Her kan du lese hallik-dommen

Aktor: Politiadvokat Per Herman Thori-Aamot, Kirkenes

Forsvarer for Frank Magnus Sandberg: Advokat Birger H. Vandvik, Oslo
Forsvarer for (tiltalt nr 2): Advokat Arnor B. Ilstad, Vadsø
Forsvarer for (tiltalt nr 3): Advokat Mona Høiness, Oslo
Forsvarer for (tiltalt nr 4): Advokat Trond Odin Rønbeck, Hammerfest
(...)

Statsadvokatene i Troms og Finnmark har 27. juni 2001 satt Sandberg under tiltale ved Tana og Varanger herredsrett (nå tingrett) for overtredelse av:

"I.
Straffeloven § 206 andre ledd bokstav a, jf. fjerde ledd og/eller straffeloven § 202 første ledd bokstav b for tiden etter 11.08.00
for å ha fremmet eller utnyttet andres prostitusjon.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I perioden 1. januar 1999 - 17. november 2000 på campingplassen i Skiippagurra, Tana med firmanavnene Tana gjestecamping Sandberg/Tana gjestestue og motell/Skiippagurra camping mottok han mot betaling en rekke russiske prostituerte og lot disse drive utstrakt prostitusjon på campingplassen/med campingplassen som base.

Subsidiært:

Straffeloven § 206 andre ledd bokstav c, jf. fjerde ledd
for å ha leid lokaler selv om vedkommende forstår at lokalene brukes til ervervsmessig utukt eller utviser grov uaktsomhet i så måte,

og/eller

straffeloven § 202 første ledd bokstav c - for tiden etter 11.08.00
for å ha leid ut lokaler og forstod at lokalene skulle brukes til prostitusjon, eller utviste grov uaktsomhet i så måte.

Grunnlag er følgende handling eller medvirkning til denne:
Til tid og på sted som nevnt i det prinsipale grunnlag under post I drev han den der nevnte campingplassen med de der nevnte firmanavn ved å leie ut hytte til russiske kvinner selv om han forsto at disse drev prostitusjon på campingplassen/med campingplassen som base, eller utviste grov uaktsomhet i så måte.


(Likelydende tiltale, men for litt andre tidsrom, er tatt ut mot de tre andre tiltalte. Tiltalen for brudd på regnskaps- og lignigsloven er ikke tatt med her.)

(Aktor la ned påstand om fengsel i to år for Sandberg, ett år og sju måneder for nr 2, ett år og tre måneder for nummer 3, og ett år for nummer 4. Det inkluderer brudd på regnskaps- og ligningsloven.)

Forsvarerne nedla på vegne av sine respektive klienter påstand at de frifinnes, subsidiært anses mildest mulig.

(...)Fra russiske kvinner som bodde på campingplassen ble det på dens område og ved besøk i private hjem solgt alkohol og sigaretter. Politiets kontroller ved innpassering Norge over Storskog grensepasseringssted i Sør-Varanger kommune og på campingplassen viste at gjestene stort sett ikke hadde med mer enn lovlig kvote av alkohol og sigaretter, som ved opphold i Norge under 72 timer er 40 sigaretter, og ved opphold over 72 timer er 200 sigaretter, 1 liter sprit, 1 liter vin og 2 liter øl. I tillegg solgte kvinnene i Tanaområdet andre varer som lovlig kunne medbringes til Norge, blant annet krystall og duker, men salget hadde begrenset omfang.

En rekke menn, hovedsakelig norske, men også finske, oppsøkte kvinnene på campingplassen. Kvinner, men uvisst hvor mange og hvem, solgte seksuelle tjenester. Kvinnene som ikke var prostituerte ønsket i stor utstrekning å bli kjent med norske og finske menn med formål å inngå ekteskap. Blant de mange menn i Finnmark som har giftet seg med russiske kvinner er (tiltalt nr 2) og (tiltalt nr 4). De besøkende tok direkte kontakt med den enkelte kvinne, enten det gjaldt kjøp av seksuelle tjenester eller ikke, slik at campingplassen ikke hadde ansvar for å opprette kontakt mellom kvinne og mann, såkalt kobling.

Mange russiske kvinner ble fra campingplassen med norske menn hjem, og ved enkelte anledninger ble det gjennomført seksuelt samkvem mellom kvinne og mann. Etterpå ble det noen ganger fra kvinnen krevd vederlag, dette til tross for at temaet ikke hadde vært drøftet på forhånd. I noen tilfeller betalte mannen vederlag i form av penger eller naturalia, mens ved andre anledninger ble betalingsanmodningen ikke etterkommet. Ved betaling i kontanter ble det normalt betalt 500 kroner for samleie. Det skjedde også at det ikke uttrykkelig ble betalt vederlag for seksuelle tjenester, men for alkohol kvinnen medbrakte, dog var det underforstått fra mannens side at det ble betalt overpris for alkohol som kompensasjon for seksuelle tjenester.

Det ble også på campingplassens område og i umiddelbar nærhet inngått avtale med menn om salg av seksuelle tjenester. Etter at avtale var inngått foregikk den seksuelle aktiviteten enten i hyttene på campingplassen eller ved at kvinnen ble med mannen i privatboliger. Betaling ble foretatt direkte til den enkelte kvinne, og campingplassen mottok ikke provisjon. Vederlaget var normalt kontanter, men ved enkelte anledninger ble det betalt med matvarer. Prisen for samleie utført på campingplassen var normalt 500 - 1 000 kroner, mens prisen for tilsvarende handling utført i privatboliger var 500 kroner.

