Presset øker på George W. Bush

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Amerikanske soldater sikrer åstedet for selvmordsangrepet på Ezzedim Salim 17. mai. (Foto: AFP/Scanpix)

Okkupasjonsmaktene forsikrer at overføringen av sivil myndighet til irakerne vil gå etter planen, selv om lederen for styringsrådet, Ezzedim Salim, ble brutalt myrdet 17. mai da han skulle besøke det amerikanske hovedkvarteret. Den nye terrorhandlingen vil komplisere denne prosessen og skremme bort irakere fra å samarbeide med en regjering som ikke har den reelle makt, det vil si den militære. Amerikanerne insisterer på å ha den hele og full militære makt inntil videre. Men mordet på Ezzedim Salim demonstrerte med uhyggelig tydelighet at selv supermaktens enorme militærapparat kan ikke garantere samarbeidsvillige irakeres sikkerhet.

Presset på George W. Bush øker både hjemme og ute, samtidig som den sikkerhetsmessige situasjon snarere blir verre enn bedre. Selv om amerikanske militære og politiske ledere i Irak stadig påstår at de kontrollerer situasjonen, så er det nå klart at den er ute av kontroll. Selv okkupasjonsmaktens talsmenn måtte i helgen innrømme at den motstand de møter fra milits som er lojale overfor den radikale sjia-lederen Muqtada Al-Sadr er en "mindre oppstand", ikke lenger isolerte episoder.

Moderate sjia-ledere under press

Det finnes mer moderate ledere som mener Al-Sadr burde ha bidratt til å dempe konfrontasjonen om de hellige byer. Men Al-Sadrs menn er så sterke og så fanatiske at de skaper store problemer for amerikanerne, som svarer med å bruke stridsvogner og angrepshelikoptre mot historiske gravsteder, moskeer og andre hellige steder. Det hisser opp resten av sjia-befolkningen og tvinger de moderate ledere til å være mer kompromissløse. De mange sivile tap på irakisk side gjør det vanskelig, om ikke umulig, for sjia-lederne å samarbeide med okkupasjonsmakten.

Soldater lojale til den sjiamuslimske lederen Moqtada Sadr i Karbala. (Foto: AFP/Scanpix)

Sjia-muslimene utgjør 60 prosent av Iraks befolkning og er en gruppe okkupasjonsmakten ikke kommer utenom. Uten sjia-ledernes samtykke blir det ingen politisk løsning. Selv de mest moderate av dem mener at deres majoritetsstilling gir dem rett til å styre Irak etter frie valg. Men selv om sjia-muslimene forfekter det demokratiske prinsipp om frie valg, så vil de ikke ha noen sekularisert, demokratisk stat. De tar sikte på en religiøs og enhetlig stat som regjeres etter religiøse lover, slik som i Iran.

Kurderne gir seg ikke

Men en slik stat vil helt sikker møte voldsom motstand fra kurderne som er skeptiske til arabere generelt, og er like lite begeistret for sjia-muslimene som for sunnittene, selv om det var den sistnevnte gruppe som forfulgte dem under Saddam Hussein.

Kurderne i nord vil aldri akseptere at en irakisk armé kommer tilbake og at alle de rettigheter de har oppnådd siden 1991 blir gjort til skamme. Egentlig vil flertallet av kurderne ha et selvstendig Kurdistan. Minstekravet er at de får beholde sin nåværende status, det vil si at et fremtidig Irak må bli en føderasjon der de enkelte deler har betydelig selvstyre. I dag er det stabilt i nord. Okkupasjonsmakten har færre enn 300 mann der. Kurderne selv sørger for ro og orden. Den situasjonen vil endre seg dramatisk dersom okkupasjonsmakten eller den irakiske sivile administrasjon etter 30. juni skulle forsøke å gjeninnføre et sentralisert styre.

Sunnittene mest bitre

Sunnittene vil også kreve en eller annen form for selvstyre i sine områder dersom de skal være med på en total løsning. Selv om de er en minoritet er det sunnittene som har styrt det moderne Irak, og det er de som historisk sett har vært både irakiske nasjonalister og pan-arabiske. Det er sunnittene som har tapt alt og er mest bitre. Men uten dem blir det ingen politisk løsning.

Den ignorante Paul Bremer

Utfordringene står i kø for Paul Bremer, USAs sivile administrator i Irak. (Foto: AFP/Scanpix)

Den amerikanske eks-diplomaten Peter Galbraith, som kjenner Midtøsten særdeles godt og i dag er knyttet til Center for Arms Control and Non-Proliferation i Washington, skriver i The Guardian at det eneste håp for Irak er en løs føderasjon der de tre folkegruppene får styre seg selv. Galbraith latterliggjør den amerikanske prokonsul Paul Bremer, som nylig uttalte seg om "veien til et nytt Irak der flertallet verken er sunni, sjia, kurdere eller turkmener, men irakere." Galbraith spør hva slags irakere Bremer har vært i kontakt med fra sin betongfestning. Galbraith betrakter åpenbart sin tidligere State Departement-kollega som en ignorant.

