Vladimir Ashkenazy

Gjennom sine år foran Berlinerfilharmonikerne har Ashkenazy vunnet både musikerne og publikums hjerte. Salen er fylt til randen foran en kveld med Sjostakovitsj’ kammermusikk. Det musikalske midtpunktet – pianisten – er den eneste som ikke får betalt. Han har donert konserten som en gave til «sine» musikere og «sitt» publikum.

Selv om Ashkenazy nå har tatt over Tsjekkias Filharmoniske Orkester og Kent Nagano har erstattet ham her i Berlin, er det tydelig at både Berlinermusikerne og publikum fremdeles er veldig «hans».

Sterkt tilstede

Det er ikke noe prangende eller selvhevdende ved Ashkenazy som kammermusiker. Spillestilen er forheksende. Den er fleksibel, full av farger og ideer, klok og foredlet. Han fører uten noen gang å virke dominerende. Og selv om han etterpå nekter å ta i mot applaus alene, greier tilhørerne å gi ham en svært hørbar hyllest.

I en verden der ni av ti musikere ser ut til å foretrekke en enehersker på podiet, og konsertpublikummet daglig demonstrerer hvor lett det er å friste dem med stjernestatus, forblir han beskjeden nesten til det selvutslettende.

Isteden for å imponere med teknikk og store fakter, står han på podiet med sårbar ærlighet. Det eneste han trenger for å holde et helt symfoniorkester og en utsolgt konsertsal i sin makt, er kraften fra sin egen musikalske entusiasme. Så det er ingen stor overraskelse at han sier ja til et intervju under forhold som ville sendt en gjennomsnittsdirigent gråtende tilbake til sine agenter.

Mange baller i luften

Vi møttes på Berlins Tegel flyplass. Ashkenazy er allerede forsinket fra Zürich, men når han endelig kommer alene bærende på sin lille koffert, ser han fullstendig uanfektet ut. Vi finner en drosje og fortsetter til Filharmonien. Halve intervjuet foregår i baksetet på drosjen, resten i musikerfoajeen, hvor Ashkenazy koser seg med lunsj etter eget valg – pølse i brød med sennep («enkelt, men godt!»).

Det er stadige avbrytelser – fra Maestroens mobiltelefon i drosjen (administrative detaljer i Praha), og fra en rekke musikervenner som passerer i foajeen. Hver og en hilser og blir hilst tilbake med glede og varme.

Men etter hver avbrytelse, plukker Ashkenazy opp tråden der han slapp. Det er helt klart at han er i stand til å tenke på et utall forskjellige ting på en gang. Selv om han svarer oppmerksomt virker det allikevel som om andre deler av hjernen er helt andre steder – kanskje i Sjostakovitsj’ kammermusikk.

Han er rolig og elskverdig, men greier ikke å skjule en rastløs energi av den typen som vanligvis følger med et stort temperament. Kanskje er denne uvanlige kombinasjonen noe av det som gjør ham til en så interessant musiker.

Som alle andre som emigrerte for flere tiår siden er Ashkenazy sikkert luta lei av spørsmål om sitt forhold til Sovjet. Allikevel svarer han tålmodig.

Sovjet på godt og vondt

Han vokste opp med det beste og verste av Sovjet-regimet. Han hadde gleden av å få den beste musikkutdanningen som over hodet var mulig, men måtte til gjengjeld tåle en meget ubehagelig oppmerksomhet fra regimet, en oppmerksomhet som bare økte etter hans tidlige suksess i viktige internasjonale musikk-konkurranser.

På sine oversjøiske reiser var den unge pianisten alltid fulgt av KGB agenter. På et tidspunkt fikk han forbud mot å reise i Vesten. Myndighetene så også med ublide øyne på hans ekteskap med den islandske pianisten Thorunn Johannsdottir, og holdt et skarpt øye med hvem som besøkte leiligheten.

