Nazareth - Diskografi

NAZARETH (1971)

En brukbar og variert debutplate. Med utgangspunkt i hardrock, blander bandet inn så vidt forskjellige stilarter som country (”Country Girl”), psykedelia (”Morning Dew”), klassisk (”King is Dead”), blues (”Fat Man”) og gospel (”I Had a Dream”). ”Morning Dew” av Tim Rose er den første av en lang rekke vellykkede tolkninger av andre artisters materiale.

EXERCISES (1972)

Et bomskudd, og et farlig trekk så tidlig i karrieren. På scenen rocket Nazareth hardt og heftig, men ”Exercises” viste et band som var mer inspirert av den akustiske bølgen – artister som Cat Stevens, Neil Young og Grateful Dead. Problemet var at Nazareth ikke hadde godt nok materiale til å lage et britisk svar på ”American Beauty.”

RAZAMANAZ (1973)

Klassikeren i katalogen. ”Razamanaz” er et album med korte, konsise låter uten langstrakte solopartier. Fokus er hele tiden rettet mot komposisjonene og samspillet som bærer dem frem til lytteren. Tittelkuttet, ”Bad Bad Boy” og ”Broken Down Angel” er de tre mest kjente låtene, men høydepunktet er bandets tolkning av ”Alcatraz” komponert av Leon Russell.

LOUD’N’PROUD (1973)

Et knallhardt album laget på rekordtid. Nazareth rakk bare å lage fem nye låter, men de var til gjengjeld prima vare – sjekk ”Child in the Sun.” I tillegg gjorde bandet særegne versjoner av Joni Mitchells ”This Flight Tonight,” Little Feats ”Teenage Nervous Breakdown” og Bob Dylans ”Ballad of Hollis Brown.” Ingen kunne beskylde dem for å ha snever smak!

RAMPANT (1974)

Den jevneste, men ikke nødvendigvis beste av de tre platene som Roger Glover var produsent for. Med ”Rampant” begynte Nazareth å bevege seg over til en stil preget av tungrock og ballader. Rockerne var best – så som ”Silver Dollar Forger” og ”Shanghai’d in Shanghai” – mens Yardbirds-klassikeren ”Shapes of Things” ble fast avslutning på gruppens konserter.

HAIR OF THE DOG (1975)

Et album som markerte et skille i Nazareths karriere, på mer enn én måte. ”Changin’ Times” var en krysning av Led Zeppelin og Black Sabbath, mens ”Love Hurts” (som erstattet ”Guilty” på USA-utgaven) sørget for at albumet. solgte mer enn to millioner eks. i USA og Canada. På cd-versjonen er ”Love Hurts” helt korrekt tatt med som bonuskutt.

CLOSE ENOUGH FOR ROCK’N’ROLL (1976)

Det første albumet spesialsydd for amerikanske og kanadiske radiostasjoner. Åpningskuttet ”Telegram” var en miniopera om stjernelivets bakside, og det ble brukt som åpningsnummer på Nazareth-konsertene i mer enn ti år. Materialet ellers var ujevnt. ”Vancouver Shakedown” var en hyllest til den kanadiske byen som nå var blitt gruppens nye hjemmebane.

PLAY’N’THE GAME (1976)

Utgitt knapt et halvt år etter forrige album, og det høres. Med unntak av det knallharde åpningskuttet ”Somebody to Roll” og soul-balladen ”I Want to Do Everything For You” var materialet annenrangs. ”Wild Honey” plasserte seg som en av de verste tolkningner av en Beach Boys-låt noensinne.

EXPECT NO MERCY (1977)

Et hakk bedre enn forgjengeren, mest takket være friske tolkninger av ”Gone Dead Train” og ”Busted.” Tittelkuttet freste av gårde, men helhetsinntrykket var likevel at Nazareth nå var inne i en musikalsk blindgate – noe man tydelig hørte på håpløse låter som ”Revenge is Sweet” og ”New York Broken Toy.”

NO MEAN CITY (1978)

Et revitalisert Nazareth med Zal Cleminson som nytt medlem og redningsmann. ”No Mean City” er det nærmeste Nazareth har kommet et helstøpt heavy metal-album. Det eneste som skiller er de mer radiovennlige låtene ”May the Sunshine” og ”Star” – for øvrig de to beste på platen. Et feilskjær eller to klarer ikke å ødelegge – dette er gjennomført bra.

MALICE IN WONDERLAND (1980)

Jeff Baxter (gitarist fra Doobie Brothers og Steely Dan) ble hyret som produsent, og det førte til at musikken ble enda mer radiovennlig og ”amerikanisert.” ”Malice” er den glatteste produksjonen i bandets katalog. Zal Cleminson komponerte to av de tre beste låtene – ”Heart’s Grown Cold” og ”Big Boy” – og var medansvarlig for den tredje, ”Holiday.”

THE FOOL CIRCLE (1980)

Jeff Baxter gikk for et litt hardere lydbilde på den andre av de to platene han produserte for Nazareth. Cleminson hadde trukket seg, men nå fremsto vokalist Dan McCafferty som en god komponist: Han bidro med platens to beste kutt, ”Dressed to Kill” og ”Moonlight Eyes.” Dessverre serverte bandet også en akustisk versjon av ”Cocaine” – helt uten humor.

