eller de europeiske hovedsteder ønsker noen gjentagelse av den bitre transatlantiske ordkrig tidligere i år. Og selv kritikere av USA`s krigføring som Frankrike og Tyskland ønsker ikke at USA skal ende opp i en umulig situasjon i Irak.

President Chirac har gjort det klart at Frankrike ikke vil nedlegge veto mot en resolusjon som ikke går langt nok etter fransk oppfatning, og forbundskansler Gerhard Schröder ser bare frem til å bli fotografert sammen med en smilende George W. Bush. Også han tenker innenrikspolitikk når han bedriver utenrikspolitikik, særlig etter SPD´s katastrofale valgnederlag i Bayern.

Selv om de transatlantiske motsetninger antagelig er mer strukturelle og derfor mer langvarige enn som så, er det på begge sider av Atlanteren et ønske om å dempe ned motsetningene. Selv om Rumsfeld og hans folk ikke har gitt opp sine planer, så har ikke Bush bruk for deres provoserende språkbruk for tiden.

Kofi Annan tenker nytt

Heller ikke FN´s generalsekreteær Kofi Annan valgte noen konfrontasjonskurs selv om alle skjønte at han var bekymret for den amerikanske unilateralisme når det gjelder forkjøpskrig.
Han er med god grunn skremt av en utvikling der krigen mot terrorisme og masseødeleggelsesvåpen blir ført helt utenfor FN´ ramme og etter supermakten USA´s forgodtbefinnende.

Annan forstår at det er en helt ny situasjon i internasjonal politikk etter 11.september 2001.
Også FN må finne en måte å møte de nye utfordringer på. Forkjøpskrig mot terrorister som truer med å utslette millionbyer eller radere ut et helt folk kan bli nødvendig, slik FN tidligere har godtatt bruk av militær makt etter angrep, som i Korea, eller for å forhindree fullstendog kaos, som i Belgisk Congo (idag Zaire).

I fremtiden må man finne frem til et system der veto fra et av de faste medlemmer av Sikkerhetsrådet ikke stanser ethvert militært tiltak mot masseterrorisme, men samtidig må man unngå at enkeltstater får carte blanche til å gjøre hva de vil.

Vanskelig balansegang for FN

Kofi Annan har vist at han er en realist. Det er ikke nok bare å være mot amerikansk unilateralisme - amerikansk alenegang - man må også bringe FN inn på en realistisk måte. FN kan i lengden ikke neglisjere den sårbarhetsfølelse som preger det amerikanske folk. Men FN kan heller ikke bli et gissel for Washington. Det blir en meget vanskelig balansegang.