Turnerapport nr. 3

Så gikk turen oppover Karakorum Highway som går fra Islamabad opp til Kina-grensa - 800 kilometer hver vei.
Her er det alt fra godt ørkenaktig landskap til 8000-meters topper, og grønne små oaser innimellom. En vanvittig natur. Cruiste i det karrige landskapet med Neil Young i øra, rundt en sving og vips der er Nanga Parbat med sine 8135 meter eller noe sånt.

Gilgit er senteret i nord, liten basarby men et viktig senter. Ble noen dager der og tok en dagstur opp til passet. Vanvittig natur hele veien og spesielt de siste 50 km opp. Det er liksom ekstremfjelltur med motorsykkel på asfaltert vei.

Karimabad er en liten fjellandsby med Baltit Fort som det mest klare kjennetegnet. Hunza-folket skiller seg fra punjabere som alle andre folk i dalen rundt i Karakorum. Mange av dem er blåøyde og lyshårete. Mest sannsynlig genetisk påvirkning fra nord, mens noen mener de stammer fra Aleksander den stores tid. Ja dette er jo også Silkeveien ruta.

Havna på musikkfest en kveld. Høylytt trommespill med en underfundig rytmikk. Hunza-folket er også glad i å drikke alkohol (sprit laget av bær) noe som man ikke forventer i Pakistan. Alkoholen var generelt ganske fremtredende i Hunza og brygget var slett ikke værst ...... og svært effektivt.

Generelt må jeg si at Pakistan lider av et dårlig rykte. Folk er veldig hyggelige, tar imot deg med respekt og er veldig gjestfrie.
På vei ned igjen satt jeg med en følelse av å gå glipp av masse. Oppover hele Karakorum er det avstikkere til titalls andre dalstrøk som er kjent som vakre og med eksotiske folkegrupper som Hoper, Skardu, Swat og mange fler. Men sitter man med lysten til å reise tilbake er vel turen vellykket.

Skal jeg komme meg hjem må jeg ihvertfall kjøre i riktig retning. Så neste etappe på turen går mot Iran. Da skal jeg krysse Baluchistan, en stor halvørken i vest-Pakistan. 120 mil med to tettsteder, en by, en grense og resten ørken.

Det eneste som bekymrer meg litt er varmen, jeg må regne med 50+ hele veien fra Islamabad til Bam i Iran. I dag regner det heldigvis og kanskje hvis jeg er heldig kan jeg slippe unna den verste heten ihvertfall på de første 70 mila.

Syng av hjertens glede, det gjør jeg, men det er bare milevis med ørken i sikte og en turbankledt pathaner i ny og ne.