’SNAZ (1981)

Det er delte meninger om dette doble konsertalbumet: Noen mener det ble laget fem år for seint, andre hevder det er førsteklasses fordi den nye seks-mannsbesetningen av Nazareth klarte å gjenskape alle de beste låtene på scenen. Repertoaret inneholdt et par nye coverlåter, og albumet ble rundet av med to studioinnspillinger – deriblant en ny ”Morning Dew.”

2 X S (1982)

Dette er kan hende det beste albumet Nazareth har laget etter 1975. Forsterket med Billy Rankin og John Locke, klarte gruppen å gjenvinne en sterkt etterlengtet friskhet i både låtmateriale og fremførelse. Produsent John Punter gikk for et kommersielt lydbilde der selv den obligatoriske balladen ble et høydepunkt: ”Dream On” ble en ny lighter-favoritt.

SOUND ELIXIR (1983)

Ordinært materiale gjorde at ”Sound Elixir” ble en stor nedtur. Dette var pregløs musikk, fremført av et band som hørtes ut som om det hadde flatt batteri. Helt på tampen av platen kom redningen i form av en – surprise! – ballade. ”Where Are You Now” var ingen ny ”Love Hurts,” men i denne sammenhengen funklet den som en juvel.

THE CATCH (1984)

Nazareth på felgen. Et skremmende eksempel på hvordan det går når en hipp produsent (John Eden) skal få 40-åringer til å kaste seg ut i discodansen. Alt er dårlig – omslaget er sjåvinistisk, låtmaterialet pinlig og spillingen uinspirert. Selv det som burde vært Nazareths sikreste kort – coverlåten – går på trynet. De klarer ikke å legge sin sjel i ”Ruby Tuesday.”

CINEMA (1986)

Et siste glimt av storhet fra den originale besetningen, selv om også dette var et ujevnt album. ”One From the Heart” føyet seg inn blant de bedre låtene Nazareth laget på 80-tallet, mens ”Hit the Fan” klarte å kapre seg en fast plass på konsertrepertoaret.

SNAKES’N’LADDERS (1989)

En sørgelig avslutning på Manny Charltons karriere med Nazareth. Nok en gang skortet det både når det gjaldt materialet, arrangementene og den instrumentale innsatsen. Nå gadd ikke en gang Charlton å spille alle gitarene selv – han overlot til en studiogitarist å ta mange av solopartiene. Tittelen på en av coverlåtene sa det meste: ”Helpless.”

NO JIVE (1992)

Et mer eller mindre impotent album. Billy Rankin forsøkte å blåse nytt liv i de gamle glørne etter at Manny Charlton hadde hoppet av, men resultatet ble mer pregløst enn bra. ”No Jive” inneholder samlebåndsballader og helt ordinære rockelåter.

MOVE ME (1994)

I samme gate som ”No Jive” – med andre ord en plate man kan klare seg uten. Oppskriften var den samme som på forgjengeren. Omslaget var forferdelig – og dessverre treffende: Et bilvrak som ventet på opphugging.

BOOGALOO (1998)

Ny besetning og ny giv. For første gang i sin karriere brukte Nazareth mer enn ett år på å spille inn et album. Ikke at det kan høres sånn uten videre, men låtmaterialet var i hvert fall bedre enn det hadde vært på mange år.

HOMECOMING (2002)

Med bare to medlemmer fra det originale Nazareth igjen i besetningen, kan man gjerne kalle det et modig trekk å gi ut et konsertopptak fra Glasgow.

Særlig når det er snakk om den første utgivelsen etter Darrell Sweets bortgang. Men det svinger overraskende bra av bandet.

Nazareth er tydeligvis liv laga, selv uten både Manny Charlton og Darrell Sweet.

SAMLEPLATER

Det har kommet mange samleplater siden den første, ”Greatest Hits” i 1975. Fremdeles er det en fryd å høre denne gamle samlingen, ikke minst fordi den bare har låter fra kremperioden 1972-75. Mange vil også huske ”The Ballad Album” fra 1985 som solgte i bøtter og spann her hjemme. Den fikk også en oppfølger i form av ”The Ballad Album II,” uten at vi trenger å gå nærmere inn på det.

Den nyeste samlingen, ”The Very Best of Nazareth” (EMI), er den som er best og også mest representativ. I tillegg til alle de viktigste slagerne får vi to nye låter, samt et cd-hefte med kommentarer til hver av de 22 låtene. En perfekt samling til bilen.

På sine hjemmesider tilbyr Nazareth en rekke doble cd’er med konsertopptak. Selvfølgelig er disse myntet på den mest trofaste fansen, men mange av opptakene er så gode at de burde vært samlet i en offisiell konsert-boks.

Nevnes bør også ”Nazareth at the BEEB,” som er en dobbel cd med masser av opptak gjort for BBC gjennom 70-tallet. Rått og godt – eller ”loud and proud,” om du vil.


Av Bård Ose og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.