Blir Bush handlingslammet?

Bush: Handlingslammet i sin siste periode? Foto: Scanpix/AFP.

Av Jahn Otto Johansen

Selv en så populær president som Eisenhower kalte sine siste år i Det hvite hus for "de verste i sitt liv".

Det er få amerikanske presidenter som ikke er blitt mer eller mindre handlingslammet mot slutten av sin andre presidentperiode.

Eisenhower: - De siste årene i Det hvite hus var de verste i mitt liv. Foto:Scanpix.

Det verste var Watergate som tvang Richard Nixon til å gå av. Men det behøver ikke engang skyldes noen skandale. Når presidentens egne partikolleger ser at det nærmer seg slutten i Det hvite hus, distanserer de seg for å bli gjenvalgt til Representanthuset eller Senatet.

De vil plassere seg taktisk i kampen om viktige partiposisjoner, eller de søker et gunstigst mulig utgangspunkt foran fremtidige presidentvalg.

Det som er spesielt med George W. Bush, er at en eventuell handlingslammelse kommer så tidlig i annen periode.

Verre skandaler før

Amerikanske presidenter er blitt handlingslammet av enda verre skandaler enn de George W. Bush foreløbig har opplevd.

Noen vil hevde at Clinton hadde det enda verre, ikke fordi han bedrev hor med frøken Lewinsky, men fordi han ble tatt i løgn. Men Clinton overlevde og vil antagelig få et bedre omdømme av historikerne enn det samtiden ga ham.

De som husker enda noen flere år tilbake - og det gjør ikke alle europeere som uttaler seg om USA - vil tenke på IranContragate-affæren, som virkelig var en skandale.

Ronald Reagan hentet seg inn. Foto: Scanpix/AP.

En lang rekke av Ronald Reagans nærmeste medarbeidere ble tatt i løgn og dømt etter at de hadde brudt loven og brukt penger fra hemmelige våpensalg til Iran for å bevæpne contra-opprørerne i Nicaragua.

Reagan selv ble reddet av gongongen ved at han hevdet at han ikke kunne huske noe. Det var kanskje sant siden han så tidlig ble rammet av Alzheimer.

Ronald Reagan tok seg inn

Men det som virkelig hjalp Ronald Reagan, var at han engasjerte den tidligere NATO-ambassasør David Abshire til å rydde opp.

Han skulle bringe inn motforestillinger i Det hvite hus slik at presidenten ikke bare var omgitt av spyttslikkere.

I sin nye bok, "Saving the Reagan Presidency", forteller han at han i sine 12 møter på tomannshold med Reagan kunne si ham ting som ingen tidligere hadde våget.

Hva Reagan oppfattet, er en annen sak. Men Abshire fikk ryddet opp i de bitre motsetninger mellom Pentagon og utenriksdepartementet, som har vært et problem for så mange presidenter, og han skapte et bedre forhold mellom Det hvite hus og Kongressen.

Og aller viktigst: Den gamle stabssjefen, Ron Regan, gikk av og tok på seg noe av ansvaret for forviklingene. Etterfølgeren, James Baker, ryddet opp og gjorde det mulig for Ronald Reagan å opptre handlekraftig i utenrikspolitikken.

Sammen med Gorbatsjov avsluttet Reagan den kalde krigen, og det har gitt ham en plass i historien som selv de mest innbitte kritikere ikke kan benekte.

Misforstått lojalitet

Spørsmålet i dag er: Er det noen i George W. Bushs umiddelbare nærhet som kan si ham usminkede sannheter og hjelpe til med den nødvendige opprydding?

George W. Bush har vist en tendens til å holde på medarbeidere i missforstått lojalitet. Det har allerede kostet ham mye.

Visepresident Cheneys stabssjef, Lewis Libby, hadde ikke noe annet valg enn å gå av etter at det ble reist tiltale mot ham for løgn og for å ha forsøkt å "obstruere" påtalemyndighetenes arbeid.

Presidentens nærmeste medarbeider og arkitekten bak hans valgseire, norsk-amerikaneren Karl Rove, slapp unda i denne omgang, men blir fortsatt etterforsket.

Det dreier som kjent om lekkasjer til pressen av identiteten til CIA-agenten Valerie Plame, som Bush-administrasjonen skulle hevne seg på fordi ektemannen, ambassadør Joseph Wilson, gikk offentlig ut og benektet at Saddam hadde forsøkt å kjøpe uran til atombomber i Niger.

Dette var blant mange løgnaktige påstander som skulle rettferdigjøre Irak-krigen. Rove mistenkes altså for å ha vært med på dette maskespill som rammes av amerikansk lov som skal beskytte identiteten til agenter som endog risikerer livet for nasjonen.

Presidentens vigtiste rådgiver, Karl Rove i hardt vær. Foto:Scanpix/Reuters.

En ukultur

Det klokeste ville antagelig være at Rove og flere med ham trakk seg frivillig og at det kom inn nye koster i Det hvite hus. Men hvem det skulle være, er uklart.

George W. Bush forstår muligens alvoret i sitasjonen, men han har ingen James Baker som Ronald Reagan og hans far, George H. Bush, hadde.

Det er en ukultur som har spredd seg i nesten hele Bush-administrasjonen, ikke bare i Det hvite hus. De som har kommet med motforestillinger til Irak-politikken, er brakt til taushet eller har fått ødelagt sine karrierer.

Noen av USAs beste offiserer advarte mot måten Irak-krigen ble forberedt på og særlig på de mangefulle tiltak for okkupasjon. Det har kostet amerikanerne dyrt og er mye av forklaringen på at det har gått så galt.

At vår tidligere utenriksminister og forsvarsminister ikke innså dette, vitner om en servilitet overfor Washington som amerikanerne egentlig ikke har noen respekt for.

Tidligere utenriksminister, Colin Powell, var i hvert fall så ærlig at han senere innrømmet at hans propagandaforestilling i Sikkerhetsrådert, som de to norske statsråder dengang ukritisk kjøpte, hadde vært den mørkeste episode i hele hans karriere.

Verst gikk det med Richard Nixon. Han måtte forlate Det hvite hus. Foto: Scanpix/AP.

Liker ikke servilitet

Å være "trofast" mot vår store allierte betyr ikke at man til enhver tid godtar alt det en amerikansk president eller andre representanter for administrasjonen sier, særlig når dette betviles av mange amerikanere.

Den slags "trofasthet" er etter min mening like stupid som den arrogante "anti-amerikanisme" som har spredt seg i europeiske kretser, også i vårt eget land.

Bekjennelsesføljetongen "Vi som elsket Amerika" forteller mer om de som ikke lenger liker USA enn det sier noe om amerikanerne. Men servilitet av den typen som Petersen og Krohn Devold demonstrerte, viste at de egentlig ikke forstod hva som er styrken ved USA, nemlig evnen til kritikk og selvkritikk.

De som tillot seg å være kritiske til Vietnamkrigen og til IranContragate, ble i ettertid mer respektert av amerikanerne enn de ukritiske etterplaprere.

Da jeg var NRKs USA-korrespondent og senere, ble jeg ofte innvitert til å holde gjesteforelesninger på forskjellige universiteter og på den amerikanske diplomathøyskolen. De gjorde meg alltid oppmerksom på at de ikke vil ha meg til å bekrefte deres eget syn, men til å bringe inn motforestillinger.

Ikke bare ett problem

En ulykke kommer som kjent aldri alene. En sak er at de amerikanske tapstallene i Irak bare fortsettere å stige, og intet tyder på at amerikanerne og de irakiske sikkerhetsstyrker klarer å stanse terrorismen.

Ingen kan i dag si med sikkerhet om den nye forfatningen leder til fred og fordragelighet, ei heller når amerikanerne kan begynne å trekke hjem sine gutter og jenter.

Men i tillegg til problemene der ute kommer andre vanskeligheter som ikke har noe med Irak å gjøre i det hele tatt. Presidentens kandidat til Høyesterett, Harriet Miers, måtte trekke seg fordi hun falt igjennom i kongresshøringene. Dessuten syntes ikke Bushs kristen-konservative støtter at hun var konservativ nok.

På toppen av det hele kommer problemene i Kongressen. De republikanske majoritetsledere både i Senatet og Representanthuset er under etterforsking for ulovligheter.

Det svekker presidentens venner på Capitol Hill og fratar ham den ryggdekning han så sårt trenger i disse dager.

Aller alvorligst er det at amerikanere flest begynner å tvile på George W. Bush. Da kan han bli en "lame duck" enda tidligere enn dette normalt skjer for en president i hans andre periode.