Jethro Tull - Diskografi

SE OGSÅ:

Jethro Tull

Les også: Jethro Tull

Når dette leses, er de fleste titlene frem til 1976 gjenutgitt. Alle titlene – unntatt der hvor andre selskap er ført opp – er utgitt på etiketten Chrysalis og er tilgjengelig fra EMI.

THIS WAS (1968)

Et debutalbum som viser at den første utgaven av Jethro Tull – med Mick Abrahams som gitarhelt – var med på å forme britisk heavy metal. “Cat’s Squirrel” kunne vært Led Zeppelin. Ian Anderson var allerede en habil låtskriver (”A Song For Jeffrey”) og han hyllet sitt forbilde Roland Kirk med ”Serenade to a Cuckoo.” På cd får du tre samtidige singler som bonuskutt.

STAND UP (1969)

En oase full av vidunderlige låter. Med dette albumet klarte Jethro Tull å finne frem til sin umiskjennelige stil, sentrert rundt sangene, fløyten og den akustiske gitaren til Ian Anderson. ”A New Day Yesterday,” Bouree,” ”Nothing is Easy” og ”Fat Man” er klassikere som gruppen fortsatt spiller på sine konserter. Cd’en har tre singler som bonuskutt.

BENEFIT (1970)

En sterk oppfølger med sterke låter – deriblant “Nothing to Say,” “To Cry You A Song” og “Inside.” Men de tre beste som ble spilt inn på denne tiden – ”Teacher,” ”Sweet Dream” og ”Witches Promise” – ble utelatt fra albumet og i stedet sendt ut på singler. Den nye cd-utgaven har alle disse singlene som bonuskutt.

AQUALUNG (1971)

Åpner med et gitarriff som er like udødelig som “Whole Lotta Love” og “Smoke on the Water.” Fortsetter med et knippe låter som vil følge Jethro Tull resten av karrieren: ”Cross-Eyed Mary,” ”My God,” ”Locomotive Breath” og ”Wind Up” blant dem. Cd-versjonen som ble sendt ut til 25-årsjubileet i 1996 har fem bonusspor og et intervju med Anderson.

LIVING IN THE PAST (1972)

En dobbel samle-lp med mening: Bare fire av de 21 kuttene var hentet fra tidligere album – resten besto av singler, uutgitte perler fra arkivet, og to konsertopptak. Klassikerne står i kø på dette albumet, hvis førsteutgave var bokinnbundet med et 20 siders billedhefte i farger. Slike plateomslag lages ikke mer.

THICK AS A BRICK (1972)

En 45 minutter lang komposisjon bestående av ti forskjellige melodier (og en rekke musikalske tema) knyttet sammen til en enhet, og fremført med imponerende presisjon og innlevelse. Originalutgaven kom pakket i en 12-siders tabloidavis med bare Tull’ete nyheter. Denne avisen fulgte også med (dog i sammenbrettet form) i cd-versjonen som ble lansert i 1997, hvor man også fikk en kort konsertversjon av verket som bonuskutt.

A PASSION PLAY (1973)

Et hederlig forsøk på å gjenskape “Thick as a Brick”: Ti frittstående komposisjoner flettet sammen til en 45 minutter lang enhet. Kvaliteten var imidlertid ikke den samme, til tross for det morsomme innslaget ”The Story of the Hare Who Lost His Spectacles” – et hørespill! Et 8-siders hefte formet som et teaterprogram var vedlagt førsteutgaven av lp’en.

WAR CHILD (1974)

Opprinnelig planlagt som et dobbeltalbum med musikk til en film med samme navn. Det ble ikke noe av verken filmen eller det doble albumet, men mange av de utelatte låtene er tatt med som bonusspor på den nye cd-utgaven. Deriblant ”Rainbow Blues” og ”Glory Row.” “Bungle in the Jungle” og “Skating Away” viste at bandet hadde funnet igjen godformen.

MINSTREL IN THE GALLERY (1975)

En av gruppens undervurderte plater. Her fungerte alt som det skulle: Anderson hadde glimrende låter og bandet spilte suverent. Ideen med et langt musikkstykke ble begrenset til den 16 minutter lange ”Baker St. Muse.” Andre godbiter var ”Cold Wind to Valhalla,” ”One White Duck” og det knallharde tittelkuttet. Cd-versjonen har flere gode bonuskutt.

TOO OLD TO ROCK’N’ROLL: TOO OLD TO DIE (1976)

Et steg frem, to tilbake. Ian Anderson stilte med et låtmateriale som kvalitetsmessig lå under det han pleide å komme opp med. Det var tydelig at formelen var begynt å bli hemmende for ham – han trengte utfordringer fra andre stilarter enn rock og blues. Tittelkuttet – som alle kritikere feilaktig trodde var selvbiografisk – ble imidlertid en klassiker.

