Denne kronikken finnes i to utgaver, en på nynorsk og en på bokmål. Kommentarfeltet vil kun være åpent i nynorskutgaven, for å holde debatten samlet på ett sted.
Grunnloven vår er skrevet i et språk med rettskrivning fra 1903. Når vi leser gjeldende grunnlov, kan vi få inntrykk av at det er en gammel lov. Det er den også. Noen av bestemmelsene har stått uendret siden 1814. Det er gjort mange endringer i Grunnloven siden da. Men dagens grunnlov har den samme rettskrivning i alle paragrafene, enten de er vedtatt i 1814 eller i 2007. Vi kan med andre ord ikke umiddelbart se om en bestemmelse er fra 1814, 1884 eller 2007.
Når Stortinget vedtar nye grunnlovsbestemmelser, blir de innarbeidet i den gamle grunnlovsteksten. Stortinget fører med andre ord de nye endringene og tilleggene inn i den gjeldende grunnlovsteksten. Tillegg blir ikke kalt tillegg, de erstatter og blir innarbeidet i den grunnlovsteksten som gjelder.
Det betyr blant annet at bestemmelsen om at «jøder ere utelukkede fra riket» ikke lenger står i grunnloven. Da bestemmelsen ble opphevet i 1851, ble den tatt ut av grunnloven. Da vi i 2007 fikk en bestemmelse om når regjeringen hadde plikt til å gå av, ble den føyd til som en ny § 15. Paragraf 15, som inntil 1905 handlet om den norske regjeringen i Sverige, forsvant ut i 1905, da unionen ble oppløst. Paragrafen ble da «ledig». Da Stortinget ville ha inn en bestemmelse om regjeringens plikt til å gå av ved mistillit, var § 15 «ledig», og den nye regel om parlamentarismen som vi fikk i 2007, fikk sin plass som § 15.
HØR OGSÅ: Arne Fliflet i debatt om Grunnloven på Kulturnytt i dag.
Enten bokmål eller nynorsk
Mange mener at vi nå bør få en grunnlov på et mer moderne norsk som er lettere å forstå for folk flest. Det er også mange som mener at grunnloven bør være i to versjoner, en på nynorsk og en på bokmål. På den måten kan man likestille nynorsk og bokmål. Jeg er enig i at vi bør likestille bokmål og nynorsk, også i Grunnloven. Men jeg mener at vi bør bare ha én grunnlov og så bør vi åpne for at de endringene eller tilleggene som blir gjort gis på nynorsk eller bokmål.
I dag blir alle lover gitt enten på nynorsk eller på bokmål. Det vedtas ikke to lover parallelt, en på nynorsk og en på bokmål. Alle lover gis i en versjon, enten på bokmål eller på nynorsk. Forvaltningsloven er på bokmål og Offentleglova er på nynorsk.
Det kan være uheldig å gi en lov i to versjoner. Det kan føre til uklarhet og uenighet om tolkingen. Jeg mener at vi kan gjøre endringer i gjeldende grunnlov, enten på nynorsk eller bokmål. Det vil bety at grunnloven vår vil inneholde bestemmelser både med dagens rettskrivning og med rettskrivningen fra 1903, og bestemmelsene kan bli gitt både på nynorsk og bokmål.
Før sto det i grunnloven § 81 at «Alle Love utfærdiges i det norske Sprog…». Den ble endret etter unionsoppløsningen. Vi kunne nå ta den inn igjen med en presisering om at det skulle være på nynorsk eller bokmål. Da vil det bli opp til forslagsstillerne, regjeringen eller Stortingets representanter, å foreslå nye bestemmelser eller endringer på bokmål eller nynorsk. Da vil det bli opp til Stortinget å bestemme om vi skal få en grunnlovsbestemmelse på nynorsk eller bokmål. Det blir da mindre risiko for tolkingsuenighet og tolkingstvil fordi vi bare vil ha en tekst å holde oss til. Det vil også bli enklere å endre, oppheve eller gi nye bestemmelser.
Loven må fortolkes
Noen vil kanskje si at vi da vil få en grunnlov som vil se ut som et lappeteppe. Det er mulig det, men det vil være en grunnlov som ikke gir seg ut for å være noe annet enn det den er. Hvis vi nå skal modernisere grunnlovsspråket og gi den i en moderne nynorsk- eller bokmålsdrakt vil Grunnloven fremstå som en lov fra i dag – og det er den ikke.
Grunnloven i dag er et resultat av en lang historisk utvikling og med den rettskrivning som nå er brukt skjønner vi umiddelbart at dette er en grunnlov med lange historiske røtter som må forklares og fortolkes nærmere for at vi skal forstå bestemmelsen på riktig måte.
Når vi i dag i Grunnloven § 12 kan lese at «Kongen vælger selv et Raad af stemmeberettigede norske Borgere», oppfatter de fleste at slik var det før. Vi vet at det ikke er kongen personlig som i dag bestemmer hvordan regjeringen skal se ut. Men hvis vi skal skrive dette i dagens språk, blir det «Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere» eller på nynorsk «Kongen vel sjølv eit råd av røysteføre norske borgarar».
I annet ledd vil det i nynorskversjonen stå: «Kongen fordeler gjeremåla mellom medlemmene slik han meiner det er tenleg». I en bokmålsversjon vil det stå «Kongen fordeler gjøremålene blant statsrådets medlemmer slik han finner det tjenlig». I et språk som ligger tett opp til dagens språkbruk vil det gis inntrykk av at vi fortsatt har en personlig kongemakt. Dette er ikke god folkeopplysning.
Vi bør derfor fornye Grunnloven vår språklig. Men la oss gjøre det på en måte som er egnet til å gi et riktig bilde av reglene i Grunnloven og ikke la oss friste til å gjøre noe som bare vil fremstå som politisk korrekt og som i tilfelle bare vil ha symbolverdi.
Kommentarfeltet vil kun være åpent i nynorskutgaven av denne teksten, for å holde debatten samlet på ett sted.
