The Rolling Stones - Diskografi

THE ROLLING STONES (1964)

Rå og upolert, men også velspilt rhythm & blues fra en gjeng unge, britiske menn som hadde skjønt hvordan det skulle låte. Dette albumet var en medvirkende årsak til at en ny generasjon ble kjent med artister som Muddy Waters, Bo Diddley, Slim Harpo og Chuck Berry.

12 X 5 (1964)

Rhythm & blues-bandet Rolling Stones på sitt beste. Det meste ble innspilt i legendariske Chess Studio sommeren 1964, ofte med en eller flere av de gamle legendene til stede. Muddy Waters malte taket, Chuck Berry nikket tilfreds, og sikringene røk.

THE ROLLING STONES, NOW! (1965)

Soul-siden av Rolling Stones kommer tydeligere frem. Repertoaret spenner fra det obskure til det velkjente, fra det sensuelle i ”Little Red Rooster” til det ekstatiske i ”Down The Road Apiece”. Og de egne låtene ble gradvis bedre – her fikk vi ”Heart of Stone”.

OUT OF OUR HEADS (1965)

Den amerikanske utgaven av denne lp’en (som også er cd-versjonen) inneholder “The Last Time” og “Satisfaction”, og er således for en klassiker å regne. Den britiske lp’en (som ikke er på cd) har et helt annet låtinnhold – og samme omslag som neste amerikanske album!

DECEMBER’S CHILDREN (1965)

En forvirrende samling løse deler – noen singler, noen kutt fra ep’er, til og med noen innspillinger som gruppen selv ikke ville gi ut. Men man kan ikke overse en plate som inneholder ”Get Off Of My Cloud” og ”As Tears Go By”.

AFTERMATH (1966)

En triumf på flere plan: Først og fremst for Rolling Stones som albumartister, dernest for Jagger & Richards som låtskrivere (de komponerte alle låtene) og sist – men ikke minst – for Brian Jones som instrumentalist. Hver eneste låt er original og gjennomtenkt.

GOT LIVE IF YOU WANT IT! (1966)

Kanskje tidenes verste konsertplate. Lyden er elendig, Jaggers vokal (og mye annet) er gjort i studio, og to av låtene er studioinnspillinger som det bare er lagt jentehyling over! Styr unna hvis du ikke er komplettist (eller masochist).

BETWEEN THE BUTTONS (1967)

Gruppens mørkeste album. Nesten skremmende i sine tekster når man vet hva som skjedde senere i 1967 – ”Something Happened To Me Yesterday” – og musikalsk sett er dette like forvirrende som imponerende. ”Ruby Tuesday” var en kronjuvel i suppen.

THEIR SATANIC MAJESTIES REQUEST (1967)

Stones kopierer ”Sgt. Pepper” – og går på trynet. Men selv i grøften klarer de å riste av seg noen udødelige øyeblikk; her kom de i form av ”She’s A Rainbow”, ”2000 Man” og ”2000 Light Years From Home” – det nærmeste Stones har kommet syrerock.

BEGGARS BANQUET (1968)

Det første av fire strake studioalbum som har sikret seg plass blant rockens aller beste. Åpner med ”Sympathy For The Devil” og avsluttes med ”Salt Of The Earth”. Med unntak av ”Stray Cat Blues” er hele albumet dominert av akustiske gitarer.

LET IT BLEED (1969)

Åpner med det som nylig ble kåret til tidenes beste Stones-låt; ”Gimme Shelter”. Før den monumentale avslutningen med ”You Can’t Always Get What You Want” har vi også stiftet bekjentskap med Jaggers farligste alter ego i ”Midnight Rambler”. Udødelige saker.

GET YER YA-YA’S OUT! (1970)

Konsertopptak fra New Yorks storstue Madison Square Garden, på to kvelder da Rolling Stones virkelig var “the greatest rock’n’roll band in the world”. Med unntak av to Chuck Berry-låter er hele repertoaret hentet fra gruppens produksjon i 1968-69.

STICKY FINGERS (1971)

Et perfekt album både når det gjelder innhold (“Brown Sugar”, “Wild Horses”, “Bitch”, “Sister Morphine”, “Dead Flowers”) og innpakning (bukser med ekte glidelås). Dette var platen som mer enn noen annen ga mening til begrepet å bli ”ruset på rock”.

EXILE ON MAIN ST. (1972)

Rockens beste album, etter manges mening. Blant de 18 låtene er det relativt få klassikere – ”Tumbling Dice” og ”All Down The Line” bør nevnes – men som helhet er dette magisk. Lytteren suges inn i det nesten kakofoniske lydbildet og blir ett med musikken.

GOATS HEAD SOUP (1973)

Musikalsk sett var dette en nedtur etter “Exile”, men gruppens mest kjente ballade “Angie” sørget for millionsalg likevel. Dette er den av Stones’ plater hvor Keith Richards er mest fraværende – på enkelte låter er han ikke med i det hele tatt. Jagger gjør jobben hans.

IT’S ONLY ROCK N' ROLL (1974)

Et undervurdert album. Tittelkuttet har for lengst plassert seg blant Stones’ mest spilte låter, mens ”Time Waits For No One” er en oversett klassiker. Mick Taylor leverte sin beste gitarsolo – og takket for seg. Det musikalske tomrommet etter ham er aldri blitt fylt.

