The Cardigans

Av Jørgen Hegstad.

Da den syttenårige gitaristen og låtskriveren Peter Svensson letet etter en vokalist til et pop-prosjekt i 1992, kunne han ikke vært heldigere med det endelige valget. Det falt på den jevngamle Nina Persson, en
usedvanlig vakker pike med en ditto røst.

Sammen med bassist Magnus Svenningson, trommeslager Bengt Lagerberg og keyboardist Lars-Olof Johansson ble The Cardigans dannet i Jönköping, oktober 1992.

Etter diverse soloeventyr samlet Magnus Sveningsson, Nina Persson, Lasse Johansson, Bengt Lagerberg og Peter Svensson seg om en ny skive - som Cardigans. Foto: Pressens bild.

Produsenten

The Cardigans var store fans av et annet svensk band som heter Eggstone (ikke så kjente utenfor Sverige, men vel verdt å sjekke ut!), og han som ga Eggstone deres svært særegne poplyd var en Malmö-basert produsent som het Tore Johansson. The Cardigans kom i kontakt med ham, og med hans hjelp kom deres debutalbum "Emmerdale" ut i 1994. Albumet var spekket med gode, kjappe poplåter, og gruppen med en gjennomsnittsalder på 20 år ble raskt godt kjent, både i Sverige og Japan.

Popband med naglebelte i skuffen

Allerede på "Emmerdale" viste bandet at de ikke var fullstendig uten røtter i rocken. Både Svensson og Persson var store fans av Black Sabbath, noe de blant annet viste ved å lage en fantastisk popversjon av deres låt "Sabbath bloody sabbath". Senere skulle de også covre andre hardrocklåter, blant andre Thin Lizzys "The boys are back in town" og Black Sabbaths "Iron man".

Tekstmessig viste tekstforfatter Magnus Svenningson en oppsiktsvekkende dybde. Han balanserte hele tiden innholdet mellom å være kvalmende søtt og beksvart, men hele tiden svært gjennomtenkt og dyktig.

Suksessen fortsetter

De fulgte opp "Emmerdale" med 1995-albumet "Life", som kunne by på en god del sterke pop-perler. "Carnival" var kanskje den aller største av disse, og den førte også til at både resten av Europa og USA åpnet gluggene for dette svenske popbandet med det særegne uttrykket.

Men det var nok 1996-albumet som virkelig fikk The Cardigans på alles lepper. Det het "First band on the moon", og fremfor alt fant man en låt der som het "Lovefool". Den fikk innpass på den australske regissøren Baz Luhrmanns rockefilmversjon av "Romeo og Julie", og dermed var suksessen sikret.

En endring i tankemåte

Men "First band on the moon" presenterte oss også for første gang for en annen side av The Cardigans. Det var mye mer tyngre tromming og fuzzgitar enn før. Den lette produksjonen måtte i stor grad vike, mens det kunne virke som om rockereferansene også for første gang hadde tatt over låtskrivingen.

Dette skulle også vise seg på deres hittil siste album; "Gran Turismo" fra 1998 som viste frem et band som fullstendig hadde distansert seg fra den avanserte, raske poppen de var kjent fra på "Emmerdale" og "Life". Låter som "My favourite game" og "Erase / rewind" ble store hits, men den mer kommersielle poprocken de nå presenterte, kledde dem dårlig.

Voksne mennesker, nye prosjekter

"Gran Turismo" skulle vise seg å bli deres siste album før de tok pause på ubestemt tid. Nina Persson giftet seg med den amerikanske punkrockeren Nathan Larson, og ga i samarbeid med ham (og flere andre) ut et countryinspirert soloalbum under navnet "A Camp" august 2001.

Peter Svensson ga ut det melankolske, neddempede albumet "Paus" sammen med Kents vokalist Joakim Berg i 1998 og har siden laget låter for andre svenske artister som Stakka Bo og Titiyo.

Lyttetips:

"Sick & tired" (fra "Emmerdale", 1994)
"Fine" (fra "Life", 1995)
"Carnival" (fra "Life", 1995)
"Rise & shine" (fra "Emmerdale", 1994)
"Pooh song" (fra B-sidesamlealbumet "The other side of the moon", 1997)
"Been it" (fra "First band on the moon", 1997)
"Nasty sunny beam" (fra "The other side of the moon", 1997)
"Your new cuckoo" (fra "First band on the moon, 1997)