Det store selvbedraget

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

FNs spesialutsending til Irak, Lakhdar Brahimi.(Foto:Scanpix)

Da FNs spesialutsending til Irak, Lakhdar Brahimi, nylig sa at situasjonen i Irak var å ille at han ville anbefale en utsettelse av valgene, var en nesten samlet amerikansk presse helt uenig med ham.

Det var Brahimi som la forholdene til rette for Allawi-regjeringen, så han kan neppe fremstilles som noen tilhenger av opprørerne. Til grunn for hans råd lå en realistisk vurdering av situasjonen.

Men noen enkel sak er dette likevel ikke. Gjennomføres valgene 30. januar, som statsminister Ajad Allawi og president George W. Bush insisterer på, kan det ende i et blodbad og fullstendig boikott fra sunni-muslimene.

Men hvis det utsettes, vil det bli tolket som en seier for opprørerne. Og det blir antagelig ikke særlig større sikkerhet dersom man utsetter valgene. Sikkerhet og fred i Irak er et meget langsiktig prosjekt.

Kritisk CIA-rapport

Av alle er det den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA som nå vurderer situasjonen i Irak som mer alvorlig enn Det hvite hus og amerikanske medier gjør.

Her skal man sette et kryss i taket. CIA har fra Vietnam-krigens dager en kompromitterende tradisjon med skjønnmaling og juks. Alt for ofte sendte CIA ut den slags rapporter som administrasjonen ønsket, dette til tross for at den hadde en imponerende stab av eksperter.

Lenger nede i CIA-apparatet har det ofte vært mer realisme enn på toppen der rapportene ble frisert og pusset på før videresending.

Det er i en hemmeligstemplet rapport og i flere muntlige briefinger at CIA har kommet med det pessimistiske syn på Irak. Som gjerne skjer i USA er opplysningene lekket ut til pressen, i dette tilfellet til The New York Times.

Det er ingen hvem som helst som har ført i pennen denne rapporten, men CIAs toppmann i Irak. Rapporten er så fersk at den er datostemplet Bagdad for bare en drøy uke siden.

Volden og terroren øker

CIA mener at volden og terroren i Irak bare vil øke dersom det ikke skjer en betydelig forbedring av den økonomiske og sosiale situasjon og hvis ikke den irakiske regjering tar et fastere grep.

Dette er noe uavhengige observatører har innsett lenge. Krigen og alle terrorhandlingene har lammet det sivile samfunn. Infrastrukturen er fortsatt ikke gjenoppbygd til det nivå den hadde før invasjonen, og selv da var den elendig.

Forurenset vann og stinkende kloakk øker dødeligheten, særlig blant små barn. Sykehusene står fortsatt sterkt skadet og uten det nødvendige utstyr, mye av det ble plyndret de første ukene etter krigen. Gatene er så preget av kriminalitet og terrorisme at vanlige borgere ikke kan bevege seg fritt.

Korrespondentene fastlåst

De utenlandske pressefolkene sitter stort sett på sine hotellrom eller kontorer uten noen kontakt med virkeligheten. De er i likhet med alle utlendinger fritt vilt for terroristene. Man blir i dag ikke særlig godt orientert om situasjonen i Irak bare ved å lese Bagdad-korrespondentene.

CIA-rapporten derimot motsier alle de optimistiske utspill fra Det hvite hus og Pentagon. I forhold til rapporten og briefingene virker utsagnet nylig fra president George W. Bush og statsminister Ajad Allawi blåøyd:

”Seier er ikke bare mulig; det er et faktum. Vi kan se det allerede”. Det er det store selvbedraget.

Kritisk senator

Senatorer fra begge partier har lest rapporten og erklærer seg enig. De var nylig på reise i Irak og fikk se på nært hold hvor ille det er. De kunne slett ikke reise dit de ønsket.

Ikke engang Bagdad-området var trygt for dem. Den republikanske senator Lincoln Chafees sa at ”vi trenger harde fakta og en ærlig fremstilling”. Han mente det var både feilaktig og skadelig når irakiske og amerikanske politikere påstod at situasjonen var i bedring.

”Amerikansk journalistikk i husarrest”

I virkeligheten er den offisielle fremstilling blitt til et eneste stort selvbidrag.

Situasjonen blir ikke bedre ved at amerikansk journalistikk for tiden sitter i ”husarrest”, som Aftenpostens USA-kjenner Per Egil Hegge uttrykker det i en kommentar.

Han siterer The Wall Street Journals Bagdad-korrespondent som uttrykte sin frustrasjon i et skjermbrev og deretter ble fjernet fra Irak-dekningen av den Bush-vennlige redaksjonen. Det straffer seg å bestride den offisielle skjønnmaling.

Et ensidig medieløp

Mens medier som ligger i sentrum og litt til venstre, er ytterst forsiktige og nøler med å utfordre den offisielle versjon, så kjører Fox TV og andre ultrakonservative medier et ytterst ensidig løp.

Det er nesten verre enn det var under Vietnam. Den gang tok det tid før amerikanske medier kom på banen. Det er en myte at de kritiserte krigen fra dens første dag. Det var ikke mediene som sådanne, men enkelte uavhengige journalister som brøt lydmuren i Vietnam.

Amerikansk opinion ble kritisk til krigføringen før de store aviser og TV-selskaper. Da slusene først var åpnet, opplevde Lyndon B. Johnson-administrasjonen et press som tvang en av USAs dyktigste politikere (og en stor reformator) til å frasi seg gjenvalg.

Etter mye om og men, og en Nixon som løy oftere enn han snakket sant, trakk USA seg ut av Vietnam under ydmykende omstendigheter.

Uavhengige straffes

Noe slikt risikerer ikke Det hvite hus eller Pentagon denne gang, så passiv og servil som størstedelen av amerikanske medier er.

De som forsøker å gi et bilde som ligger nær CIA-rapportens konklusjoner, blir enten utvist fra Irak eller frosset ut både på hjemmebane og ute i felten.

Uavhengige rapportører og kommentatorer straffes. Det er ikke ofte i nyere tid at mediene har hatt så vanskelige arbeidsforhold som i Irak.