Vil Irak-krigen avgjøre valget?

President Franklin D. Rocsevelt nølte lenge med å gå inn i andre verdenskrig. (Foto: AP/Scanpix)

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Stadig flere amerikanske valganalytikere stiller nå dette spørsmål, mens de for bare få måneder siden var temmelig sikre på at det skulle bli økonomien som ville bli utslagsgivende.

Det var økonomien som felte den nåværende presidentens far, George Bush, og det er stort sett de nære ting som har avgjort amerikanske presidentvalg. Utenrikspolitikken spiller inn bare i skjebnetider for nasjonen, og selv da er det vanskelig å si hva som teller mest – en kandidat som så å si legemliggjør maktvilje eller en person som lover fred og fordragelighet.

Liker ikke krig

Amerikanerne er tradisjonelt ikke særlig lystne på å gå i krig langt hjemmefra. I begge verdenskriger stod USA lenge helt utenfor, og det var kraftig motstand mot å gå inn på de alliertes side selv etter Pearl Harbour.

Hitler løste problemet for president Franklin D. Roosevelt ved å erklære krig mot USA, av grunner som selv diktatorens nærmeste medarbeidere ikke helt forstod.

Ikke engang Korea-krigen var særlig populær, selv om det absolutte flertall av amerikanere støttet president Harry Truman og krigshelten, general Douglas MacArthur.

Det var intet folkekrav at USA skulle overta stafettpinnen fra franskmennene og engasjere seg i en langvarig landkrig i Vietnam, selv om amerikanere flest lenge støttet administrasjonen.

Etter hvert ble jo motstanden så kraftig at Lyndon B. Johnson i frustrasjon trakk seg ut av politikken, selv om han gjorde suksess som den mest reform-aktive president etter Roosevelt.

Det var ikke Vietnam-krigen som knekte Richard Millhouse Nixon. (Foto: AP/Scanpix)

Richard Nixon gikk av på grunn av Watergateskandalen, ikke Vietnam, og etterfølgeren president Ford tapte valget av helt andre grunner enn Vietnam eller andre utenrikspolitiske stridsspørsmål.

Ny situasjon

Terroristangrepet på USA 11. september 2001 skapte imidlertid en helt ny situasjon. Når amerikanerne følte seg direkte truet på hjemmebane, ble internasjonale spørsmål igjen like viktige som, om ikke viktigere enn innenrikspolitikken.

President George W. Bush vant stort på sin resolutte opptreden og fikk en nesten enstemmig oppslutning om sin ”Krig mot terror”. Så lenge det dreide seg om Al Qaida og Taliban i Afganistan, var det ikke noe stort problem for administrasjonen.

Krigen i det ufremkommelige fjellandet ble stort sett ført fra luften og med avansert militærteknologi. Det var beskjedne amerikanske tap, og det var aldri tale om å stasjonere hundretusener av amerikanere der.

”War President”

Irak-krigen kom etter hvert til å forandre dette, men en tid kunne George W. Bush fortsatt regne med bred tilslutning som ”War President”, den suverene feltherre i krig.

George W. Bush vil framstå som en "War President", den suverene feltherre i krig. (Scanpix-foto)

Men selv om invasjonen var militært vellykket, scoret ikke USA den endelige militære seier som president George W. Bush så suverent proklamerte i mai i fjor.

Terroren fortsetter for fullt i Irak, okkupasjonen har krevd et betydelig antall amerikanske liv, avsløringene av fangemishandling og andre ugjerninger har skadet USAs internasjonale anseelse og den amerikanske militære kapasitet er blitt ”overanstrengt”. Store reserver fra nasjonalgarden måtte innkalles.

Angår vanlige amerikanere

Irak ble ikke lenger en høyteknologisk krig som i liten grad angikk amerikanerne i deres daglig liv. Drepte fedre, sønner og døtre og sivile som ble innkalt og måtte være lenger der uten enn noen ønsket – alt dette viste at USA slett ikke hadde kapasitet til å føre to kriger samtidig som forsvarsminister Donald Rumsfeld skrøt av.