Frank Sandberg var i hele perioden 1. januar 1999 - 17. november 2000 var klar over at det fra kvinner som bodde på campingplassen ble solgt seksuelle tjenester både på campingplassens område og i private hjem. Det samme var (alle de øvrige tiltalte i) de perioder de arbeidet på campingplassen. Men ingen av dem, heller ikke Sandberg, visste hvor mange og hvilke kvinner som prostituerte seg.

Forholdet som beskrives som grunnlag for dommen, finnes bevist ut over enhver rimelig tvil.

Ved bevisvurderingen i forhold til tiltalen som gjelder overtredelse av straffeloven §§ 202 og 206 legges avgjørende vekt på forklaringene til vitnene (fire mannsnavn utelatt her). De har alle erkjent ved flere anledninger å ha kjøpt seksuelle tjenester av russiske kvinner som bodde på campingplassen…

Ved bevisvurdering legges også vekt på politibetjent Tommy Mikalsens observasjon på campingplassen høsten 1999, mens (tiltalt nr 2) fungerte som daglig leder, at en finsk mann og en russisk kvinnene hadde samleie i en av hyttene mot vederlag på 200 finske mark. Mikalsen noterte ikke navn på verken mannen eller kvinnen, noe som etter tingrettens vurdering er svært uheldig. Han mente å huske mannens navn, men ikke kvinnens identitet ut over at hun var født i 1974.

Det bemerkes videre at det er unormalt at overnattingssteder stiller garanti for sine gjester, men tingretten finner heller ikke at dette er sikker indikasjon på at campingplassen var med å organisere prostitusjonstrafikken.

Det var ikke mulig for Frank Sandberg og hans medhjelpere på campingplassen å vite hvor mange og hvilke kvinner som var prostituerte ut fra alder, påkledning m.v. Kommuneoverlege Sigrun Winterfeldt, som ofte var på campingplassen i egenskap av lege, har bekreftet at det ut fra slike ytre tegn ikke var mulig å skille prostituerte kvinner fra kvinner som ikke prostituerte seg. Politiet har heller ikke vært i stand til å gi forklaring på hvordan de to gruppene skal skilles fra hverandre.


I forarbeidene til lovendringen i 1995, som 2000-loven igjen bygger på, tales det gjentatte ganger at det er bordellvirksomhet lovgiver ønsker å komme til livs. Det er ikke nevnt situasjonen at prostituerte tar inn på et overnattingssted for deretter å utføre seksuelle tjenester annet sted enn i overnattingsstedets lokaler, av forsvarerne kalt "baseproblematikken".

Næringsdrivende som tilbyr varer og tjenester beregnet på allmennheten har kontraheringsplikt. For å nekte salg av varer/tjenester må det foreligge saklig grunn. For eksempel har flyselskap på sine ruter plikt å ta med alle som betaler den fastsatte billett, med mindre vedkommende er en sikkerhetsrisiko.

Ved lov 5. juni 1970 nr. 34 ble § 135 a og § 349 a om straff for visse former for diskriminering av en person eller en gruppe av personer på grunn av nasjonal opprinnelse tilføyd i straffeloven.
Lovvedtaket ble truffet i forbindelse med ikraftsetting og ratifikasjon av FN-konvensjonen 7. mars 1966 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering. Konvensjonen ble undertegnet av Norge 21. november 1966 og ratifisert 6. august 1970. Straffeloven § 349 a første ledd første punktum lyder slik:

"Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller likende virksomhet, på grunn av en persons trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse nekter ham varer eller tjenester på de vilkår som gjelder for andre."

Vernet i straffeloven § 349 a bør fortolkes og anvendes i lys av den utvikling som har funnet sted siden 1970 i det norske samfunn, og den allmenne fordømmelse av all diskriminering på grunnlag av rase m.v. Det er gjennom media kjent at flere utesteder i Oslo har nektet personer adgang med begrunnelse hudfarge, hvorav flere utesteder er blitt bøtelagt for overtredelse av straffeloven
§ 349 a.


Å nekte russiske kvinner på generelt grunnlag adgang til et overnattingssted med begrunnelse at noen russiske kvinner driver, eller tidligere har drevet prostitusjon på stedet vil være i strid med straffeloven § 349 a. Bestemmelsen hindrer ikke at enkeltpersoner nektes adgang til campingplassen med begrunnelse at de driver prostitusjonsvirksomhet på campingplassen. Likeledes må campingplassen kunne nekte å leie ut overnattingsplass til prostituerte som benytter campingplassen som base for sin virksomhet dersom dette medfører uheldige virkninger, for eksempel omfattende trafikk av kunder på stedet. Bortvisning på grunn av prostitusjonsvirksomhet forutsetter imidlertid at utleier påviser at den enkelte person har solgt, eller forsøkt å selge seksuelle tjenester, jf. Ot.prp. nr. 9 (1994-95) side 9 annen spalte. Det vil være ærekrenkende etter straffeloven kapittel 23 dersom utleier på uriktig grunnlag nekter en kvinne adgang til campingplassen med begrunnelse at vedkommende er prostituert. På grunn av privatlivets fred vil det for øvrig være begrenset hva slags kontroll utleier kan foreta for å kontrollere at det ikke drives prostitusjon i lokalene vedkommende leier ut.

Da påtalemyndigheten ikke har ført bevis for at de tiltalte visste hvilke kvinner som prostituerte seg, og herved kunne ha hindret at prostitusjon skjedde, blir de tiltalte å frifinne for overtredelse av straffeloven §§ 202 og 206 i sin helhet.