Mer kaos og usikkerhet i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Terroren har to mål – på den ene siden det sivile irakiske styret og alle som stiller seg til tjeneste for det, på de annen side okkupasjonsmaktene USA og Storbritannia og alle som på en eller annen måte hjelper til med gjenoppbyggingen av Irak.

Det er en tosidig destabiliseringsstrategi:

Overgangsregjeringen skal fratas en hver autoritet og legitimitet; irakerne skal skremmes fra å samarbeide med en regjering som hovedsakelig består av folk som amerikanske har innsatt og som til dels har arbeidet tett sammen med vestlige etterretningstjenester.

Og andre land skal skremmes fra å la seg involvere i Irak.

HEVN: Sørkoreanske demonstranter i Seoul satte fyr på et bilde av Abu Musab al-Zarqawi etter å ha fått vite at landsmannen var blitt halshugget i Irak. (Foto: AP/Lee Jin-man)

Fritt vilt

Alle utenlandske hjelpearbeidere i Irak er fritt vilt for terroristene. Det gjelder også personer fra land som har gått klart imot den amerikanske Irak-politikken, som Russland.

Russiske gisler ble ikke henrettet, men aksjonene mot dem var tilstrekkelig til at Moskva hjemkalte alle.

Terroristene hadde neppe nølt dersom Moskva ikke hadde hjemkalt dem.

Selv ikke-stridende rammes

Den brutale halshugging av Kim rammer et land som ikke har eller kommer til å sende kampstyrker til Irak.

De sør-koreanske soldater er ikke-stridende ingeniørtropper slik som de norske. Men dette har altså ikke gitt noen som helst garanti mot at de blir oppfattet som allierte til okkupasjonsmakten.

Det burde i hvert fall i ettertid gi stoff til ettertanke for den norske utenriks- og forsvarsledelse som holdt fast på at irakerne betraktet våre jenter og gutter som venner og ikke stridende.

Kims skjebne viser at dette var en ren illusjon.

Lett å presse demokratiene

Terroristene vet utmerket godt at de ved slike utpressingsaksjoner rammer demokratiene der disse er svakest.

Det har lenge vært en sterk opposisjon i Sør-Korea mot i det hele tatt å ha soldater i Irak. Henrettelsen av Kim vil gjøre regjeringens stilling enda mer utsatt.

Det er antagelig bare et tidsspørsmål før land som er i Sør-Koreas situasjon, vil oppleve det samme. Verken vesteuropeere, sør-amerikanere eller asiater vil stå i kø for å komme til Irak.

Iraks infrastruktur skal tas

Samtidig fortsetter anslagene mot Iraks infrastruktur. På ny er oljeledninger satt i brann, denne gang tilførsler til et av de største raffineriene.

Disse anlegg er meget utsatt og kan ikke sikres hundre prosent uten at det settes inn langt større styrker enn okkupasjonsmakten og den provisoriske regjering har til disposisjon.

Uten oljeinntekter vil gjenoppbyggingen blir forsinket og det vil ytterlige øke misnøyen med okkupantene og overgangsregjeringen.

Den vanlige iraker opplever at elektrisitets-, gass og vannforsyningene er like dårlige, og kloakkanleggene er så primitive at det er en trussel mot helsetilstanden til millioner.

Det er ingen overdrivelse å si at den vanlige irakers hverdag er verre i dag enn under Saddam, selv om flertallet ikke ønsker despoten tilbake.

Må unngå utpressing

Alt dette vet Washington utmerket godt. Administrasjonen har nok en mer realistisk oppfatning av situasjonen enn den offentlige ønsketenkning gir uttrykk for.

Men president George W. Bush har vel ikke noe annet valg enn å stå på sitt. USA kan ikke gi etter for terroristenes press, og det bør heller ikke andre land gjøre.

Men de må unngå å komme i en situasjon at de kan utpresses. Det vil si at de må hjelpe til med gjenoppbyggingen av Irak uten å sende sine folk dit, i hvert fall militære.

Hva skal NATO gjøre?

Dette er den dystre bakgrunnsmusikk når NATO i Istanbul i neste uke skal diskutere hva alliansen bør gjøre.

Noe kollektivt militært engasjement kommer ikke på tale. Det stanses av både fransk, tysk, belgisk og spansk veto.

Men det kan tenkes andre måter å vise NATO-solidaritet på.

Sitter alliansen bare med hendene i fanget, vil det gjøre et særdeles uheldig inntrykk i USA og det kan gjøre det lettere for terroristene å destabilisere Irak.

Uansett hva man mener om den amerikanske og britiske invasjon, så er ingen demokratiske land tjent med at Irak havner i fullstendig kaos.

Imunforsvar mot negative nyheter

Hjemme i USA står president George W. Bush på sitt når det gjelder 9/11-kommisjonens klare konklusjon at det ikke var noe samarbeide mellom Al Qaida og Saddam Hussein.

Saddam avviste alle slike fremstøt. Men likevel fortsetter Bush jr å si at det var en slik forbindelse. Det samme gjør Tony Blair.

Det er som kjerringa som satt i fossen og sa: «Klippe-klippe!».

Men dette er ikke nødvendigvis noen feil taktikk av George W. Bush, for meningsmålinger i april viser at 57 prosent av amerikanerne virkelig trodde at Saddam og Bin Laden samarbeidet.

De fortsetter å tro det uansett hva 9/11-kommisjonen sier.

Amerikanerne har reagert på fangemishandlingen, men heller ikke det behøver å bli en stor belastning for Bush personlig.

«Small town America»

Det anerkjente PEW Research Center sier at amerikanere flest blir stadig mindre berørt av nyhetene fra Irak og at de utvikler et slags imunforsvar mot ubehagelig informasjon.

Det velgerne reagerer mest på, er «bodybags» (liksekker) som kommer hjem og følelsen av at det brukes enorme summer som kunne ha vært bedre anvendt hjemme.

De drepte soldater kommer først og fremst fra «Small Town-America». Over halvpartene stammer fra småbyer med et folketall på under 10.000.

Der føles tapet av deres unge jenter og gutter mye sterkere enn i storbyene. Og der er også bekymringen for økonomien størst.

Økonomien avgjør

Det som til syvende og sist avgjør presidentvalget, er de økonomiske og sosiale forhold til høsten like før amerikanerne går til urnene.

I dag mener to tredje deler av de spurte at USA er på gal vei. De frykter de skal miste jobben; de er i det hele tatt engstelige for fremtiden.

Men selv ikke de økonomiske oppgangstegn den siste tiden har hjulpet George W. Bush særlig.

Likevel er det høyst usikkert om Kerry vinner over Bush.

De fleste amerikanske valgforskere jeg har kontaktet, forsikrer meg om at dette presidentvalg vil dreie seg om det de kaller «perception», det vil si det samlede menneskelige inntrykk av kandidatene.

George W. Bush har stor goodwill

George W. Bush har stadig et reservoar av goodwill å gå på etter 11.september.

Han oppfattes som en sterk leder som virkelig mener det han sier, og han er også en «likandes kar». Folk føler at de kjenner hans familie og de liker den, men de vet ikke engang at John Kerry har barn, kunne Newsweek fortelle.

Det skal åpenbart mer enn dårlige meldinger fra Irak til å frata George W. Bush seieren.

Men fem og en halv måned som gjenstår til valget er i amerikansk politikk som en evighet. Mye kan hende innen da.

It isn`t over before it`s over!

(NRK)