Etter å ha kommet seg velberget fra en anti-vestlig demonstrasjon i Pakistan, puster Lars Erik letta ut og gleder seg til neste etappe mot Iran. Hør også på formiddagssendinga mellom 11 og 12.
Så bar det via DG Kahn opp til Loralai. Dette er starten på Pathan-området. Pathanerne er et klanssamfunn som har eksistert i lang tid, de har stort sett vært et problem for de fleste herskerne. Les jungelboken og du finner parallellen - for eksempel Baloo er sikh. De er ganske anarkistiske av seg og noen jævler til å røyke hasj.
Det har tidligere vært litt urolig i dette området med kidnappinger og diverse. Jeg følte meg trygg. Pathanerne ser ganske farlige ut, men er ekstremt gjestfrie. Å si nei til en kopp te er uhørt.
Så kom jeg til Quetta. Der traff jeg en kar som drev et mekanisk verksted. Han restaurerte gamle britiske sykler. Claudette er i toppform, men det gjorde seg godt med et oljeskift. Det er jo en veteransykkel, så fort går det ikke, men hun er så absolutt til å stole på. Det å mekke og skru litt er en del av gamet jeg liker godt, så får jeg bare håpe hun er vennligsinnet hele veien hjem.
Alt var nå klart til å dra ut i ørkenen. Første strekk mot Dalbandin var 30 mil. Stort sett ørken og veldig varmt. Det er liksom litt vanskelig å måle temperatur når man ikke har noen skygge, men hvis vi tar midt imellom regner jeg det for rundt 50 grader. Da er det bare å gi gass og nyte naturen.
Kjøring i slik temperatur kan egentlig bare sammenlignes med å sitte foran en hårføner 8 timer om dagen, det er bare det at det blir varmere hvis du stopper. Men ørkenen var fin.
Dagen etter gikk turen videre mot grensa. Jeg kjørte omtrent 15 mil i sandstorm. Vel, det var vel ikke akkurat sandstorm, men kuling med 2 meter drivlag av sand. Da var det bare å legge sykkelen i vinkel mot sidevinden og lukke igjen øynene når det ble for ille. Det var tross alt bare en sving annenhver time.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon