| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen
Nå skal problemene i Irak glemmes: Det skal snakkes om noe annet.
For å ta forsvarsminister Rumsfelds Norgesbesøk først: Det er verken uvanlig eller urimelig at en amerikansk forsvarsminister legger veien om Norge, selv om vårt land har fått en mindre viktig strategisk betydning etter at Den kalde krigen er over.
 |
| Forsvarsminister Kristin Krohn Devold går godt sammen med sin amerikanske kollega Donald Rumsfeld. Her er de sammen med NATOs generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer på NATO-møtet i Nice i Frankrike 10. februar i år. (Foto: Lionel Cironneau/AP/Scanpix) |
For fortsatt ligger Norge i et skjæringsområde mellom amerikanske og russiske strategiske interesser.
Selv om de amerikanske og russiske kjernefysiske langdistanseraketter ikke lenger er klare til øyeblikkelig utskytning, så holdes de stadig i beredskap. Det er fortsatt slik at ruten over Polhavet er den viktigste for disse våpen, slik også ubåtene som beveger seg stille under og like utenfor den arktiske isen holder et øye med hverandre.
De som tror at Norge har mistet enhver strategisk betydning tar feil, selv om den kalde krigens slutt satte en annen agenda.
Amerikanere og russere allierte
 |
| Allierte i krigen mot terror: Vladimir Putin og George W. Bush. (Arkivfoto: J. Reed/Reuters/Scanpix) |
Nå er russerne og amerikanerne allierte i krigen mot internasjonal terrorisme. I hvert fall ønsker presidentene Vladimir Putin og George W. Bush å fremstille det slik.
Og amerikanerne er på sikt interessert i olje og gass fra feltene i det nordlige Russland og i havet utenfor. USA viser ingen vilje til å skjære ned på forbruket av bensin og olje. Ubegrenset privatbilisme og lave bensinpriser er nærmest å regne som en religion i USA.
Men Washington ønsker å gjøre seg mer uavhengig av Midtøsten-olje, og da er Russland et alternativ.
Her faller ikke amerikanske og norske interesser nødvendigvis sammen, selv om norsk offshore-teknologi burde ha en sjanse i utbyggingen av feltene i Barentshavet og lenger øst.
Norge ensom og alene
Men problemet for vårt land er at i spørsmålet om Svalbardsokkelen står vi helt alene, ensom og forlatt i en verden preget av kalde nasjonale og forretningsmessige interesser.
Og vi har heller ikke lenger den støtte vi var vant til når det gjelder delingslinjen i Barentshavet. Gråsoneavtalen har overlevd alle sovjetiske og russiske ledere siden Leonid Bresnjev. Den viste seg å være mer seiglivet enn både kommunismen og sovjetstaten.
Eksspionen og den russiske etterretningstjenestens fortsatte protesjé, Arne Treholt, kan notere seg for en historisk triumf. Det er få avtaler som har trosset vær og vind så hårdnakket som Gråsoneavtalen. Arne Treholt kan i dag tillate seg å le av alle oss som var kritiske til Gråsoneavtalen.
Russisk nasjonalisme
Den nåværende og kanskje i enda større grad den fremtidige russiske ledelse vil antagelig vise seg å være enda mer nasjonalistisk i sin nordpolitikk.
Med den nye forsvarspolitikk legger vi nordområdene nesten åpne for press. Disse spørsmål vil Rumsfeld neppe kommentere, for han vil ikke lage problemer for forsvarsministeren og forsvarssjefen, som i dag leverer det USA helst vil ha - nemlig innsatsklare styrker til bruk der NATO, det vil si Washington, har behov for det.
Den norske deltagelse i EUs innsatsstyrke er mindre interessant for amerikanerne, men dette pluss NATO-forpliktelsen gjør at Telemark Bataljon ikke lenger kan disponeres i Norge. Den er overbelastet av internasjonale oppdrag.
Ikke problemer for Krohn Devold
Den amerikanske ambassade i Oslo er sikkert så profesjonell at den har orientert Rumsfeld om spillet omkring stortingsproporsjonen om nordområdene.
Den lå lenge på utenriksminister Jan Petersens bord fordi hans kollega i forsvarsdepartementet ikke ønsket noe som kunne forstyrre hennes og den nye forsvarssjefens opplegg.
Det Rumsfeld minst av alt ønsker, er å lage vanskeligheter for sin favoritt blant NATOs forsvarsministere. Men de norske journalistene bør likevel stille spørsmål om dette, og er de gode nok, vil de sikkert få Rumsfeld til å skamrose Krohn Devold.
Det vil neppe tjene en allerede hardt trengt statsråd, som forlengst ville ha måttet gå av dersom det ikke hadde vært stortingsvalg til høsten og Arbeiderpartiet ikke ønsker å overta regjeringsmakten nå. Kritikken av Krohn Devold har vært et spill for galleriet. Alle visste at den for lengst sprengte tabbekvote ikke ville få noen praktiske konsekvenser. Det vet også amerikanerne.
