| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Ian Anderson er den første til å understreke
 |
| Komponist, fløytist og gitarist, Ian Andersons, Jethro Tull. Foto: J-tull.com. |
at hvert eneste medlem av Jethro Tull har satt sitt preg på gruppens musikk, og vært delaktig i utviklingen av bandets umiskjennelige stil.
Likevel er det all grunn til å hevde at Jethro Tull aldri ville oppnådd å bli noe annet enn en fotnote i rockens historie, hadde det ikke vært for de musikalske og teatralske evnene til denne enbente fløytespilleren i fillete klær.
The Blades
Historien om Jethro Tull begynner i Blackpool med bandet The Blades. De gjorde sin debut i hjembyen høsten 1963. Kvartetten bestående av Ian Anderson, Jeffrey Hammond, John Evans og Michael Stephens fikk to pund for en helaften med blues.
Et par år senere var bandet blitt en septet under navnet John Evan Band. De
flyttet til London på jakt etter en platekontrakt i 1967, men delte seg i to da ingen kontrakt var å få. Ian Anderson og Glenn Cornick (bass) ble værende igjen i London, og rekrutterte to nye medlemmer – Clive Bunker (trommer) og Mick Abrahams (gitar). Resten dro tilbake til Blackpool. Inntil videre.
Jethro Toe
I mellomtiden hadde Ian Anderson skaffet seg en fløyte ved en tilfeldighet: En person skyldte ham penger, men kunne ikke betale tilbake. Det eneste han hadde var en fløyte. Anderson tok fløyta. Han begynte å øve iherdig etter en plate av jazzartisten Roland Kirk; ”Serenade to a Cuckoo.”
Den nye kvartetten opptrådte under en rekke navn, blant annet Navy Blue, Bag of Blues og Candy Coloured Rain. Hyppige navneskift måtte til for at bandet skulle få spillejobb to ganger på samme sted!
 |
| Ian Anderson planla å avslutte karrieren med Jethro Tull i 2001, men det er ingenting som tyder på at bandet vil legge inn årene med det første. Foto: J-tull.com. |
Like før utgivelsen av sin debutplate i februar 1968 – en single på MGM Records – ble det bestemt å ta navnet Jethro Tull etter den britiske agronomen som oppfant såmaskinen i 1701. Plateselskapet klarte å stave navnet feil: Jethro Toe. Originalplaten, med feilstaving, er verdt 1000 kroner i dag.
Kontrakt med Island
Singlen solgte ikke, og bandet mistet kontrakten med MGM Records. Bandets nye managere Chris Wright og Terry Ellis kontaktet Island Records våren 1968. Dette selskapet var allerede på denne tiden blitt et flaggskip innen britisk progressiv rock, og Jethro Tull føyet seg elegant inn i artiststallen.
Debutalbumet ”This Was” viste et band med dype røtter i blues. Samtidig markerte Ian Anderson seg som en habil låtskriver, og hans interesse for folkemusikk kom klart frem på platens mest kjente låt ”A Song For Jeffrey.” Kort etter utgivelsen hadde Mick Abrahams en siste krangel med Anderson før han fikk sparken. Han startet Blodwyn Pig.
Martin Barre
Tony Iommi ble invitert som ny gitarist etter Abrahams, men etter en mimeopptreden i Rolling Stones’ ”Rock’n’Roll Circus” i desember 1968 ombestemte han seg og startet Black Sabbath i stedet.
Nykommer Martin Barre var så nervøs da han skulle prøvespille med Jethro Tull at han glemte gitarledningen hjemme. Den andre gangen han møtte opp på øving hadde han ikke bare glemt ledningen, men også forsterkeren!
Anderson måtte ligge med øret inntil strengene for å høre hva Martin var god for – noe han ikke gjorde, men Martin var så full av iver at han ble ansatt likevel. Han skulle vise seg å bli Andersons viktigste medmusiker i den lange, innfløkte historien om Jethro Tull.
Tre fra Blackpool
I løpet av de neste to årene hentet Anderson ned tre av sine gamle bandkolleger fra John Evan Smash i Blackpool. Først kom tangentmester John Evan selv, som var gjest på album nummer tre – ”Benefit” – og ble fast medlem fra ”Aqualung.” Da hadde også Jeffrey Hammond mønstret på som bassist etter at Glenn Cornick fikk sparken i november 1970.
Jeffrey – som fikk etternavnet sitt utvidet til Hammond-Hammond! – kunne egentlig ikke spille bass, men det var ingen hindring for Anderson. Han lærte Jeffrey det mest elementære, og så bar det ut på turné.
Tredjemann fra Blackpool var trommeslager Barriemore Barlow, som etterfulgte Clive Bunker da han takket for seg i mai 1971. Ian Anderson var nå eneste medlem tilbake fra den opprinnelige besetningen av Jethro Tull.
Kritiske anmeldere
Alle disse utskiftingene i bandet foregikk paradoksalt nok i en tid da Jethro Tull opparbeidet seg til å bli en av verdens mest populære plate- og konsertattraksjoner. Først med Barlow bak trommesettet ble besetningen stabil – i hvert fall frem til januar 1976.