Da han var 26, reiste Ashkenazy med sin kone til Island. Senere flyttet de til Sveits. Han sa til «Times»-journalisten John Allison i et nylig intervju at selv om han hatet det russiske styret, så elsket han russisk kultur.
Men var det ikke av og til vanskelig å skille de to?

«Ikke med normal intelligens. Bruker du hodet ser du hvor du står. Du forsøker til en viss grad å justere systemet. Det er veldig vanskelig å forklare til en som ikke har bodd der. Folk i Vesten er så uvitende om hvor totalt forskjellig livet var i Sovjetunionen. Det er kanskje ikke så rart. Når vi forsøker å forstå andre, overfører vi automatisk våre egne holdninger og erfaringer. Da blir det umulig. Du må kutte ut alt du har erfart i den frie verden og forsøke å ha helt blanke ark for å forstå hva disse andre menneskene gjennomgikk.»

Frihet

Men er russerne totalt frie i dag?
«Hva er frihet? Det er et veldig bedragersk konsept. Men, ja de har frihet til å uttrykke seg, frihet til å si hva de vil. I dag er det en totalt forskjellig situasjon. Kanskje kan det skapes et sivilisert samfunn en dag, men det tar tid. Selv om russerne fikk friheten, visste de ikke hvordan de skulle bruke den.»

I dag er Ashkenazy ofte tilbake for å dirigere i Moskva og St. Petersburg.

«Jeg er urolig og bekymret for situasjonen, men jeg frykter ikke for den russiske kulturen. Nå er det et enormt kaos, fordi landet ikke vet hvor det skal, men det dreper ikke kulturen. Folk som føler det som sitt kall å bevare kultur vil alltid gjøre det. Spesielt i Russland, der folk har en idealistisk tråd i sin karakter. De har noe uegennyttig i seg - noen ganger nesten til det skadelige, fordi det også kan fremkalle katastrofer. Men de kommer seg igjennom, på en eller annen måte.»

Det er uunngåelig at Ashkenazys nye engasjement i Praha forutsetter at han må hanskes med noen av de samme problemene som dagens russiske musikere. Men selv om situasjonen i de to landene til en viss grad er sammenlignbare, mener han at de kulturelt sett likevel er som to forskjellige verdener.

«Historisk sett var den tsjekkiske nasjonen omgitt av germanere. De var også en del av det østerriksk-ungarske riket. Det er en fascinerende hybrid av germanske og slaviske kulturer. På den måten det er det et veldig interessant land. Men når det gjelder statlig støtte til orkestre er situasjonen helt forskjellig, akkurat som det er i Russland. Det finnes private sponsorer, dog i svært liten grad. Overgangen fra kommunisme til frie markedskrefter er vanskelig for alle.»

Messias på gjennomreise

Selv om stillingen i Praha er ny, går Ashkenazys forhold til Filharmoniorkestret, som han ofte opptrer sammen med, flere tiår tilbake. Begge er orkestre med lange tradisjoner. Hvordan vil han beskrive forskjellene?

«Jeg liker ikke disse sammenligningene. Hvem kan si hva som er britisk eller tsjekkisk, eller for den slags skyld mongolsk eller kinesisk? De er alle fantastiske orkestre. I alle tilfeller modifiserer jeg alltid klangen, og ber om det jeg trenger.»

Men det er helt klare forskjeller i repertoaret. Det blir spilt mer Dvorak og Smetana i Praha enn i London; og det blir spilt mer Elgar og Britten i London enn i Praha.

«Det ser jeg som helt naturlig. Publikum forventer det, og det føles riktig på en måte. Men man burde være objektiv og introdusere et mer mangfoldig repertoar.

Under Ashkenazys nylig avviklede Rachmaninov Festival i London ble flere av de mindre kjente verkene trukket frem i lyset til publikums store glede. Det, sier Ashkenazy, er selvfølgelig veldig bra, men han er ikke interessert i ukjent repertoar bare fordi det er ukjent.