Norge blant de "villige"
Men dersom Rumsfeld følger opp sin sjef og nevner Norge blant de "villige", slik presidenten har gjort ved et par anledninger, så kan det være pinlig nok for statsminister Kjell Magne Bondevik og den norske regjering.
Bondevik hindret, med eller uten Guds hjelp, direkte norsk deltagelse i koalisjonsstyrkene i Irak, selv om vanlige irakere neppe så noen stor forskjell på nordmennene og de andre.
Og hver gang en amerikansk toppmann nevner Norge blant de "villige", er det en belastning for oss i Midtøsten-sammenheng, og det gir oss en utsatt plass på Al Qaidas rankingliste over terrormål.
Guantanamo
Selv om de norske journalister bør benytte anledningen til å spørre om nordområdene og forholdet Norge-USA, så kommer de ikke utenom Irak og den amerikanske fangeleir på Guantanamo-basen på Cuba.
 |
| Amerikanerne liker ikke å snakke om det, men særlig i Midtøsten skaper eksistensen av fangeleiren på Guantanamobasen på Cuba problemer for USA. (Foto: AFP/Scanpix) |
En fersk rapport fra menneskerettsorganisasjonen Amnesty International burde gi bakgrunn for det. Washington liker naturligvis ikke at Amnesty sammenligner Guantanamo med tyske konsentrasjonsleire, og man kan så absolutt diskutere den historiske holdbarhet i denne parallell.
Men i Midtøsten og i den muslimske verden for øvrig er mishandlingen av fanger på Guantanamo og i Abu Ghreib-fengselet i Bagdad blitt et symbol som rammer USAs troverdighet som demokratibygger og forsvarer av menneskerettighetene.
Norsk østblokkpraksis?
Dette bør selvsagt journalistene stille spørsmål om, dette desto mer siden Forsvarsdepartementet har vært så ukloke å forby utenlandske korrespondenter i Norge adgang til pressekonferansen.
Det skulle ikke forundre meg om det blir pågående amerikanske reportere som følger med Rumsfeld, som må ta på seg denne oppgaven. Det skulle heller ikke overraske meg om en eller annen utenlandsk avis skriver at Norge har en pressepraksis som minner om de gamle østblokkland.
Det er selvsagt ikke rettferdig, men det er slik det skapes negative bilder av Norge internasjonalt.
Blair hos Bush
 |
| Tony Blair og George W. Bush møtes ofte. Denne gangen skal de drøfte Afrika. (Arkivfoto: Scanpix) |
Men helst skal det snakkes om noe annet. Det er den britiske statsminister Tony Blairs opplegg når han møter George W. Bush i disse dager.
Blair vil at den amerikanske president skal ettergi de kreditter som afrikanske stater sitter til halsen i, og han håper å få USA generelt mer interessert i det svarte kontinent. Likeledes vil Blair forsøke å få Bush til å innta et mer kompromissvillig standpunkt i miljøspørsmål, selv om det er klart at han aldri vil godta Kyoto-protokollen.
Her er det også et spill for galleriet, og galleriet vil de to ha når G 8-lederne møtes neste måned.
Irak en trøstesløs rutine
Ja, det skal helst snakkes om noe annet enn Irak.
For derfra kom mer meldingene om terrorhandlinger mot irakere og amerikanere som en slik monoton rutine at de knapt registreres lenger i internasjonal og i hvert fall ikke i norsk presse.
De fleste utenriksjournalister har sluttet å kommentere Irak: Jeg tilhører en ørliten minoritet som fortsatt gjør det på NRKs internettsider.
Ved siden av at terrormeldingene virker som rene gjentagelser, som hakk i grammofonplaten, så har de den effekt at intet ser ut til å forandre seg til det bedre i overskuelig fremtid. Det blir "uppatt og uppatt".
Ingen tror lenger at amerikanerne allerede neste år kan redusere sine styrker til det nivå som USAs økonomi og reaksjonene på hjemmebane tilsier. De utenlandske, det vil først og fremst si de amerikanske og britiske styrker, må bli i Irak på ubestemt tid.
Samtidig trekker stadig flere av de "villige" sine soldater ut eller reduserer sitt styrkenærvær.
Et selvbedrag
Irak er i ferd med å utvikle seg til en bedrøvelig og langdryg historie, som verken opprører eller engasjerer folk utenfor den muslimske verden.
Det passer i den amerikanske informasjonsstrategien. Men For USA og Vesten er dette et selvbedrag. Det er et selvbedrag, slik alle mytene, for ikke å si løgnene, som Pentagon og CIA spredte om Vietnam-krigen, til slutt slo tilbake som en bommerang.
Den gang ble en president tvunget til ikke å ta gjenvalg, og det som skjedde fikk store konsekvenser for amerikansk militærpolitikk og for det amerikanske samfunnet i tiår etterpå.
Irak er intet Vietnam, men de psykologiske og politiske skadevirkninger kan bli like store.
(NRK)
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