SONGS FROM THE WOOD (1977)

Inspirert av keltisk folklore og britisk folkemusikk, laget Ian Anderson noen av de beste låtene i sin karriere. Og utvidet til en sekstett forandret Jethro Tull seg fra å være et progressivt rockeband med den ene foten i blues, til å bli hardrockens svar på Fairport Convention. Klassikerne var ”Hunting Girl,” ”The Whistler,” ”Pibroch” og tittelkuttet.

HEAVY HORSES (1978)

En ren fortsettelse på “Songs From the Wood,” med “Moths” og “No Lullaby” som de beste eksemplene på hvor godt Jethro Tull klarer å forene folkemusikk og hardrock. Også herfra er det tittelkuttet som huskes best. To av låtene som det ikke var plass til – ”Beltane” og ”Living in These Hard Times” – dukket opp ti år senere i plateboksen ”20 Years of Jethro Tull.”

BURSTING OUT – LIVE (1978)

Tiårsjubileet ble feiret med denne doble konsertplaten. De nyeste låtene fungerte faktisk best, men en forkortet versjon av ”Thick as a Brick” var også velspilt og spennende. Albumet som helhet var preget av et grumsete lydbilde, noe som var ødeleggende for instrumentalene ”Conundrum” og ”Quatrain.” Langt bedre konsertopptak skulle komme senere.

STORMWATCH (1979)

På dette tidspunktet var det klart at Jethro Tull hadde behov for enten fornyelse eller pause. Det var langt mellom godbitene på ”Stormwatch,” og når de først kom virket gruppen sliten og uinteressert. Anderson trakterte selv bassen på de fleste kuttene på det albumet som skulle vise seg å være det siste fra besetningen med John Evan og Barriemore Barlow.

“A” (1980)

Dette var ment å være en soloplate fra Ian Anderson. Men så kom Martin Barre med på laget, og dermed ble et nytt Jethro Tull skapt. Eddie Jobson (tangenter) lokket bandet med seg inn i synthenes land, men sanger som ”Fylingdale Flyer” var likevel umiskjennelig Tull. Helhetlig sett er dette likevel en av de mindre interessante platene i katalogen.

THE BROADSWORD AND THE BEAST (1982)

Igjen planla Jethro Tull et dobbeltalbum, men dessverre nøyet bandet seg med å gi ut ti av de 19 innspilte låtene. Her var Tull i toppform: ”Beastie,” ”Clasp,” ”Broadsword,” ”Fallen on Hard Times” og ”Pussy Willow” var alle blant bandets beste. De ni titlene som ble utelatt holdt like høy standard, og dukket senere opp i plateboksen ”20 Years of Jethro Tull.”

UNDER WRAPS (1984)

Ian Anderson laget en forferdelig soloplate i 1983, og alle synthene derfra tok han med seg på neste Tull-plate. Han hyrte ikke en gang ny trommeslager, men lot alle rytmene komme fra programmerte maskiner. Eneste lyspunkt på dette begredelige albumet var ”Under Wraps #2,” der Anderson satt alene med kassegitaren.

CREST OF A KNAVE (1987)

Gruppens comeback-plate inneholdt alt som ble forbundet med Ian Anderson og Jethro Tull på sitt beste: Glimrende musikk, sterke tekster, spennende arrangementer og imponerende instrumental innsats. Albumets høydepunkt var ”Farm on the Freeway,” der teksten sa mer om de amerikanske bøndenes problemer enn alle Farm Aid-festivalene til sammen.

20 YEARS OF JETHRO TULL (1988)

En cd-boks som satte en ny standard for hvordan man gir tilhengerne det de vil ha. Ikke en samling ”Greatest Hits,” men i stedet en konfekteske med 61 ”løse deler” – deriblant 11 sjeldne singler og 39 tidligere uutgitte godbiter fra arkivet. Ønskepakken med tre cd’er ble fullstendig takket være et 24 siders fargehefte med utførlig biografi. (NB! En tredjedel av låtene ble samlet på en enkel cd som forvirrende nok fikk samme tittel. Styr unna den!)

ROCK ISLAND (1989)

Et bra album, der musikken var en herlig blanding av stilene fra ”Aqualung” og ”Songs From the Wood.” Blant høydepunktene var den smågrisete ”Kissing Willie,” ”Heavy Water,” ”Another Christmas Song” og tittelkuttet. Likevel merket man en viss stagnasjon i låtmaterialet, som om man hadde hørt alle ideene før.

