– En litteraturkritikk som er bevisst feministisk finnes ikke før på 1970-tallet, sier førsteamanuensis Anne Birgitte Rønning ved Universitetet i Oslo. Hun blir intervjuet av Ane Farsethås.
- Den kommer som en konsekvens av kvinnebevegelsen og dens fokus på at kvinnekulturen er noe annet en mannskulturen.
Lange aner
Feministisk litteraturkritikk har likevel lange aner. Kritikere som kommenterer litteratur i forhold til et kvinneperspektiv, men som vi ikke umiddelbart oppfatter som feministisk litteraturkritikk, finnes også på 1800-tallet og tidlig i vårt århundre. Camilla Collett er et eksempel.
Det fantes også kvinner som deltok som kritikere i litterære tidsskrifter og aviser, og det fantes egne kvinneblader som skrev om samfunnsforhold og om kunst og litteratur fra kvinners perspektiv.
Gjør kvinnelige forfattere synlige
Men først på 1970-tallet får vi en bred front av feministisk forskning som anla et perspektiv på kjønn og makt i litteraturforskningen og som ut fra dette leste både menns og kvinners tekster og litteraturhistorien på en ny måte.
De feministiske kritikerne var blant annet opptatt av å synliggjøre kvinnelige forfattere - at det finnes en kvinnelig litteraturhistorie, en tradisjon av kvinnelige forfattere som også leste og påvirket hverandre.
Formidle kvinnelige erfaringer
En viktig forutsetning for å løfte fram de kvinnelige forfatterskapene var også at man mente at disse forfatterne hadde noe å si til kvinner, at kvinnelige forfattere formidlet erfaringer som ble ansett som typisk kvinnelige, og at det var nødvendig å sette fokus på disse erfaringene. På 70-tallet var det viktig for kvinner å lese det kvinner hadde skrevet tidligere.