USA militært overbelastet

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Det er ikke først og fremst venstreorienterte kritikere som har betenkeligheter med utviklingen, men amerikanske militære.

Den amerikanske forsvarssjefen general Richard Myers, forsvarsminister Donald Rumsfeld og general John Abizaid etter at kongressen har diskutert Irak-krigen på et lukket møte.(Foto:AP/Scanpix)

Da forsvarssjefen, general Richard Myers, nylig la frem en hemmelig rapport for Kongressen, kom det frem at nye militære konflikter som USA kan bli involvert i, vil bli vanskeligere å håndtere.

De vil antagelig vare lengre og koste flere amerikanske liv så vel som å forårsake langt flere sivile ofre.

Pentagon kan ikke lenger regne med høyteknologiske ”rene” kriger der egne tap ville være minimale og der de sivile ofre og materielle ødeleggelser ikke blir registrert av de krigførende og følgelig ikke vil være noen stor moralsk og politisk belastning.

Rumsfelds skryt

USA hadde tilsynelatende ubegrensede ressurser, og forsvarsminister Rumsfeld skrøt av at de kunne føre opp til flere større kriger samtidig.

USAs forsvarsminister hevder at landet har ubegrensede ressurser til å føre krig. Her inspiserer han og Afganistans president Hamid Karzai amerikanske tropper som har vært i Afghanistan.(Foto:AFP/Scanpix)

På sin siste pressekonferanse uttrykte president George W. Bush seg fortsatt så optimistisk som han pleier å gjøre. USAs militære engasjement i Irak ville til tross for uforutsette problemer ikke gå ut over de forpliktelser supermakten måtte påta seg andre steder i verden.

Hva han ikke nevnte, var at de amerikanske styrker som var avsatt for Sør-Korea, er bundet opp andre steder. USA har for tiden ingen konvensjonelle militære midler å møte den nordkoreanske utfordring med, og den er mer alvorlig enn Saddam Hussein noen gang var.

Den lojale forsvarssjef Myers

George W. Bush kan neppe sies å være noen problemorientert president, så hans optimisme var ikke overraskende.

Men amerikanske kommentatorer var straks raske til å peke på kontrasten til general Myers, som ellers pleier å være selvutslettende lojal.

Riktig nok forsøkte Pentagon etter på å svekke inntrykket av at forsvarssjefen hadde vært mer pessimistisk enn presidenten, men da deler av den hemmelige rapporten ble lekket ut til mediene, viste det seg at general Myers absolutt ikke var så optimistisk som han pleide å være.

Kritiske røster tillates ikke

Selv om Myers fastholder at USA vil være i stand til å møte alle større militære utfordringer, så advarer han om at det kan ta mer tid og tapene vil bli større enn man hittil har planlagt med.

Hva han ikke sa, var at den institusjonelle Pentagon-optimisme hadde slått feil i Irak. Rumsfeld satte inn langt færre styrker, både i invasjonen og særlig i oppfølgingen enn han ifølge mange militære burde ha gjort.

Styrkene var for dårlig trenet, og de hadde ikke det nødvendige utstyr. Resultatet er at over 1600 amerikanske soldater hittil er blitt drept, enda flere er blitt lemlestet, og krigen mot terrorismen ser ikke ut til å ta noen ende.

Mange generaler og admiraler så denne fare, men de fikk munnkurv eller ble skjøvet til side, slik den norske forsvarsminister åpenbart har lært av sitt amerikanske forbilde. Kritiske røster tillates ikke.

Problemer både i Afganistan og Irak

Mange amerikanske kritikere mener Donald Rumsfeld har skadet USAs forsvarsmakt mer enn noen forsvarsfiender kunne ha maktet.

Han nektet å lytte til fagmilitære innvendinger, han har trukket stadig større veksler på reservistene og han har skadet USAs moralske autoritet både innad og utad ved ikke å slå raskt ned på mishandling av krigsfanger.

Irakiske soldater i Bagdads gater.(Foto:AFP/Scanpix)

Mishandlingen er nå så grundig dokumentert at den ikke lenger kan bagatelliseres. Derfor måtte den afganske president si klart fra før sin reise til Washington.

Selv om det ble glattet over problemene under møtet i Det hvite hus, så kan det ikke lenger benektes at USA står overfor uforutsette og alvorlige problemer også i Afganistan, ikke bare i Irak.

Sure reservister

Belastningen på de amerikanske styrker er blitt stadig større. Reservistene som normalt tjenestegjør i Nasjonalgarden i delstatene, har måttet dra tilbake til Irak mange ganger.

De er sure, for dette går ut over familieliv og skaper betydelige problemer for lokalsamfunnet. Selv om George W. Bush har kommet overraskende bra fra Irak-fadesene, så kan dette skade det republikanske parti i neste valg.