«Jeg ser ikke på meg selv som en Messias som kommer med noe nytt og åpner publikums øyne. Du åpner hjerter og øyne med det du ønsker å si, ikke nødvendigvis med nytt repertoar. Altså, hvis et nytt verk er ekte, hvis jeg har funnet noe stort og folk ikke vet det, gjør jeg det kanskje. Men det er ikke min misjon i livet. Det er bare en følge.

«Dessverre er kultur noe som ikke betaler seg. Det koster penger, og regjeringer vil ikke gi fra seg store summer med penger når de vet at det ikke er noen økonomisk fortjeneste å hente. Fortjenesten er jo umulig å måle. Den viser seg kanskje om ti eller hundre år. Politikerne er ikke interessert i det. De tenker bare på de neste fem årene; på å bli gjenvalgt nok en gang. Så vi må være veldig forsiktige. Går vi under, blir det ingenting. Musikere må jo tjene til sitt daglig brød; kort sagt... det er veldig mange sider ved saken.»

«Du kan ikke si at noen arrangører undervurderer publikum. Noen av dem tjener et stort publikum. Noen andre, mer seriøse, forsøker å finne en måte å balansere alt på. Jeg synes Proms-konsertene i London er et eksempel som alle skulle forsøke å følge. De ble startet rett etter forrige århundreskifte, av en dirigent, Sir Henry Wood. Arrangementet har støtte fra BBC med offentlige penger. Det er en måte å videreutvikle på, litt etter litt. Nå har de alt – en Tsjaikovskij-symfoni, samtidsmusikk – og publikum strømmer til! De spiller til og med meget vanskelig musikk, og de liker det. Det er et fantastisk konsept. Slik skal det gjøres.»

Kvasi-hobby

Det er helt klart at Ashkenazy har innsett at han må ha en nøktern holdning for å kunne realisere sine idealer. Det var også litt etter litt han ble dirigent, uten at karrieren som pianist måtte ofres underveis.

«Det var en gradvis prosess. I mange år var det en kvasi-hobby. Så utviklet det seg til noe mer. Nå kan du se på det som en permanent aktivitet på høyt nivå. Tidsmessig bruker jeg nok mest tid på å dirigere fordi det tar mer av tiden. Men det er like viktig for meg å gjøre begge deler.»

Dette gjenspeiles i plateinnspillingene også. Deccas overgang fra rene orkesterinnspillinger har satt stopp for hans dirigentkontrakt med firmaet, men det japanske Exon har sett muligheten og ansatt ham. Decca har tegnet kontrakt med ham om en serie soloinnspillinger. Kritikernes respons på hans siste innspillinger av Sjostakovitsj samlede preludier og fuger (Decca 466 066-2) befester hans styrke som pianist.

Ashkenazy snakker ofte om hvordan hans klaverspill er inspirert av hans forståelse for orkesterfarger. Men påvirker hans klaverspill måten han dirigerer på?

«Det er et spørsmål for en psykolog. Du kan ikke forklare hvordan dine erfaringer påvirker livet ditt. Du bare vet at de gjør det.»

«Men mine musikere opplever meg som en kollega. Jeg er ikke bare en hvemsomhelst som får dem til å spille uten å vite hva det å spille betyr. Det er ikke bare fantasi. Det er basert på en indre, dypere kunnskap om hva jeg tror er mulig.»

«Jeg har aldri presset noen, aldri vært noe annet enn meg selv på podiet. Når jeg gjør en feil, innrømmer jeg det. De vet at jeg er ganske rett frem. Og etter som folk inviterer meg hele tiden ser det ut som om det fungerer.»


Av Shirley Apthorp
Australsk kulturskribent, for tiden bosatt i Berlin.
Oversatt og bearbeidet av Mie Sundberg
Bladet NRK Musikken, februar 2000