Dersom USA i nærmeste fremtid skulle bli tvunget til å gripe inn militært overfor Iran og Nord-Korea, som med sine atomvåpenprogram er en langt større trussel mot verdensfreden enn Saddams Irak var, ville det antagelig ikke være tilstrekkelig kapasitet til å gjøre dette.

”Fredspresident”

Amerikanerne er i tvil om George W. Bush er den rette mann til å få dem ut av Irak uten at hele Midtøsten havner i et fullstendig kaos. Derfor har George W. Bush lagt om noe av sin appell. Han står nå frem som ”Peace President”.

Det er mannen som garanterer fred i verden og velstand hjemme som skal sikre gjenvalget, og selvfølgelig den øverstkommanderende som fortsatt beskytter amerikanerne mot terror på hjemmebane.

Dette er en skjør balansegang som lett kan forrykkes dersom Al Qaida klarer å slå til igjen på amerikansk jord før valget. Balansen er så vanskelig at mens Bush jr. forsøker å være mer ”Fredspresident”, beveger John Kerry seg i retning av ”Krigspresident”. Både han og parhesten John Edwards stemte for Irak-krigen i Kongressen. Ingen av dem har senere distansert seg fra det.

Ikke rask tilbaketrekking

Kerry understreker dessuten at det ikke kommer på tale med noen rask tilbaketrekking fra Irak. Han er i stedet innstilt på å sende enda flere soldater dit om nødvendig.

”Kerry`s Bid to Be War President” var den megetsigende tittel på en kommentar i den valgnøytrale avisen ”The Christian Science Monitor”, og en annen viktig amerikansk avis skrev at Kerry ”vifter med krigskortet”.

John Kerry går ikke inn for en rask tilbaketrekking fra Irak. (Foto: Reuters/Scanpix)

Bill Clinton var forsiktig i sin kritikk av George W. Bush i sin hylllingstale til John Kerry. (Foto: AFP/Scanpix)

På det demokratiske partikonventet i Boston denne uken gikk riktig nok fredsprisvinneren Jimmy Carter til frontalangrep på president Georg W. Bush og Irak-krigen, men det var påfallende at den taler som mest klarte å rive med seg forsamlingen, Bill Clinton, var mer forsiktig.

Clinton er kritisk til Bush' måte å håndtere Irak på, men han understreket at ”styrke og klokskap ikke er motstridende verdier”. USA skal med andre ord vise militær styrke. Demokratenes venstreside som vil ha øyeblikkelig tilbaketrekking fra Irak, avgjør ikke valget.

Kan krigen vinnes?

En rekke amerikanske eksperter, også folk innen etterretningstjenesten CIA, har den siste tiden uttrykt tvil om USA vinner krigen mot terror. Mange mener Irak ble et sidespor; de synes George W. Bush forsømmer innsatsen andre steder mot Al Qaida.

Andre mener at USA bidrar til å skape nye terrorister ikke bare ved sin politikk i Irak, men ved å unnlate å gå løs på de dypereliggende årsaker til terrorisme.

Kongressrapporten om 11.september unnlot å legge noe direkte ansvar for de grove forsømmelser på George W. Bush eller forgjengeren Bill Clinton, men den er så drepende i sin kritikk at det er fristende for Kerry å fremstille seg som en mer effektiv anti-terror-president. Vi kan gjøre dette landet ”safe and strong” (sikkert og sterkt), lover Kerry.

Ikke enklere for Europa

Det er interessant at amerikanske og europeiske analytikere som lenge har kritisk kommentert de transatlantiske forbindelser, spår at John Kerry ikke blir noen lettere samarbeidspartner for europeerne enn George W. Bush har vært.

Hans stil vil riktig nok bli annerledes, og vi slipper de ”nykonservative” og den kristelige høyrefløy som har en irrasjonell innflytelse på den nåværende president. Men når Kerry vil markere et sterkere Amerika, kan ikke Europa regne med mindre unilateralisme (amerikansk alenegang) i verdenspolitikken.

Det blir vanskeligere for europeerne å si nei til Kerry enn til Bush når Washington krever NATO-soldater til Irak, og det blir ikke fullt så lett å kritisere en demokratisk president når denne går inn for nye militære intervensjoner, enten det er mot internasjonal terrorisme eller av såkalte humanitære grunner.