6. de Beauvoir og "Den andre"

– Det er en tanke som innenfor feminismen blir formulert av Simone de Beauvoir i "Det annet kjønn" (1949), sier Anne Birgitte Rønning.

Kvinne og underordnet

- Her viser hun til at kvinnen i alle kulturer blir definert i forhold til mannen – kvinnen er det som mannen ikke er, hun er Den andre. Dette blir en fortolkningsnøkkel til måten kulturen er kjønnet på.

I den grad det finnes noe felles kvinnelig på tvers av kulturelle grenser, er det kanskje nettopp dette: Uansett hvilken kultur du tilhører, så er du som kvinne definert som Den andre og som underordnet.

Det almenne skjuler forskjeller

– Kvinnen er definert fra mannens ståsted?

– Ja, og det er en viktig og radikal innsikt. Ser vi på vårt eget fag – allmenn litteratur – så er det noe ganske fryktelig i ordet allmenn.

Det allmenne fortrenger forskjeller: Det fortrenger forskjeller mellom kulturer, det fortrenger forskjeller mellom kjønn. Tenkning omkring kjønn er en kime til å bryte ned denne forståelsen av mannen som det allmenne.

Feministisk teori har vært med på å få fram at menn også er nødt til å reflektere over seg selv som kjønn. Lenge har det vært slik, også innenfor feministisk litteraturteori, at den øvrige teorien er allmenn, mens den feminstiske teorien er kjønnet. Sånn kan det ikke være!

Den andre i sin egen rett

Man kan imidlertid også se det å være Den andre fra et litt annet perspektiv. For de franske forskerne Hélène Cixous og Luce Irigiray er det mye viktigere å se på kvinnen som Den andre, ikke som en speiling av mannen, men som den absolutt andre – det vil si som Den andre i sin egen rett.

Dette har i større grad å gjøre med begrepet om Den andre slik vi finner det hos en tenker som Emmanuel Lévinas: For ham er Den andres eksistens en forutsetning for subjektiviteten og en etisk utfordring.

Du kan ikke definere Den andre ut fra deg selv. Den feministiske forskningen har vært med på å vise hvordan nettopp dette har skjedd i forholdet mellom mann og kvinne.

Felman: "Kvinner og galskap"

Shoshana Felmans ”Women and Madness” (1975), viser begge aspektene av Den andre. Felman leser en Balzac-novelle, og viser hvordan novellen skriver fram mannens behov for å bli speilet i kvinnen.

Kvinnen skildres her som Den andre for mannen, en som er det mannen ikke er og derfor kan bekrefte ham. Samtidig ønsker den mannlige hovedpersonen å frelse den kvinnen han speiler seg i fra galskap – men forsøket resulterer i at hun dør.

Felman sier at innsikten novellen skriver fram er at kvinnen ikke har livsvilkår hvis hun bare er den som skal holde speilet opp for mannen: Det er det samme som at hun ikke er – hun kan like gjerne dø.

Sterk kritikk

av Videre påviser Felman hvordan de mannlige kritikerne helt har sett bort fra kvinnen og bare har vært opptatt av det realistiske i krigsskildringene. Felman sier at kvinnen for disse mannlige kritikerne blir ”det realistisk usynlige”.

Felmans lesning er en sammensatt og sterk kritikk både av en mannlig forskningstradisjon og av realismebegrepet – som har å gjøre med at kritikere bare kjenner igjen som ”realistisk” det de selv er vant med. I tillegg maner den til en ydmykhet i forhold til teksten.

Feminisme som kilde til ny innsikt

Felman mener man må bli bevisst på hvordan man kan lese en tekst uten å drepe den. Det er ikke sånn at teksten er syk og at vi skal kurere den – for det er det samme som å drepe den. På samme måte som mannen som vil kurere kvinnen – slik at hun kan bli ”normal” og speile ham – dreper kvinnen.

Artikkelen handler både om hvordan kvinnen har blitt Den andre for mannen, hvordan hun speiler ham. Men den stiller også spørsmålet om hvordan kvinnen kan klare å bli en absolutt annen.

Kan vi klare å håndtere kvinnen som en annen i sin egen rett? Og kan vi klare å la teksten fortelle oss noe som vi ikke visste fra før av? For Felman blir dette to sider av samme sak.