Til tross for den store suksessen, var aldri Jethro Tull kritikernes favoritter. Et eksempel er det ambisiøse albumet ”A Passion Play” fra 1973 som fikk så mye pepper i pressen at bandet tok et halvt års pause fra turnélivet. Andersons forhold til pressen ble aldri det samme.
Etter å ha vendt sterkt tilbake med ”War Child” og ”Minstrel in the Gallery,” valgte Jeffrey Hammond å hoppe av. Han brente alle sine zebrastripete sceneklær og dro tilbake til Blackpool for å bli kunstmaler. Hans etterfølger ble John Glascock fra Chicken Shack.
Folkelig sekstett
Jethro Tull forandret seg betraktelig i løpet av 1976. Bandet ble utvidet til en sekstett med David Palmer på ekstra tangenter, og Anderson vendte sine evner som låtskriver mot engelsk folkemusikk.
Det var to grunner til dette: Han produserte en lp for folkrockbandet Steeleye Span (”Now We Are Six”) og han komponerte nå hjemme i sin egen stue i stedet for i all verdens hotellrom.
Gruppens tiårsjubileum i 1978 ble feiret med en konsert i New Yorks Madison Square Garden, overført via satellitt til hele verden (unntatt Norge – her fikk vi se utdrag fra konserten året etter).
Ny besetning
Et helt nytt Jethro Tull oppsto i 1980. Året før hadde bandet vist tydelige svakhetstegn på albumet ”Stormwatch,” og bassist Glascock var blitt alvorlig syk. Han døde 17. november 1979, knapt to måneder etter at Dave Pegg hadde overtatt hans plass som bassist.
Anderson begynte å planlegge en soloplate, men under innspillingene ble et nytt Jethro Tull til. Kjernen var fremdeles Anderson og Barre, mens Dave Pegg var den eneste som ble beholdt fra bandet. Nye medlemmer ble Mark Craney (trommer) og Eddie Jobson (som bare ville være gjest).
Verken albumet ”A” eller den påfølgende turneen ble godt mottatt av den gamle fansen, og mange mente nå at Anderson var blitt en diktator.
Folkelige synther
Peter-John Vettese (tangenter) klarte å tilføre Jethro Tull noe nytt tidlig på 80-tallet, samtidig som bandets umiskjennelige stil ble beholdt. Anderson hadde denne forklaringen: ”Vi har klart å få synther til å fungere side om side med akustiske instrumenter.”
Etter den vellykkede ”Broadsword” tok Anderson en ny pause fra Jethro Tull, og denne gang gjorde han alvor av å lage solo-lp. Han sovnet tydeligvis bak en stabel av synther og samplere, for resultatet ”Walk Into Light” ble – sammen med det neste Tull-albumet ”Under Wraps” – det minst representative i mannens karriere.
Comeback
Selv den mest trofaste tilhenger ville ikke tro sine egne ører da Jethro Tull gjorde stormende comeback i 1987. Albumet ”Crest of a Knave” ble hedret med en Grammy-pris, og konsertene på tampen av 80-tallet var blant de mest imponerende i bandets karriere.
Til 20-årsjubileet i 1988 satte Ian Anderson sammen en plateboks – noe han også gjorde til 25-årsjubileet i 1993 – og den nye besetningen holdt seg stabil i nesten fem år: Tull besto nå av Anderson, Barre, Pegg, Martin Allcock (tangenter) og Doane Perry (trommer). Pegg og Alcock var også parallelt medlemmer av Fairport Convention.
Stadig nye folk
Doane Perry tok en pause i 1992, men vendte tilbake etter at Dave Mattacks (fra Fairport Convention) hadde deltatt på konsertplaten ”A Little Light Music.” Martin Allcock overlot tangentene til Andy Giddings i 1991.
Under arbeidet med et nytt album i 1991 begynte Pegg å merke at det ble for travelt å spille i to så aktive band som Jethro Tull og Fairport Convention samtidig. Han lot sin sønn Matt Pegg være stand-in, men i 1995 – under arbeidet med ”Roots to Branches” – hadde Anderson fått nok av vikarer. Han sparket Pegg etter mer enn 15 års tjeneste. Steve Bailey (bass) hjalp til i studio, før Jonathan Noyce ble ny bassist i mai 1995. Noyce ble for øvrig født tre år etter at bandet ga ut sin første plate!
Avslutte i 2001
Besetningen bestående av Anderson, Barre, Perry, Giddings og Noyce har – utrolig nok – vært den mest stabile i Jethro Tulls lange historie. Når dette skrives, har kvintetten spilt sammen i sju år.
Ian Anderson planla å avslutte karrieren med Jethro Tull i 2001, men det er ingenting som tyder på at bandet vil legge inn årene med det første. Anderson har nemlig inngått en langsiktig platekontrakt der det står at Jethro Tull skal levere flere plater i tiden fremover.
Det er mye som tyder på at Jethro Tull for all ettertid vil være mer kjent som et av rockens beste og mest innflytelsesrike band i stedet for det det opprinnelig var – navnet til en britisk agronom fra 1700-tallet.
Av
Bård Ose og
Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon