Bush gjør som han sier

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Den klart antikommunistiske Richard Nixon hadde ingen problemer med å komme til forståelse med sovjetlederne, og han foretok det historiske gjennombrudd overfor Kina.

President Richard Nixon hilser på Mao Tse-Tung i kommunist-Kina i 1972.

Ronald Reagan kom etter mange år med skarp antikommunistisk retorikk (”Ondskapens imperium”) til forståelse med Mikhail Gorbatsjov og gjorde slutt på den kalde krigen.

Tilbød samarbeid

Ingen rustet opp mer enn Reagan, også på det kjernefysiske området. Men han markerte seg på Reykjavik-møtet i 1986 som verdens fremste "atomprotestant" da han ville avskaffe alle kjernevåpen og tilbød Gorbatsjov et samarbeid om ”stjernekrigs”-teknologien.

Det var Gorbatsjovs tabbe at han avslo tilbudet, men vestlige kaldkrigere var lettet. Richard Perle sa til meg i Washington etter på at Reagan "holdt på å miste jordkontakten".

Den sentrale amerikanske diplomaten Jack F. Matlock har i en nettopp utkommet bok ("Reagan and Gorbachev. How the Cold War Ended") redegjort for hvordan de to statsmenn gjorde slutt på den kalde krigen.

Er seg selv

Men George W. Bush er verken Nixon eller Reagan, og heller ikke er han lik sin far, president George H. W. Bush, som var en av de mest utpregede pragmatikere som har sittet i Det hvite hus.

President Ronald Reagan (høyre) og Mikhail Gorbatsjov undertegner en omfattende nedrustningsavtale i Washington i 1987. (Foto: AFP)

Unge Bush er seg selv, kanskje seg selv nok. George W. Bush er George W. Bush. Han gjør det han sier. Han er en politiker som gjennomfører det han lover, så langt det over hodet er praktisk mulig.

Internasjonalt vil han ufortrødent fortsette sin krig mot terrorismen, uansett hvilke innvendinger europeerne har. Tross alt er det flere store land i verden som var glade for George W. Bushs gjenvalg: Russland, Kina, og India, for å nevne de største. Det var først og fremst vesteuropeerne og radikale u-landspolitikere som ville ha John Kerry.

Mer isolert enn USA

Nå er det Europa som blir mest isolert globalt, ikke USA. Når George W. Bush har fått et klart folkelig mandat til å fortsette sin krig mot internasjonal terrorisme og dessuten får støtte av de russiske, kinesiske og indiske ledere, hvorfor skulle han revidere denne politikk?

Det er absolutt intet som tyder på at George W. Bush ikke vil holde frem som han stevner i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det blir fortsatt amerikansk unilateralisme, alenegang om nødvendig.

Verdikonservative

Det samme er tilfelle i innenrikspolitikken. Bush klarte å mobilisere det verdikonservative Amerika – alle de som setter familien og tryggheten i nærmiljøet høyest.

Det er de som er imot fri abort, som er skeptisk til stamcelleforskning fordi de mener det strider med ”livets ukrenkelighet” og de som ser på homofile ekteskap som en vederstyggelighet.

For flertallet av amerikanerne er ekteskap mellom mann og kvinne det eneste naturlige, for mange står det som en institusjon innstiftet av Gud. Det gjelder ikke bare evangeliske velgere som Bushs apparat klarte å få frem til stemmelokalene, men millioner av mennesker som ikke bor i det liberale New York eller California.

For mange står disse to stater som syndens buler. Også mange katolikker fulgte sine biskopers råd om ikke å stemme på katolikken John Kerry på grunn av hans liberale syn på fri abort og homofili.

Høyesterett

George W. Bush kommer ikke til å skuffe dem som ga ham sine stemmer ut fra et slikt livssyn. Det aller viktigste han kan gjøre, er å erstatte syke og gamle høyesterettsdommere med sine folk. Dermed setter han sitt preg på det amerikanske samfunnet langt ut over sin andre og siste presidentperiode.

President George W. Bush vil holde frem som han stevner. Her fra gårsdagens pressekonferanse. (Foto: P.Monsivais, AP)

Alle presidenter har vært opptatt å få sine folk inn i Høyesterett. Nå vil den delikate balansen mellom konservative og liberale bli forrykket.

Det vil ikke lenger være noe flertall som sikrer kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp (abortspørsmålet), et flertall dommere som mener samfunnet må gjennomføre aktive tiltak for etniske minoriteter ("affirmative action") eller en overvekt som vil beskytte borgeres rett til fri ytring og gi dem full rettslig beskyttelse (terroristmistenkte som holdes fengslet uten lov og dom).

Kongressen

I den republikanskdominerte Kongressen kan George W. Bush stort sett regne med å få det som han vil, selv om demokratene vil forsøke seg med filibuster for å hale ut avgjørelser i Senatet.

Bush vil kunne gjennomføre de skattelettelser han lovet; de fleste begunstiger de rike. Han vil revidere pensjonsordningen Social Security (jeg har fortsatt mitt amerikanske Social Security-nummer etter mine år i USA) ved å gjennomføre en omfattende privatisering.

Han vil øke støtten til religiøse skoler, og han vil satse på mer resultatorienterte skoler med enda mer testing av dem som går i de videregående (high schools). Det vil antagelig høyne det akademiske nivå, men vil føre til at mange faller helt utenom.

Patriot-lover

George W. Bush vil skjerpe de såkalte Patriot-lover i krigen mot terrorisme, og det vil begrense den personlige frihet og den rettsbeskyttelse som er så viktig for amerikanerne.

Det blir vanskeligere for utlendinger å slippe gjennom nåløyet, og det kan gå ut over rekrutteringen til amerikanske universiteter og forskningssentra. Når USA ikke bare er en militær og økonomisk, men også akademisk supermakt, skyldes det den åpenhet som preger amerikanske akademiske miljøer og den tiltrekning disse øver på intelligente ungdommer - ”the best and the brigthest” - fra hele verden.

Her kan amerikanerne komme til å skyte seg selv i foten. USA kan bli et mindre trivelig samfunn å bo i også for amerikanske borgere dersom storebror ser deg-mentalitet og angiveri skal bli vanlig.

Oljeboring i nord

I miljøpolitikken vil George W. Bush fortsatt si nei til Kyoto-protokollen fordi han mener den ikke tjener USAs interesser. Og han vil nå kunne presse gjennom oljeboring i USAs arktiske områder, til tross for at disse er meget sårbare.

Redningsarbeidere slåss mot oljesølet fra "Exxon Valdez" i Prins William-sundet en uke etter miljøkatastrofen i Alaska i 1989. (Foto: C.Wilkins, AFP)

"Exxon Valdez"-ulykken burde skremme. Den gang gikk en supertanker på grunn og forurenset store kystområder i Alaska med det resultat at massevis av fugler og sjødyr døde. Enhver som opplevde dette på nært hold, som jeg gjorde som NRKs utsendte, vil aldri glemme det.

Men George W. Bush var ikke i Alaska den gang. Han lytter mer til de store oljekonsernene enn til miljøforkjemperne og den lokale urbefolkning.

Sterkt splittet USA

George W. Bush vil forandre Amerika i sitt bilde og legger ikke skjul på det. Det vil han forsøke å gjøre selv om 48 prosent av velgerne ikke ville ha ham. Det er et meget splittet Amerika.

Men slik den demografiske utvikling har vært og fortsatt er – med et stadig sterkere Sør og Sørvest – vil de liberale stater på Øst- og Vestkysten tape stadig mer terreng.

Ikke bare mener George W. Bush å ha Gud på sin side. Demografien arbeider til hans fordel. Det er ikke et trosspørsmål, men et faktum.

(NRK)