Samtidig ser vi hvordan rekrutteringen til de profesjonelle styrker svikter. For å oppfylle sine kvoter reduserte mange rekrutteringsagenter kravene slik at mentalt svekkede og kriminelt belastede elementer kom inn.

Det ble en slik skandale at hele rekrutteringskampanjen måtte stanses. US Army er oppe i sin verste rekrutteringskrise siden verneplikten ble opphevet i 1973.

Romantisering av militærmakt

Alt dette er selvfølgelig ikke bare Rumsfeld skyld. Mange av problemene begynte å melde seg før hans tid, men Rumsfelds feil var at han lukket øyene for problemene og at han la munnkurv på kritiske røster.

Samtidig har det lenge pågått en romantisering av militærmakt fra nykonservatives og det kristne høyres side. Det kom samtidig med at det ble så populært å skulle påtvinge resten av verden ”The American Way of Life”.

Amerikansk demokrati og frimarkedsideologi skulle, om nødvendig med våpenmakt slik som i Irak, påtvinges diktatoriske regimer. Den wilsonske idealisme ble trukket frem igjen. De militære selv var aldri begeistret for dette.

Etter Vietnam nølte de med å påta seg militære engasjementer som bygget på idealistiske illusjoner. Amerikanske militære er som yrkesoffiserer i de fleste europeiske land mindre krigerske enn hva mange sivile er. For de vet hva krig er.

Det begynte under Clinton

Det skal i rettferdighetens navn understrekes at tendensen til å militarisere utenrikspolitikken – som enkelte er så begeistret for også i Norge - begynte før George W. Bush og Donald Rumsfeld.

Det var i Clinton-administrasjonen at ”liberale hauker” med utenriksminister Madeleine Albright og Dayton-forhandler Richard Holbrooke tvang gjennom prinsippet om ”humanitære” og ”rettferdige” kriger, dvs kriger mot regimer som brøt menneskerettighetene.

Dette lå bak USAs grove brudd på FNs våpenembargo under Bosnia-konflikten og bak samarbeidet med albanske klanledere som senere viste sitt sanne ansikt ved narkosmugling, kvinne-trafikk og etnisk utrenskning. Godtroende og velmenende liberale demokrater nærte slanger ved sitt bryst.

Det er fra den tid vi husker Albrights spydige kommentar til daværende forsvarsjef Colin Powell: ”Hva er hensikten med å ha en så superb militærmakt som dere snakker om, når vi aldri kan bruke den?”

Powell ble Albright svar skyldig, men hun visste naturligvis at forsvarssjefen opprinnelig hadde vært skeptisk til å bruke amerikanske soldater mot Saddam Hussein etter invasjonen i Kuwait.

I det godes tjeneste ble Albright og andre liberale demokrater de reneste militarister. Det lå opprinnelig ikke i kortene hos George W. Bush. Han avviste tanken på ”humanitære kriger”. Han ville ikke bruke amerikansk militærmakt bare for å fremme regimeskifter.

Men dette endret seg totalt med 11. september 2001. Nå fikk de nykonservative, som på mange måter delte de ”liberale hauker”s holdninger, sin sjanse. The Rest is History, som det heter. Fortsettelsen kjenner vi.

Etter den kalde krig

Men bildet blir ikke fullstendig dersom vi ikke tar med det grunnleggende skifte i supermaktsforbindelsene og i øst-vest-forholdet som kom med den kalde krigens avslutning.

Russland var ikke den erkefiende som Sovjetunionen hadde vært. De militære hadde ikke lenger den klart definerte Fiende, med stor F ,som de var vant til å planlegge for. I stedet for den store, stygge Fi oppstod det mange irriterende og problematiske små Fi-er.

Denne omstilling har både amerikanske og europeiske militære hatt vanskeligheter med. Det betyr slett ikke at de løsninger som den amerikanske og norske forsvarsminister har gjennomtvunget, er det fornuftige svar på fremtidens mulige utfordringer.

Det er en diskusjon vi ikke skal ta opp her. Men det er først og fremst sivile politikere, med et haleheng av villige offiserer med sine egne agendaer, som står frem som de nye militarister.

Som den konservative forsvarsvenn, Boston University-professoren Andrew J. Bacevich, skriver i sin nye bok (The New American Militarism. How Americans are Seduced by War. Oxford University Press): ”Det var ikke de militære som fremmet denne nye militarisme!”

Sivile militarister

Amerikanske offiserer ønsket ikke å påtvinge det amerikanske samfunn sine egne militære verdier og holdninger.

I stedet så de på seg selv om en elite, fagfolk som stod til nasjonens tjeneste og skulle forsvare amerikanske nasjonale interesser. De ville gjerne bli respektert og beundret av det sivile samfunn, men de viste liten interesse for å gå til krig.

Det er ikke de militære, men de sivile – velmenende idealister eller kynikere som pakket inn sine egentlige motiver i idealistiske gevanter – som i dag militariserer utenrikspolitikken. Det er de, ikke offiserene, som først vil gripe til våpen.