Jeg har gjennom et langt liv som utenriksmedarbeider kjent mange amerikanske diplomater – mange av dem meget profesjonelle og sympatiske, men også noen særdeles amatørmessige og mindre egnet til å ha med mennesker fra andre kulturer og religioner å gjøre. Paul Bremer er ikke den som har imponert meg mest. Men selv om Bremer hadde vært en anerkjent spesialist på Midtøsten – hvilket han ikke er – og selv om han hadde hatt alle de egenskaper som er nødvendig for å gjøre en god jobb i Bagdad, så ville oppgaven kanskje likevel ha vært umulig.

Utgangspunktet som galest

For utgangspunktet for den ytterste vanskelige situasjon som amerikanerne og britene er havnet i, er at først ble krigen igangsatt på et løgnaktig grunnlag. Det fantes ingen masseødeleggelsesvåpen og Saddam var ingen forbundsfelle av bin Laden. Dernest foretok ikke Pentagon de nødvendige forberedelser til å styre landet etter at Saddams armé var nedkjempet. Høyere offiserer som mente det skulle settes inn langt større og spesialtrenede styrker for å ta seg av okkupasjonen og gjenoppbyggingen, ble bare latterliggjort av den arrogante forsvarsminister Rumsfeld. Sansynligvis har det i nyere tid ikke vært noen amerikansk forsvarsminister som har vært så miskjent av sine egne fagfolk, de militære.

Heller ikke ble det gjort de nødvendige forberedelser for å sikre gjenoppbyggingen av vann- og elektrisitetsforsyningene og få sykehus og helsestell for øvrig i gjenge igjen. Den sivile politimakt ble lammet ved at alle Baath-tilhengere ble stengt ute. Pentagon ville heller ikke høre på britene som jo har en viss erfaring fra Irak. Nå må Washington betale prisen for disse forsømmelser. Det er tale om å overføre amerikanske avdelinger fra Sør-Korea, til tross for at Nord-Korea antagelig er en større fare for verdensfreden enn Irak noen gang var.

Ikke lenger noen troverdighet

Mishandling av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet har satt sinnene i kok i den arabiske verden. (Foto: AP/Scanpix)

Alle disse problemer var til stede før avsløringene om tortur og ydmykelser i Abu Ghraib-fengslet og andre steder kom. De avslørende bilder har sjokkert en hel verden og har lagt et stort press på Bush-administrasjonen. Men selv om presidenten beklager det inntrufne og forsikrer at det bare var enkelttilfeller, har hans administrasjon ikke lenger noen troverdighet. I den arabiske verden, som jo ikke akkurat er kjent for human fangebehandling, har avsløringene kommet som en bekreftelse på "hvordan amerikanerne egentlig er". Washington har spilt ballen rett i fanget på muslimske fundamentalister og terrorister.

Rumsfeld avslørt

Seymour Hersh, som avslørte massakrene i My Lai i Vietnam, har i siste nummer av The New Yorker kommet med avsløringer som viste at torturen og mishandlingen slett ikke var enkelttilfeller og at man ikke kan legge all skylden på menige amerikanske soldater og fangevoktere. Det var ifølge Hersh Rumsfeld selv som lempet på de strenge regler for avhør av fanger. Det var han som utløste den kjedereaksjon som endte med de pinlige avsløringer. Pentagon-trioen Rumsfeld, Wolfowitz og Perle skal ha vært fascinert av den amerikanske sosialantropologen Raphael Patais bok "The Arab Mind", der det hevdes at anklager om homoseksualitet, nakenhet og seksuell mishandling var en nøkkel inn i irakernes psyke. Ved hjelp av slike midler skulle man kunne knekke fanger og skaffe informatorer. Ved å vise den slags bilder som det åpenbart er tatt hundrevis av, skulle fangene tvinges til samarbeide. Fangene ble truet med at deres familier skulle få se bildene.

CIA sa nei

At Rumsfeld fra før bare hadde forrakt til overs for Geneve-konvensjonene var kjent. Det interessante er at etterretningsorganisasjonen CIA, som har vært mest i skuddlinjen i kongresshøringene, frikjennes av Seymor Hersh, og Hersh har aldri vært noen beundrer av CIA. Han skriver at CIA sterkt motsatte seg de metoder Pentagon anbefalte.

Da utenriksminister Colin Powell fikk høre om avsløringene og så bildene, som ifølge Rumsfeld ikke var så ille som de Pentagon hadde, tok han helt uprovosert ordet "My Lai" i sin munn. My Lai-massakrene var begynnelsen til slutt for det amerikanske Vietnam-engasjementet. Ser vi nå begynnelsen til slutten på George W. Bushs og Tony Blairs "hellige" krig i Irak?