CATFISH RISING (1991)

En klar forbedring fra ”Rock Island.” Ian Anderson var tidlig på 90-tallet inne i en låtskriverstim lignende den han hadde 20 år i forveien, og dette ga seg utslag i sanger som kapret seg faste plasser på bandets konsertrepertoar. Blant dem ”This is Not Love” og ”Rocks on the Road.” Den japanske cd’en hadde et ekstra kutt; “Night in the Wilderness.”

A LITTLE LIGHT MUSIC (1992)

Et nesten helakustisk konsertalbum – noe fansen hadde ventet på i 20 år. Her fikk vi 17 låter fra hele karrieren, helt fra ”Some Day the Sun Won’t Shine For You” (1968) til ”Rocks on the Road” (1991). Favoritter ble fremført i helt nye kledninger, og det dukket opp en og annen overraskelse – deriblant folkevisen ”John Barleycorn.”

25TH ANNIVERSARY BOX SET (1993)

En ny cd-boks, denne gang med fire cd’er. Cd 1 var kjente låter i dårlig remix, cd 2 var et godt konsertopptak fra 1970, cd 3 var gamle favoritter i unødvendige nyinnspillinger, og cd 4 var diverse live-låter fra hele karrieren. Det beste med boksen var den medfølgende boken. Masser av sjeldne bilder, og den grundigste artikkelen som til dags dato er skrevet om Jethro Tulls musikk.

NIGHTCAP (1993)

25-årsjubileet ble rundet av med denne doble cd’en bestående av sjeldne opptak fra arkivet. Den første cd’en inneholdt to tredjedeler av et planlagt dobbeltalbum som aldri kom ut (bandet laget ”A Passion Play” i stedet), mens cd 2 besto av nesten 20 innspillinger som i årenes løp var blitt lagt til side. Det meste var absolutt hørbart, om enn ikke prima vare.

ROOTS TO BRANCHES (1995)

Et album som er symptomatisk for Jethro Tull på 90-tallet: Mens arrangementene og spillingen holdt høy kvalitet, var komposisjonene til Ian Anderson av en slik karakter at man ikke lenger bet seg merke i dem. De beste musikalske ideene hadde han brukt på soloplaten ”Divinities,” utgitt et halvt år i forveien.

J-TULL DOT COM (1999)

Den første Jethro Tull-platen utgitt på et lite, uavhengig selskap: Papillon i Storbritannia, Fuel i USA og Roadrunner i Europa. Ironisk nok var dette noe av det sprekeste bandet presterte på 90-tallet, hvilket støtter teorien om at gamle helter trenger litt motgang for å finne tilbake til godformen. Ikke at dette var overbevisende bra, men det var et steg i riktig retning.

LIVING WITH THE PAST (2002)

Nytt konsertalbum, denne gang med fokus rettet mot et repertoar som klarte å gjenspeile de forskjellige faser i bandets 35 år lange karriere – derav tittelen (som selvsagt var et ordspill på ”Living in the Past”). Høydepunktet for gammelfansen var en gjenforening av den opprinnelige kvartetten på et av numrene. Platen ble utgitt på Eagle Records.

SAMLEPLATER

Den første samleplaten fra Jethro Tull var “Living in the Past,” men den inneholdt nesten bare materiale som ikke fantes på andre albumutgivelser fra gruppen. Den regnes derfor for å være et selvstendig album, på lik linje med ”Aqualung” og ”Thick as a Brick.”

”M.U. – The Best of Jethro Tull” fra 1975 var en standard samleplate som med fordel kunne vært dobbel. Plateselskapet skjønte dette selv, for innen to år var gått lå oppfølgeren ”Repeat – The Best of Vol. 2” ute på markedet. Til sammen danner disse to platene et greitt bilde av Jethro Tulls første tiår. ”M.U.” er for øvrig en forkortelse for ”musicians union.”

”Original Masters” fra 1985 var den første samlingen laget for cd-alderen. Et dusin klassikere, riktignok de aller viktigste, men like mange sto utenfor og skrek etter å være med. Blant dem ”Bouree” og ”Nothing is Easy.”

Til 25-årsjubileet I 1993 ble det satt sammen en strålende dobbelt-cd med de 36 ”beste” låtene fra hele karrieren. ”The Best of Jethro Tull” led imidlertid av dårlig remastring. Dette ble gjort godt igjen da den enkle samlingen ”The Very Best of Jethro Tull” kom på markedet høsten 2001. Her var det gjort plass til 20 låter – noe som fungerte som en forsmak på oppjusteringen av hele gruppens katalog, et arbeid som vil bli fullført i løpet av 2004.

Nevnes bør også prosjektet “A Classic Case” med London Symphony Orchestra, arrangert og dirigert av David Palmer, og med medlemmene av Jethro Tull som gjester. Denne platen ble utgitt av det tyske selskapet Ariola.

Av Bård Ose og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.