BLACK AND BLUE (1976)

Et album som er komponert og redigert ved miksebordet. Stones testet nye gitarister (Wayne Perkins, Harvey Mandel og Ron Wood) og lot dem være med på å utforme de nye låtene. Som i all hovedsak besto av skisser eller ren jamming – eksempelvis ”Hot Stuff”.

LOVE YOU LIVE (1977)

Konsertopptak fra Paris sommeren 1976, der Stones høres ut som et skrangleorkester sammelignet med det bandet som rocket på ”Get Yer Ya-Ya’s Out.” Det som redder affæren er fire låter tatt opp i en klubb i Toronto. Hele albumet burde vært hentet derfra.

SOME GIRLS (1978)

Et triumferende comeback – eller et siste glimt av storhet, alt ettersom man ser det. Platen er uansett en fryd før ører som liker rå rock’n’roll, fremført med en uhøvlet og respektløs attityde. Stones var tydelig provosert av punkerne som kalte dem ”boring old farts”.

EMOTIONAL RESCUE (1980)

En potensdreper sammenlignet med forløperen. Her forsøker Stones å være tidsriktige med litt disco, litt new wave, litt reggae, litt ditt og litt datt – og så ender det opp i ingenting. Det er antydning til kvalitet på ”Let Me Go” og ”She’s So Cold”, ellers er det triste greier.

TATTOO YOU (1981)

Et sammenrasket album med opptak gjort over en tiårsperiode (1972-81), men ironisk nok er dette en av de mest helstøpte platene som Stones har levert de siste 20 årene. Åpner med ”Start Me Up” og avslutter med ”Waiting On A Friend.” Garantert vellykket på fest.

STILL LIFE (1982)

Rotete konsertopptak fra USA-turneen 1981. Etter en pangåpning med ”Under My Thumb” og ”Let’s Spend The Night Together” går det rett utfor stupet med rullesteinene. To av medlemmene hadde alvorlige problemer med stoff og alkohol. Det høres.

UNDERCOVER (1983)

Gruppens svakeste studioalbum. Med mulig unntak av tittelkuttet er det ingenting her som er minneverdig. Richards riffer og Jagger gauler, men det hjelper så lite når de ikke har gode låter å jobbe med. Selv omslaget er det verste som har prydet en Stones-plate.

DIRTY WORK (1986)

Et Stones-album i navnet, om ikke i ånden. Jagger var mindre til stede enn noensinne, Richards overtalte Wood til å skrive halvparten av låtene, og rytmeseksjonen Wyman/Watts ble ofte erstattet av studiomusikere. Det måtte gå galt. ”Harlem Shuffle” var et unntak.

STEEL WHEELS (1989)

Men undrenes tid var ikke forbi: Rolling Stones reiste seg igjen og leverte sitt beste album siden ”Some Girls.” Fra knallåpningen ”Sad Sad Sad” til den vakre avslutningen ”Slipping Away” var dette en hel time med Stones i storform. Stort sett, i hvert fall.

FLASHPOINT (1991)

Skuffende konsertplate sammenlignet med bootlegs fra samme verdensturné (1989-90). All råheten fra scenen var fjernet, erstattet av en perfeksjonisme som ikke passer et band som Rolling Stones. De to studiolåtene ”Highwire” og ”Sex Drive” var ordinære saker.

VOODOO LOUNGE (1994)

En brokete blanding av gode og dårlige ideer. Produsent Don Was forsøkte å gjenskape litt av stemningen fra ”Exile On Main St.”, noe som var vel og bra, men de mest vellykkede kuttene minnet mer om tiden rundt ”Aftermath” – ”New Faces” manglet bare Brian Jones.

STRIPPED (1995)

Strålende miks av gamle låter i nye tapninger – det meste i såkalt unplugged-arrangementer. Ideen med å blande studio- og konsertopptak fungerte perfekt. Synd at ikke albumet var dobbelt – videoversjonen inneholdt mange av de beste konsertopptakene.

BRIDGES TO BABYLON (1997)

Flere forskjellige produsenter reddet dette albumet fra å bli nok en middelmådig utgivelse. Variasjonen var med andre ord større i lydbildet enn i komposisjonene, som med få unntak var resirkulering av gamle ideer. ”Out Of Control” hadde et snev av klassikerstatus.

NO SECURITY (1998)

En helt unødvendig konsertplate. Ideen var god; bare låter som ikke hadde vært på tidligere live-plater. Men resultatet var totalt intetsigende. Salget var så dårlig at Jagger i et intervju med musikkmagasinet Mojo innrømmet at tiden kanskje var ute for Rolling Stones.

SAMLEPLATER MED ROLLING STONES:

Stones er godt representert når det gjelder samleplater. Fra Decca-perioden (1963-70) finnes det mer enn 20 forskjellige, men de beste er ”Big Hits (High Tide & Green Grass)”, ”Through The Past, Darkly (Big Hits Vol. 2)”, ”Hot Rocks” (dobbel) og boksen ”The Singles Collection” (3 cd’er). Velg en av disse, men vær klar over at sistnevnte har en del uinteressante kutt på kjøpet. Fra perioden etter 1970 er det bare én samle-cd som er tilgjengelig: ”Jump Back (The Best Of ’71-’93)”. Den er til gjengjeld meget god og ganske representativ. I hvert fall når det gjelder hits.

Av Båd Ose.