|
Slik ser kunstnaren S. Magnus føre seg Eidehøvdingen. |
Kring 475 e. Kr. vart høvdingen på Eide lagd i haug. Han var kledd i raude stasklær og med gullbelagd sverd og anna overdådig utstyr. Funnet av ”Eidehøvdingen” på Ulvesbakken i 1889 er eitt av dei mest verdfulle i Noreg frå eldre jernalder.
I 2000 vart gardstunet til ”Eidehøvdingen” grave ut i Mona. Hovudbygget målte 43 x 8 meter og hadde 20 søylepunkt og seks gruer. Huset hadde truleg fem inngangar. Fjøsen låg parallelt med hovudhuset og målte 24 x 7 meter. I 2005 er det planar om å rekonstruere garden til ”Eidehøvdingen”.
I mellomalderen hadde storfolket på Eide eige privatkapell på garden – såkalla høgendes-kyrkje (tilsvarande hadde
Stårheimsætta). Riddaren Peter Bonde ”a Eidi” heldt truleg til her.
Frå midten av 1500-talet til 1609 var Eide futegard for Nordfjord. Futen hadde tidlegare hatt tilhald på Maurstad. Den fjerde av ”Eide-futane” var
Christen Søfrenson Wittrup, som vart gift med Anne Abelsdotter, også kalla ”Blodbøtta”.
Frå Eide flytta futen i 1609 til Ytre Davik, som låg meir sentralt i Nordfjord den tida båten var framkomstmiddelet.
At Eide-garden seinare var ein attraktiv eigedom, ser ein av dei mange embetsfolka som sidan åtte garden: Vibdorph, Wittrup, Balchen, Bugge, Heiberg m.fl.
På Eide-garden er det store sand- og grusforekomstar, som på 1970-talet vart planlagt som ”råstoff” til betongplattformer (sjå "
Gloppen i oljefeber"). Seinare har m.a. Vegstellet og Gloppen Sementsteinfabrikk henta sand her, og A/S Veidekke driv produksjon av ferdigbetong.
Jøtlemannen ved Eide
I hamrane ovanfor E 39 på Eide står ei sju meters steinhelle oppstødd mot eit berg. Etter segna skal dette vere ein jøtul (troll), som låg ute og sov medan han gjette dyra sine. Om morgonen vakna jøtulen seint, men sette på sprang mot hola si for å berge seg unna solstrålane. Men han vart for sein, og då sola skein på han, vart han til stein. Sidan har steinen vorte kalla ”Jøltemannen”. No er det laga sti opp til Jøtlemannen frå turistskiltet ved europavegen.